Kjære Hadia: Maktkritikk er ikke antistatlig. Det er demokrati!

Som gründer og selvstendig næringsdrivende er jeg vant til å navigere etter realiteter, ikke retorikk. Jeg plasserer meg selv i det lyseblå politiske landskapet – moderat, pragmatisk, og med en stemmeseddel som ved flere anledninger har havnet hos Arbeiderpartiet. Men når jeg lytter til Hadia Tajiks siste utspill om «antistatlige aktører», kjenner jeg på en dyp bekymring for den demokratiske samtalen i Norge.

Det er på tide å snakke om hvem som egentlig svekker tilliten til våre institusjoner.

Når mistanke blir til fakta

Tajik går hardt ut mot krefter hun mener «mesker seg» over politiske skandaler hos NRK. Men her må man trå ekstremt varsomt. Vi har de siste årene vært vitne til en rekke saker som handler om habilitet, nepotisme og manglende rolleforståelse, med Arbeiderpartiet i sentrum av flere av dem.

De stemmene som tidlig stilte spørsmål, som mistenkte at maktstrukturene var blitt for tette, og som ble avfeid som konspirative eller «myndighetskritiske» – har de ikke i stor grad hatt rett? Når varslene viser seg å stemme, blir det fundamentalt feil å angripe de som varslet eller kritiserte. Å gå bardust ut mot kritikk er en farlig strategi når kritikken faktisk er basert på reelle forhold.

Bensin på bålet

Tajiks retorikk oppleves dessverre som klassisk «ovenfra og ned»-politikk. Når man møter legitim systemkritikk med merkelapper som antyder at man er en trussel mot staten, virker det som bensin på bålet. I stedet for å dempe gemyttene, skaper man en følelse av at eliten beskytter seg selv ved å mistenkeliggjøre befolkningen.

Dette svekker Norge som demokrati. Et sunt demokrati tåler – og trenger – folk som er skeptiske til makten. Ved å male et bilde av at alle som sprer disse sakene har en skjult, antistatlig agenda, fremmedgjør man vanlige folk som bare er genuint skuffet over tingenes tilstand.

Behovet for presisjon

Ja, det finnes helt sikkert antistatlige aktører og fremmede makter som fryder seg over politisk kaos i Norge. Men disse utgjør en forsvinnende liten del av det norske ordskiftet.

Når man tar i bruk tunge fagtermer som «antistatlig», er det politikerens plikt å avgrense og beskjære hvem man snakker om. Hvis ikke ender man opp med å kaste alle kritiske røster i samme sekk. Resultatet er økt polarisering og en dypere kløft mellom de som styrer og de som blir styrt. De som har fått «vann på mølla» den siste tiden, har ofte fått det fordi kverna faktisk har hatt noe å male – nemlig faktiske brudd på tilliten.

Karrieren foran fellesskapet?

Det er lett å mistenke at Tajiks opptreden først og fremst er regissert for et internt publikum. Det settes sikkert pris på i deler av Arbeiderpartiet at noen «tar bladet fra munnen» og går på defensiven. Men for oss på utsiden ser dette mer ut som en personlig posisjonering for en retur til politikkens eliteserie, enn et genuint forsøk på å bygge bro mellom miljøer i Norge.

Hvis man virkelig vil verne om staten og demokratiet, gjør man det best ved å rydde i eget bo, utvise ydmykhet og ta kritikken på alvor – fremfor å mistenkeliggjøre de som peker på at keiseren faktisk er naken.