Nyheter
Intervju med Andrea Cattaneo – øker kravet betydelig!
I helgen kom meldingen om at Zenith Energy øker kravet fra litt over 500 millioner dollar til nær 600 millioner dollar. Selskapets ledelse har også klagd inn ICC-2 prosessen grunnet alvorlige uoppgitte bindinger mellom hoveddommer og de tunisiske myndighetene. Vi har også spurt Cattaneo hvordan han tenker å finansiere solparkene.
Solparker
Hva er de viktigste kriteriene dere ser etter når dere vurderer land og prosjekter for oppkjøp?
Vår strategi er å bygge en sterk portefølje av solprosjekter i Italia – prosjekter som kan skape verdier for selskapet og bidra til å løfte aksjekursen vår. Å produsere energi fra sollys kan høres enkelt ut, men i praksis er veien til ferdige prosjekter full av fallgruver. Som ny aktør har vi vært nøye med å hente råd fra veteraner i bransjen.
Vi startet i Italia fordi vi kjenner landet godt – vi har produsert strøm der i over 11 år. Utvikling av solparker ligner på mange måter eiendomsutvikling, og mantraet location, location, location» gjelder også her. Italia har 20 regioner og nesten 8 000 kommuner, så man må være svært målrettet. I tillegg varierer solinnstrålingen dramatisk fra nord til sør – Sicilia får langt mer sol enn Milano – men forbruket av strøm er størst i nord. Dermed må vi finne kompromisser.
To nøkkelord styrer derfor alt vi gjør: permitting» – prosessen for å få lisens til å bygge solparken – og connectivity», altså muligheten til å koble seg på strømnettet via Enel. Vi fokuserer nå på tre regioner:
Piemonte, med smidig tillatelsesprosess og høy industriell etterspørsel.
Lazio, rundt Roma, med sterk etterspørsel og solid nettilknytning.
Puglia, i sør, med høy solinnstråling og en troverdig merittliste på både tillatelser og nettilkobling.
Vi bruker også en klyngetilnærming – vi samler prosjekter geografisk for å oppnå stordriftsfordeler og gjøre porteføljen mer attraktiv for fremtidige kjøpere. Når vi vurderer oppkjøp, er vi svært strenge. Vi gjør grundig due diligence og forkaster ofte prosjekter som ikke møter våre kriterier forklarer Cattaneo.
Dere bygger altså en pipeline» med prosjekter. Hvordan balanserer dere risikoen mellom å utvikle prosjektene selv og å selge dem etter første tillatelsesfase?
Vi tenker på porteføljen som en kontinuerlig pipeline». Når et prosjekt når ready-to-build»-status (RTB), må vi vurdere: skal vi selge det med en tidlig gevinst, eller skal vi selv bygge og sette parken i produksjon? Og dersom vi setter den i drift, skal vi da beholde den eller selge den etter noen år?
Dette er et dynamisk system. Etter hvert som flere prosjekter når RTB, må vi stadig ta nye beslutninger. Klyngetenkningen spiller også inn: noen ganger kan det være langt mer lønnsomt å selge flere nærliggende prosjekter samlet, enn å selge dem enkeltvis.
Til syvende og sist handler det om finansiering – kan vi finansiere byggingen, og senere: kan vi beholde prosjektet i porteføljen? Ingenting er endelig, for selv en ferdig bygget park kan selges senere, ofte til en høyere pris dersom markedsforholdene er gunstige.
Akkurat nå har vi en pipeline på 64,5 MWp fordelt på tre klynger i Piemonte, Lazio og Puglia. Dette gir oss en portefølje med høy verdi i kraft av konsentrasjonen. Mange andre aktører i Italia har prosjekter spredt utover hele landet uten denne effekten.
La oss snakke litt om tidslinjer og kostnader. Hvor lang tid og hvor mye koster det å få et prosjekt gjennom første tillatelsesfase?
Vi betaler sjelden hele kjøpesummen for et prosjekt med en gang. Betalingene knyttes ofte til milepæler som å få nødvendige tillatelser og nå RTB-status.
Et eksempel: i Puglia kjøpte vi nylig et prosjekt på rundt 6 MW. Prisen var €750 000 inkludert tomt, men betalingen er betinget av at prosjektet når RTB. Dette gir oss beskyttelse – hvis prosjektet ikke får tillatelser, taper vi ikke store summer.
Generelt er tilnærmingen vår disiplinert og stegvis. Alle prosjekter skal nå RTB innen 18 måneder etter tomtekjøp. Slik unngår vi overbelåning, som vi har sett flere konkurrenter gjøre.
Markedet for solparker i Italia er konkurranseutsatt. Hvordan vurderer dere konkurransebildet både når det gjelder tilgang på land og mulige kjøpere?
Markedet er svært konkurransepreget. Derfor er kontroll over et godt scout»-apparat helt avgjørende for å finne nye muligheter. Men vi driver ikke tilfeldig leting – vi vet nøyaktig hvilke områder vi ønsker å fokusere på, og derfor holder vi oss til de tre nevnte klyngene.
Størrelsen på prosjektene er også viktig. For små prosjekter kan være uselgelige, mens for store kan ta altfor lang tid å realisere. Vi har funnet et optimalt nivå på rundt 10 MWp per prosjekt, men alltid samlet i klynger som kan selges i pakker på 20–60 MWp. Det er mer attraktivt for større kjøpere.
Er dere allerede i dialog med potensielle industri- eller finansaktører som kan være interessert i prosjektene når de er klare for neste fase?
Ja, vi bygger nettverket vårt aktivt. Mange investorer i italiensk solkraft er basert i Nord-Europa. Med vår tilstedeværelse i Sverige og Norge er vi godt posisjonert for å samarbeide med dem, enten det gjelder salg av prosjekter, joint ventures eller langsiktige kraftavtaler.
ICC-2 og interessekonflikter
Kan du forklare nærmere hva dere bygger på når dere hevder interessekonflikt i ICC-2-saken?
Fra starten av ICC-2-prosessen avdekket vårt juridiske team alvorlige prosedyrebrudd og varslet ICC om dette. Likevel kom det en voldgiftsdom som overrasket alle – kun seks sider med begrunnelse etter over to år med prosess. Det reiste straks røde flagg.
Det ble enda mer alvorlig da vi senere oppdaget udokumenterte forbindelser mellom voldgiftsdommere og den tunisiske staten. Slike relasjoner, som ikke ble opplyst til oss eller ICC, representerer en mulig interessekonflikt og undergraver prosessens nøytralitet.
Vi har derfor ikke akseptert resultatet, men innlevert en annulleringsbegjæring til Sveits’ Høyesterett i Lausanne den 15. september 2025. Normalt avgjøres slike saker innen 6–9 måneder, så vi forventer en beslutning våren 2026. Hvis vi lykkes, kan saken bli behandlet på nytt av en ny, uavhengig voldgiftsrett.
Hvilke juridiske argumenter mener dere styrker saken?
Jeg kan ikke gå i detalj, da konfidensialitet er avgjørende for vår strategi. Men én ting er sikkert: vi har vært utsatt for både uregelmessigheter og mulige ulovligheter. Vår historie viser at vi er utholdende, og vi gir oss ikke.
Hvordan har tvisten påvirket selskapets strategi de siste månedene?
Den største effekten har vært på aksjekursen vår, som har blitt hardt rammet – men det gir samtidig en stor mulighet for nye investorer. Selve virksomheten har ikke tatt skade.
At en tre år lang prosess ender i en dom med kun seks sider begrunnelse, blir ikke tatt alvorlig i bransjen. Mange omtaler den som en bisarr dom». Vi ser dette som et feilskjær fra voldgiftsdommerne, og vi står fast ved at vi hadde en sterk sak.
Det er også verdt å nevne at vi tidligere vant ICC-1, hvor Tunisia (via statsoljeselskapet ETAP) ble dømt til å betale oss USD 9,7 millioner. Det gjør ICC-2-resultatet enda mer uforståelig.
Heldigvis kompromitterer ikke ICC-2 vår langt større sak under ICSID. Den saken er basert på en bilateral investeringsavtale mellom Storbritannia og Tunisia, og skiller seg juridisk fra de kontraktsbaserte ICC-sakene. ICSID-dommer er dessuten globalt håndhevbare under internasjonale konvensjoner, noe som gir oss stor trygghet.
Hva ser du som de mest realistiske utfallene, og hvordan vil de påvirke Zenith og investorene?
Det mest sannsynlige er at vi vinner ICSID-saken. Dersom vi i tillegg lykkes med annulleringen av ICC-2, vil det åpne for en ny runde (ICC-2). Det vil da være en ren bonus oppå et eventuelt ICSID-gjennomslag.
Og dersom dere lykkes – hvilke konkrete fordeler vil det gi selskapet?
Flere analysehus har beregnet at aksjekursen vår kan bevege seg mellom 5 og 12 kroner i et seierscenario, men vi må oppdatere beregningene etter at vi nylig oppjusterte ICSID-kravet til USD 572,65 millioner avslutter Cattaneo.
