Trump, Warsh og Bitcoins død

Donald Trumps valg av Kevin Warsh som ny sentralbanksjef er ved første øyekast et pengepolitisk paradoks. Warsh har i årevis vært den fremste kritikeren av Federal Reserve ekspanderende balanse og av en sentralbank som har gjort krisetiltak til permanent styringsmodell. Det høres ut som det motsatte av det Trump ønsker: lavere renter og billigere penger.

Den lesningen er dog for enkel.

I pengepolitikken er det ikke styringsrenten alene som betyr noe, men rammeverkets troverdighet. Markedet reagerer ikke bare på hva sentralbanken gjør, men på hvorfor – og på hvor politisert prosessen fremstår. Strengt tatt, (som Investornytt har argumentert for en rekke ganger), er sentralbankens makt over markedsrentene svært begrenset. Det er markedet som bestemmer. Sentralbanken kan i beste fall – for å parafrasere Bismarck – ta tak i Guds kappe og dytte han litt i ønsket retning.

Pengepolitikkens ironi

Markedet fikk en forsmak på dette da Kevin Hassett før jul ble oppfattet som fait accompli som ny Fed-sjef. Da Trump under en pressekonferanse i begynnelsen av desember langt på vei antydet at hans økonomirådgiver ville få toppjobben, ble ikke markedsreaksjonen som ønsket. De lange rentene steg. Tiårsrenten gikk fra under 4 prosent til nærmere 4,20 prosent på en uke, (i dag 4,24 prosent). Ikke fordi markedet forventet høyere styringsrente, men fordi investorer fryktet at Fed ville bli underlagt politisk press og dermed miste disiplin. 

Hassett ble ansett som en logrende puddel som ville bøyd seg for Trumps befalinger, og senke renten lavere enn de økonomiske forholdene tilsier. En lesning som kanskje ikke var helt urimelig, basert på hans rolle som sjefsforklarer av Trumps ofte logisk bristende økonomiske politikk. Resultatet var økt inflasjons- og risikopremie.

Pengepolitikkens ironiske grunnlov gjelder også her: Ønsker du deg for lave renter uten institusjonell troverdighet, ender du ofte med høyere markedsrenter.

Trump tok lærepengen og beholdt Hassett i Det hvite hus. 

Mindre Fed, mer Trump

Så hvorfor endte Trump opp med å velge Warsh, på bekostning av andre kandidater som  Blackrocks renteforvalter Rick Rieder, Fed-guvernør Chris Waller, eller Jefferies-strateg David Zervos, som har gått mye lengre i å argumentere for lavere styringsrente? 

Den mest underanalyserte forklaringen på hvorfor Trump valgte Warsh, handler ikke primært om renter, men om makt. Warsh har sammen med finansminister Scott Bessent vært blant de tydeligste kritikerne av det de omtaler som «mission creep» i Fed. Da Warsh tiltrådte som guvernør i 2006, var sentralbankens balanse rundt 800 milliarder dollar. Etter pandemien passerte den 9 000 milliarder.

– Når Fed vender seg bort fra sitt grunnsyn og sine tradisjoner, og begynner å utøve fullmakter som hører hjemme i Finansdepartementet, eller tar stilling i samfunnspolitiske spørsmål, undergraver den ytterligere sin operative uavhengighet der det betyr mest, [pengepolitikken, red.anm.], skrev Warsh i The Wall Street Journal i fjor. 

I dag sitter hele finansverden hver sjette uke og stirrer på Fed-sjefens pressekonferanse. En marginal endring i ordlyden om “financial conditions”, eller litt forflytning i Feds “dot plot”, er nok til at globale markeder flytter seg. Trump forakter dette. Han vil selv være sentrum for økonomisk makt og politisk dramaturgi – ikke at sentralbanksjefen skal være det.

Radikal reform

I dette lyset gir Warsh perfekt mening: han representerer et brudd med forward guidance, med økonomiske spådommer forkledd som vitenskap, og med ideen om at sentralbanken skal styre markedets forventninger. «Ambiguity in the name of clarity», i hans egne ord.

Warsh har siden 2011, da han resignerte i protest fra Fed, vært tilknyttet den kjente investoren Stanley Druckenmillers familiekontor. Druckenmiller – som også har tette bånd til finansminister Scott Bessent fra tiden sammen som forvaltere for George Soros – har vært klinkende klar på hva han mener om Feds kvasivitenskapelige pengepolitiske sirkus: Dropp dot plots. Dropp spådommene. La prisene gjøre jobben. 

Det er ikke urimelig å legge til grunn at det er nettopp det Warsh nå vil gjøre. Om de faste pressekonferansene blir beholdt eller ikke gjenstår å se, men etter alt å dømme vil Warsh ta mye mindre plass i manesjen enn sin forgjenger, Jerome Powell. 

Bitcoin og regimeskiftet

Bitcoin-fallet i helgen passer ubehagelig godt inn i dette bildet. Gull og sølv falt brått som Ikaros etter å ha fløyet for nær solen. Bitcoin fikk først en teknisk rekyl over $84.000 fredag, før den i tynn helgehandel stupte ned til $76.000 – omtrent Michael Saylors gjennomsnittlige inngangsnivå. Dette var ikke drevet av én enkelt hendelse, men av et bredere stemningsskifte: frykt for lavere likviditet og et strammere pengepolitisk regime – i tillegg til økende uro i Midtøsten. 

Det ironiske er at Kevin Warsh er pro-Bitcoin. Han har hatt rådgiverroller i Bitwise som tilbyr bitcoin-ETF-er. Men nettopp derfor er han også en trussel mot Bitcoin.

Warsh’ syn på Bitcoin er ikke teknologisk eller ideologisk. Det er pengepolitisk. Han ser bitcoin som et produkt av overdreven pengemengdevekst, feilprising av risiko og en sentralbank som har tatt på seg for mange roller. Dersom årsaken forsvinner, forsvinner også deler av begrunnelsen for aktivaklassen.

Avkastningen som forsvant

Her ligger et poeng kryptomarkedet sjelden diskuterer ærlig:

Bitcoin blomstret i et regime preget av lav produktivitetsvekst og høy pengemengdevekst. Nå lover kunstig intelligens et kvantesprang i produktiviteten, samtidig som Warsh signaliserer en innstramming av sentralbankens rolle og balanse. Det er ikke et gunstig makromiljø for bitcoin.

Som vi skrev i artikkelserien om de største truslene mot Bitcoin: 

Det mest ironiske utfallet for Bitcoin ville vært om myndighetene verden over plutselig vendte 180 grader og begynte å føre en ansvarlig finanspolitikk kombinert med en edruelig pengepolitikk. Kanskje til og med toppet med en retur til gullstandarden? Bitcoin ville da blitt umiddelbart utdefinert og gjort fullstendig irrelevant.

Det er nettopp dette kryptomarkedet nå frykter. Det siste de vil ha er en sentralbanksjef som forstår Bitcoin – og som vil gjøre noe med rotårsaken til Bitcoin suksess.

Tallene er nådeløse. Med en kurs rundt 77 000 dollar i februar 2026 tilsvarer det en årlig nominell avkastning på skarve 2,6 prosent, fra toppen rundt 69 000 dollar i november 2021. Før skatt. Før inflasjon. Før volatilitet.

AI tok hovedrollen

Samtidig som kryptomarkedet har slitt med overbevisning, har AI utløst et bredt investerings- og produktivitetssjokk. Dette er ikke et pengepolitisk forsikrings-narrativ, men et narrativ om verdiskapning og bugnende velstant. Mens AI lover Utopia, har ikke Bitcoin noe mer å tilby enn beskyttelse mot Dystopia. 

Da Ubers tredje investor (og Epstein-bestie) Jason Calacanis i 2023 skrev “If you’re in crypto, pivot to AI”,  reagerte bitcoinbrødre med latterliggjøring og «have fun staying poor»-memes. Kanskje de heller burde lyttet. På $126.000 i oktober kunne bitcoinere le, men på $77.000 er det de som er fattige. 

Narrativskift

Bitcoin lever av overbevisning, av nye kjøpere på marginen og av institusjonell skepsis til pengepolitikken. Når denne skepsisen avtar – eller når andre narrativer leverer bedre avkastning – tørker etterspørselen inn. Dagens marked preges ikke av panikk, men av fravær av interesse. Bitcoin har blitt irrelevant – i alle fall for denne gang. 

Kevin Warsh ble ikke valgt til tross for at han vil krympe Fed. Han ble valgt fordi han vil det. Og i det øyeblikket pengepolitikken mister sin rolle som permanent krisedriver, mister Bitcoin også sitt sterkeste eksistensargument. Den største trusselen mot bitcoin er ikke regulering. Det er ansvarlige voksne i rommet.

Bitcoins død?

Men, hvor lenge vil bromansen mellom Warsh og Trump vare? Det vil tiden vise. De latente interessekonfliktene tilsier at det ikke vil være veldig lenge. Som Trump vitset allerede i en tale i helgen: hvis ikke Warsh senker renten som presidenten befaler, så vil han bli saksøkt. 

Og så er det elefanten i rommet. USAs statsgjeld som har nådd $38,7 billioner og stadig eser ut. I møte med denne virkeligheten vil Warshs ønske om en mindre sentralbank fort forbli akademisk. Han vil ikke bli den første sentralbanksjefen som mister sin intellektuelle jomfruelighet når budsjettunderskuddet skal finansieres. Derfor er nok også denne gang ryktene om Bitcoins død sterkt overdrevet.