Pareto-analytiker: Offshore vind står foran færre, men mer lønnsomme prosjekter

Offshore vind er fortsatt et vekstmarked, men økonomiske realiteter tvinger frem en ny fase. Ifølge Helene Tingvold, aksjeanalytiker i Pareto Securities med ansvar for fornybar energi, vil de neste årene handle mer om kvalitet og lønnsomhet enn om volum og raske kapasitetsløft.

— Det er fortsatt tidlig dager for offshore vind, sier Helene Tingvold.

I dag er det installert rundt 80 gigawatt offshore vindkapasitet globalt. Til sammenligning ble det i 2024 alene installert om lag 600 GW solenergi. Offshore vind fremstår dermed fortsatt som en relativt umoden teknologi, selv om potensialet er betydelig.

Veksten holder seg sterk, selv i et pessimistisk scenario

95 prosent av kapasiteten befinner seg i Europa og Kina, hvor Kina passerte Europa i 2021. Prognosene peker mot en mer enn tidobling av global kapasitet innen 2035. Likevel er anslagene nedjustert med over 20 prosent det siste året, særlig som følge av usikkerhet i uetablerte markeder.

Hun understreker at de nedjusterte prognosene først og fremst betyr at kapasitet skyves ut i tid, ikke at den forsvinner.

— Det negative momentumet vil fortsette, men veksten vil fortsatt være høy, sier Tingvold.

Ifølge Pareto er CAGR i kapasitet justert ned fra 20 til 18 prosent, og selv i et scenario der USA faller helt bort og resten av verden får 10–50 prosent lavere kapasitet enn ventet, holder veksten seg på rundt 15 prosent.

Politisk risiko bremser utviklingen

Tingvold peker på USA som et særlig krevende marked. Flere prosjekter har fått sine konsesjoner stanset eller reversert under Trump-administrasjonen, noe som har ført til at store utviklere har valgt å trekke seg ut.

— USA er i dag et høyrisikomarked for offshore vind, sier hun.

I Europa er utfordringene annerledes. Regulering og markedsmekanismer gir ikke bærekraftige rammebetingelser.

Et tydelig eksempel er Danmark. I desember 2024 ble en offshore-vindauksjon på totalt 3 GW lansert, uten subsidier. Modellen med negativprising innebar at utviklerne måtte betale staten for retten til å bygge, samtidig som de bar alle kostnader, inkludert nettilknytning. Under dagens markedspress, med høye renter og inflasjon, ble prosjektene ulønnsomme. Derfor leverte ingen aktører tilbud.

Renter driver kostnadsøkningene

Ifølge Pareto er den største utfordringen ikke leverandørmarginer, men finansiering. Levelised cost of electricity (LCOE) har steget fra 50 euro per MWh i 2021 til rundt 90 euro i dag.

Høyere renter og risikopåslag forklarer størstedelen av økningen. I tillegg kommer dyrere installasjonsfartøy, råvarepriser og lønnskostnader.

— Kapitalkost er nøkkelen. Dette er underkommunisert i diskusjonen om kostnadsvekst, sier Tingvold.

Ørsted som eksempel på fallhøyde

Ørsted er ifølge Tingvold det tydeligste eksempelet på hvordan offshore vind har gått fra eufori til realitetsorientering.

— Ørsted måtte ta to store nedskrivninger i sin amerikanske portefølje, stoppe utviklingen av Hornsea 4 i Storbritannia og mislyktes med å hente inn en partner til Revolution Wind. Samtidig ble prosjektet stoppet av amerikanske myndigheter, sier hun.

For å reise ny kapital måtte selskapet gjennomføre en emisjon på 60 milliarder danske kroner, tilsvarende rundt halvparten av markedsverdien på det tidspunktet. Kursutviklingen er tilbake under nivåene fra før navneskiftet fra Dong Energy i 2016.

— Det vi ser hos Ørsted er resultatet av for optimistiske forutsetninger, laget i en periode med lite informasjon og press for å levere på ambisiøse vekstmål. Dette har kostet dyrt, sier Tingvold.

Hun peker på at Ørsted langt fra er alene. Under den grønne vekstbølgen kastet flere selskaper seg inn i offshore vind og betalte enorme summer for utviklingsrettigheter.

I nedre del av skalaen står Shell og Equinor, som begge kom bedre ut. Equinor betalte rundt 200 millioner dollar for to utviklingsområder i 2016 og 2018.

Ørsted ligger høyere, med om lag 1,1 milliarder dollar i utlegg for utviklingsrettigheter.

Øverst på listen finner vi TotalEnergies og BP, som under boomen brukte mellom 9 og 10 milliarder dollar hver for tre til fire utviklingsområder.

— Det vi har sett i det siste, og som vi tror vi vil se mer av, er at de samme utviklerne vil ta store tap på disse investeringene. Og mindre kapital vil bli investert i sektoren, noe som vil lette presset på verdikjeden, sier hun.

Mot færre, men bedre prosjekter

Til tross for nedjusteringer i anslagene peker Tingvold på at veksten fortsatt blir høy. Pareto venter en årlig kapasitetsvekst (CAGR) på 15–18 prosent frem til 2035. Hun anslår at det vil fortsatt komme tap, men nye prosjekter vil være mer lønnsomme. Kapitaltilgang og nøye prosjektutvelgelse blir avgjørende.