Kevin Warsh vil redusere moralsk hasard – markedet tror ikke på ham

President Donald Trump har gjort det klart at han vil ha lavere renter. Hans kandidat til å lede Federal Reserve System, Kevin Warsh, signaliserer noe langt mer omfattende: en strukturell omlegging av sentralbankens rolle i finansmarkedene. 

Wall Street nå besatt av ett spørsmål: Hva skjer med Feds balanse dersom Warsh faktisk forsøker å gjennomføre det han har varslet i årevis? Markedet forbereder seg på muligheten for betydelige markedsforstyrrelser dersom sentralbanken trekker seg raskere tilbake enn investorene er vant til. Det rapporterer Politico – som også Investornytt har skrevet om.

Warsh har selv advart om at overgangen til det han kaller et «mer forsiktig system» vil kreve «tid, grundighet og en overflod av kommunikasjon med offentligheten og bankinstitusjonene». Dilemmaet er åpenbart: Enhver uro som løfter de lange rentene vil stå i direkte konflikt med Trumps mål om å redusere statens lånekostnader og presse boliglånsrentene ned før mellomvalget til høsten.

Vil reversere epoken med QE

I over ti år har Warsh kritisert sentralbankens massive oppkjøp av statsobligasjoner og pantesikrede boliglån etter finanskrisen i 2008 og pandemien i 2020. Kvantitative lettelser – QE – holdt lange renter nede, presset investorer ut på risikoskalaen og blåste opp aksje- og boligpriser.

Warsh mener dette skapte moralsk hasard: Markedene ventet at Fed alltid ville gripe inn. Resultatet, ifølge ham, var kunstig høye aktivapriser og økende ulikhet.

En analyse fra Brookings Institution viste at boligprisene under pandemiens intervensjoner steg nær 100.000 dollar mer enn trenden før covid skulle tilsi. Kritikere av QE tolker dette som bevis på at sentralbanken forvrengte prisdannelsen.

Andre i Fed-leiren er uenige og hevder effektene avtar over tid, og at tilbudssjokk, demografi og finanspolitikk spilte minst like store roller.

Fed-økonom: Ville neppe latt Wall Street falle

Tidligere Fed-økonom Claudia Sahm mener markedet må lese Warsh mer presist enn det som nå gjøres. I en melding på X skrev hun:

«Warsh ville vært et fundamentalt brudd med Bernanke-, Yellen- og Powells Fed dersom han faktisk gjennomfører det han står for. Tror jeg han er i stand til å få det til? Ikke egentlig. Tror jeg han kan forsøke – og gjøre skade? Ja.»

Hun fulgte opp:

«Markedene som prøver å tolke Warshs syn på balansen bør merke seg forskjellen mellom hans syn på QE1 (nødvendig) og QE2 og senere runder (unødvendige). Jeg ville blitt sjokkert i en krise dersom Warsh ikke reddet Wall Street. Ingenting av dette handler egentlig om balansen.»

Om kritikken av Warsh legger hun syrlig til at det ikke er et kompliment når økonomer sier Warsh er uklar om sitt viktigste politiske prosjekt, eller at han har «drevet valgkamp» for jobben – som skal være hevet over politikk. 

Markedet mangler nyanse

Poenget er at Warsh ikke motsatte seg de første, ekstraordinære krisetiltakene under finanskrisen – den første runden med kvantitative lettelser (QE1), da finanssystemet sto på kanten av kollaps. Hans motstand gjaldt den andre runden i 2010, da økonomien fortsatt var svak, men panikken i markedene var over.

I sin egen Substack, Stay-At-Home Macro, viser Sahm til FOMC-referatene fra november 2010. Der argumenterte Warsh for at byrden burde ligge på finanspolitikken – ikke sentralbanken – og stilte spørsmål ved hvor mye Fed faktisk kunne påvirke realøkonomien. Samtidig stemte han for tiltaket av lojalitet til daværende Fed-formann Ben Bernanke.

Sahms underliggende kritikk er at Warsh er tydelig på hva han er imot, men mindre konkret på hva alternativet er når styringsrenten allerede er null, og helt tåkete på hva han er for. Og i en ny systemkrise, antyder hun, vil også han gripe til nødverktøyene. Moralsk hasard vil da bestå – om enn med strengere retorikk.

Reform med innebygd konflikt

Skal Warsh redusere Feds balanse kraftig, må obligasjonsbeholdningen ned. Det trekker likviditet ut av banksystemet og kan presse lange renter opp.

Det kolliderer direkte med Trumps mål: lavere statlige lånekostnader og billigere boliglån før valget.

En mulig vei er tettere koordinering mellom Fed og finansdepartementet. Dersom finansminister Scott Bessent øker utstedelsen av kortsiktige statspapirer samtidig som Fed vrir porteføljen mot kortere løpetider, kan man teoretisk dempe presset på lange renter. Men mer kortsiktig statsgjeld gjør staten mer sårbar for rentevolatilitet. Det er ingen gratis lunsj.

Det reiser spørsmålet om hvordan og hva som overbeviste Trump om at Warsh er rett mann for Fed-jobben, på bekostning av en lojal partikanin som Kevin Hassett. Var det hans makroøkonomiske ekspertise? At han har jobbet for Stan Druckenmiller og er på dus med Scott Bessent? At han er svigersønnen til kosmetikkmilliardær og Grønland-impresario Ronald Lauder? Eller er det et tilfelle av looksmaxing – at Trump simpelthen vil ha en sentralbanksjef som ser vital ut, som økonomien han skal dirigere?

Judy Shelton og gullsporet

Samtidig gjør en annen pengepolitisk outsider comeback. Judy Shelton, som i 2020 strandet i Senatet, er igjen tett på maktsirkelen.

Ifølge Bloomberg har Shelton møtt finansminister Bessent for å diskutere reform av sentralbanken. Hun ønsker en grunnleggende omlegging av hvordan Fed modellerer renter og inflasjon – fra etterspørselsstyring til tilbudsorientert vekstpolitikk.

Shelton har over flere tiår argumentert for en sterkere forankring av dollaren til gull eller en form for regelbasert, råvareforankret pengepolitikk. Hun har vært kritisk til flytende fiat-regimer og ment at stabile, forutsigbare valutarammer – historisk knyttet til gull – kan styrke langsiktig tillit og disiplinere finanspolitikken.

Hun har også tatt til orde for at de rundt 2.900 milliarder dollar bankene har parkert som reserver i Fed – i dag forrentet – bør mobiliseres mot realøkonomisk kreditt. Det vil kreve langt bredere støtte i både FOMC og Kongressen enn det Shelton tidligere har hatt.

Markedets egentlige frykt

Warsh taler om moralsk hasard. Shelton utfordrer selve fiat-paradigmet. Trump vil ha lavere renter raskt.

Men Sahms poeng biter: I en virkelig krise vil også Warsh sannsynligvis gripe inn for å stabilisere finanssystemet.

Da gjenstår spørsmålet: Er dette et regimeskifte – eller en retorisk stramming innenfor samme intervensjonistiske rammeverk? Markedet priser ikke bare renter. Det priser sentralbankens reaksjonsmønster. Og foreløpig virker det som investorene tviler på at den implisitte garantien – the Greenspan put – faktisk forsvinner.

Les også: Trump, Warsh og Bitcoins død