Krigen mot Iran

Vann kan bli krigens mest strategiske råvare

Midtøstens storbyer risikerer masseflukt og kaos om sårbare avsaltingsanlegg settes ut av spill i konflikten mellom Iran, USA og gulfstatene.

Martin Kaymer slår ut fra 17. tee ved havet under LIV Golf Jeddah.
Oljerikt, vannfattig: En spiller slår ut under LIV Golf Jeddah ved Rødehavet i Saudi-Arabia i 2023, i en region der avsaltingsanlegg er avgjørende for drikkevannsforsyningen.
Publisert

Når investorer vurderer konsekvensene av krigen mellom Iran og USA og deres allierte, er det én råvare som vanligvis dominerer analysene: olje. Men ifølge Bloomberg-kommentator Javier Blas kan det være en helt annen ressurs som i praksis avgjør hvor sårbar regionen er – nemlig drikkevann.

450 sårbare punkter

Når investorer vurderer konsekvensene av krigen mellom Iran og USA og deres allierte, er det én råvare som vanligvis dominerer analysene: olje. Men ifølge Bloomberg-kommentator Javier Blas kan det være en helt annen ressurs som i praksis avgjør hvor sårbar regionen er – nemlig drikkevann.

450 sårbare punkter

I Persiabukta er olje og gass rikelig tilgjengelig. Vann er det derimot nesten ikke av. Siden 1970-tallet har gulfstatene løst problemet ved hjelp av avsaltingsanlegg som omdanner sjøvann til drikkevann. I dag finnes det nær 450 slike anlegg i regionen, og de forsyner millioner av mennesker med vann hver eneste dag.

Sårbarheten ligger i infrastrukturen. Mange av byene i regionen er nesten fullstendig avhengige av disse anleggene. Ifølge tidligere amerikanske etterretningsvurderinger har enkelte regjeringer i Midtøsten betraktet vannforsyningen som enda viktigere for nasjonal stabilitet enn oljeinntektene.

Esel med vanndunker ledes over bro ved nesten uttørket elv i et tørt afghansk landskap.
En afghansk bonde frakter vannkanner over en uttørket elv, et bilde på hvor sårbare samfunn kan bli hvis kritisk vanninfrastruktur rammes i krig.

100 millioner tørste tunger

Rundt 100 millioner mennesker bor i landene i Gulf Cooperation Council – Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar, Kuwait, Bahrain og Oman. Flere av disse landene er i praksis helt avhengige av avsalting for å sikre drikkevann til store byer som Dubai og Riyadh.

Samtidig er anleggene relativt sårbare. De krever store mengder energi for å fungere og er avhengige av kraftverk, rørledninger og annen kritisk infrastruktur. I krigssituasjoner kan slike installasjoner bli mål – enten direkte eller indirekte.

Genèvekonvensjonene vs krigens brutale realitet

Ifølge Blas har Iran allerede angrepet et kraftverk i Fujairah i De forente arabiske emirater som leverer strøm til et av verdens største avsaltingsanlegg. I Kuwait oppsto det også brann i et anlegg etter vrakrester fra en nedskutt drone.

Konsekvensene kan bli dramatiske. Et diplomatisk notat fra den amerikanske ambassaden i Saudi-Arabia, senere publisert av WikiLeaks, advarte om at hovedstaden Riyadh måtte evakueres innen en uke dersom Jubail-anlegget – som leverer over 90 prosent av byens drikkevann – ble satt ut av spill.

Selv om slike anlegg i teorien er beskyttet av internasjonal humanitærrett, viser historien fra Midtøsten at kritisk infrastruktur ofte rammes i konflikter. Dermed kan vann – ikke olje – bli den mest avgjørende ressursen i krigen.

Tre personer går over et oppsprukket, uttørket elveleie ved Diyala-elven nær Bagdad.
Barn krysser Diyala-elven, en sideelv til Tigris, der synkende vannstand har skapt bekymring blant innbyggerne, nær Bagdad i Irak, 29. juni 2022. Midtøsten er en av regionene i verden som er mest sårbare for konsekvensene av klimaendringer, og effektene er allerede synlige – før krig rammer kritisk vanninfrastruktur.
Bjeffet frem av Labrador