Et strukturelt veivalg for norsk kapital

Høyres landsmøte har tatt et strategisk valg som kan få langsiktige konsekvenser for Norges investeringsklima. Ved å vedta full avvikling av formuesskatten signaliserer partiet et oppgjør med en særnorsk eierbeskatning som over tid har påvirket kapitalallokering, eierskap og risikopremie i norsk økonomi.

Vedtaket kom etter en jevn votering – 158 mot 131 stemmer – og gikk lenger enn redaksjonskomiteens kompromiss. Nå er formuleringen klar: Formuesskatten skal fjernes.

Dette er ikke lenger en diskusjon om justeringer av verdsettelsesrabatter eller avgrensning til «arbeidende kapital». Det er et prinsipielt spørsmål om hvilken kapitalmodell Norge skal operere med i tiårene etter oljealderen.

Skatt på lagret kapital – uavhengig av kontantstrøm

Formuesskatten beskatter nettoformue – verdien av eiendeler fratrukket gjeld – uavhengig av om avkastningen er realisert. Det innebærer at eiere kan bli beskattet selv i år hvor virksomheten går med underskudd eller reinvesterer overskudd for videre vekst.

I praksis må eiere ofte ta ut utbytte for å finansiere skatten. Dermed reduseres egenkapitalen i selskapet. Alternativet kan være å selge seg ned, refinansiere eller gjøre skattemessige tilpasninger.

Dette er ikke en ideologisk problemstilling. Det er en kapitalstrukturproblematikk.

Når intern finansiering svekkes, øker behovet for ekstern kapital. For små og mellomstore bedrifter – som utgjør ryggraden i norsk næringsliv – kan dette påvirke investeringskapasitet og risikovilje direkte.

Formuesskatten rammer direkte rundt 12–13 prosent av befolkningen, ifølge SSB. Men en betydelig andel av dem som betaler, er aktive eiere av virksomheter. Dermed kan de indirekte effektene være større enn den umiddelbare skattebasen tilsier.

Norge som nordisk avvik

Norge er i dag det eneste landet i Norden med formuesskatt på personlig eierskap. Sverige avskaffet sin i 2007. Danmark og Finland har ikke tilsvarende modell.

I en integrert nordisk økonomi med fri bevegelse av kapital og personer får dette konsekvenser.

Kapital søker avkastning justert for risiko. Skattebelastning inngår i risikovurderingen. Når ett land har en særskatt på eierskap som nabolandene ikke har, påvirker det relative investeringsbeslutninger.

Over tid kan asymmetriske rammevilkår føre til at investeringer lokaliseres der samlet avkastning etter skatt er høyest – eller mest forutsigbar.

Politisk risiko som kostnadsfaktor

Skattepolitikk påvirker ikke bare kontantstrømmer, men også kapitalkostnad.

Når eierbeskatningen øker eller oppleves som uforutsigbar, kan det øke den politiske risikopremien knyttet til investeringer i landet. For investorer betyr dette at avkastningskravet justeres.

Det avgjørende er ikke bare nivået på skatten, men stabiliteten i rammeverket.

De siste årene har Norge ikke bare opprettholdt formuesskatten, men også økt den effektive eierbeskatningen gjennom justeringer i satser og verdsettelsesregler. Samtidig har retorikken rundt kapital og eierskap blitt mer konfronterende.

For kapitalmarkedet tolkes dette som signaler.

I en liten, åpen økonomi kan ikke kapital tas for gitt. Kapital er mobil. Talent er mobil. Beslutninger om lokalisering og investering skjer innenfor et komparativt rammeverk.

Dersom Norge over tid fremstår som mindre konkurransedyktig på eierskapssiden enn våre nærmeste handelspartnere, vil dette påvirke kapitalstrømmer.

Fordelingsargumentet – en statisk analyse av et dynamisk system

Kritikken fra venstresiden er forutsigbar: Fjerning av formuesskatten vil gi skattelettelser til dem med størst nettoformue. Det er riktig at de som betaler mest i dag, vil få størst lettelse i kroner.

Men dette er en statisk betraktning av et dynamisk system.

Skattesystemer påvirker adferd. Investeringer, etableringer og kapitalplasseringer tilpasses insentivene.

Spørsmålet er derfor ikke bare hvem som får lettelse i år én, men hvordan skatteendringen påvirker investeringsnivå, sysselsetting og skattegrunnlag over tid.

En skatt som svekker egenkapital og investeringstakt kan indirekte redusere fremtidige skatteinntekter fra selskapsskatt, arbeidsgiveravgift og personskatt.

Den langsiktige budsjetteffekten må analyseres over en flerårig horisont – ikke bare som en isolert provenyberegning.

Nasjonalt eierskap og strukturell asymmetri

En underkommunisert dimensjon i debatten er asymmetrien mellom norske og utenlandske eiere.

Utenlandske eiere av norske selskaper betaler ikke norsk formuesskatt på sine eierandeler. Norske eiere gjør det.

Dette kan over tid skape en konkurranseulempe for norske eiere i kapitalintensive bransjer.

Det handler ikke om proteksjonisme, men om konkurransenøytralitet.

Hvis rammevilkårene systematisk favoriserer utenlandsk kapital, kan det føre til gradvis svekket nasjonalt eierskap – ikke gjennom politiske vedtak, men gjennom økonomiske insentiver.

I en tid med økende geopolitisk usikkerhet og større fokus på strategiske verdikjeder, energisikkerhet og teknologi, er eierskapsstruktur en del av den strategiske helheten.

Offentlige finanser og realøkonomisk bærekraft

Argumentet om at staten trenger inntektene fra formuesskatten til forsvar, helse og kommuner er legitimt. Norge står overfor betydelige utgiftsforpliktelser, både sikkerhetspolitisk og demografisk.

Men bærekraftige offentlige finanser forutsetter et robust skattegrunnlag.

Skattegrunnlaget avhenger av lønnsomhet, investering og produktivitet. Dersom kapital flyttes, investeringer reduseres eller veksttakten dempes, kan det på sikt svekke statens inntektsbase.

Skattepolitikk kan derfor ikke analyseres isolert fra vekstdynamikk.

Spørsmålet er om kortsiktige provenyhensyn bør veie tyngre enn langsiktig konkurransekraft.

Markedets vurdering

Høyres vedtak sender et tydelig signal. Samtidig var voteringen jevn. Det illustrerer at spørsmålet fortsatt er politisk omstridt.

For kapitalmarkedene er gjennomføringsevne avgjørende.

Et tydelig, forutsigbart og langsiktig rammeverk kan redusere politisk risiko og styrke investeringsklimaet. Uklare kompromisser eller reverseringer vil kunne opprettholde usikkerheten.

Markedet responderer ikke primært på intensjoner, men på troverdig implementering.

Veivalget etter oljealderen

Norge befinner seg i en overgang fra en økonomi sterkt preget av petroleumsinntekter til en mer diversifisert og konkurranseutsatt modell.

I denne overgangen blir kapitaltilgang og investeringsvilje avgjørende.

Formuesskattedebatten handler i realiteten ikke bare om fordeling, men om hvor Norge skal ligge i den nordiske kapitalgeografien.

I en verden med mobil kapital, økende geopolitisk risiko og skjerpet konkurranse om investeringer, er rammevilkår ikke ideologi – de er konkurransekraft.

Høyres vedtak setter retningen. Nå gjenstår det å se om det politiske systemet evner å levere den forutsigbarheten og strukturelle klarheten som markedet faktisk etterspør.

Kapitalen vil tilpasse seg uansett.

Spørsmålet er om den finner det mest rasjonelt å investere, eie og vokse innenfor Norges grenser – eller utenfor dem.