Hvem vil ha Washingtons fordømte toppjobb?

På veien sørover mot King’s Landing må Ned Stark ha kjent smaken av jern i munnen. Ære og plikt dro ham fremover, instinkt og fornuft dro ham tilbake. Han visste at utnevnelsen som kongens hånd var farlig – ikke fordi den manglet makt, men fordi makten var falsk. I et hoff bygget på intriger, skiftende lojalitet og skjult råskap var stillingen ikke en belønning, men en dom med utsatt fullbyrdelse.

Jobben som sentralbanksjef i USA har i 2026 fått en lignende bismak. Den er fortsatt verdens mektigste økonomiske embete på papiret, men i praksis blitt et giftbeger: prestisjetung, formelt uavhengig – og politisk livsfarlig.

Når Donald Trump nå signaliserer at han vil beholde Kevin Hassett i Det hvite hus, og oddsen for at han blir ny Fed-sjef følgelig stuper, kan det vise seg å være et lykketreff i forkledning. Det sier mindre om Hassett enn om stillingen han ikke får.

Spørsmålet er ikke bare hvem Trump vil ha. Det er hvem som faktisk vil ta jobben.

For alle kan se hva som har skjedd med forgjengeren. Jerome Powell er ikke blitt fjernet i stillhet, men offentlig hundset, æreskrenket og dratt foran retten av presidenten han etter loven ikke skal svare til. Angrepene har vært personlige, vedvarende og institusjonelt undergravende – et klart signal til enhver etterfølger om hva som venter dersom pengepolitikken ikke leverer politisk ønskede resultater.

The king eats, and the Hand takes the shit

Før Stark kom til King’s Landing, hadde Jon Arryn hatt samme rolle. Erfaren, lojal – og forgiftet. Stillingen beskyttet ham ikke. Den eksponerte ham. I Washington har Powell spilt samme rolle, om enn med andre midler. Ikke gift i vinen, men søksmål, mistenkeliggjøring og offentlig uthenging. Kongen spiser fortsatt. Hånden tar støyten.

I dette landskapet fremstår det som rasjonelt at Hassett kanskje foretrekker sin nåværende rolle. I Det hvite hus har han politisk innflytelse og presidentens tillit. Ikke bare det. Trump trenger ham. Den mykttalende rådgiveren som kan berolige markedene etter den CAPS LOCK-tvitrende presidentens siste utbrudd, som kan gi sjefens bristende økonomiske logikk en tynn ferniss av intellektuell legitimitet – og som, med alvorlig mine, kan forklare hvorfor dagens sannhet er det motsatte av gårsdagens.

I Federal Reserve ville Hassett derimot stå alene, bundet av et mandat som eksplisitt skal stå imot nettopp den typen press Trump utøver. For en rådgiver som allerede kritiseres for å ha bøyd faglig konsistens for lojalitet, ville Fed-stillingen være et langt farligere sted å stå.

Fed-sjefen er markedets synlige hånd. Vismannen som griper inn når markedskreftene svikter, rydder opp etter bobler, feilprising og politiske sjokk. Det er i teorien. I realiteten er handlingsrommet hans begrenset. Sentralbanken kan nudge de korte rentene i ønsket retning, men de lange rentene er det markedet som rår over. Men det er han som står igjen med ansvaret når konsekvensene materialiserer seg. Kongen kan befale. Markedet kan skjelve. Det er hånden som må rydde opp når dritten treffer vifta. 

Vinter kommer i arbeidsmarkedet?

Den som vil fylle Powells sko, vil ta fatt på jobben i et lunefullt landskap. Inflasjonen har kommet ned, men forblir seiglivet. Arbeidsledigheten tikker så smått oppover. Er det en vanlig syklisk nedkjøling eller begynnelsen på massearbeidsledighet drevet av kunstig intelligens?

I en tale torsdag pekte Feds viseleder Michelle Bowman på et arbeidsmarked som gradvis mister spenst: Ikke masse oppsigelser, men lavere ansettelsestakt, flere deltidsjobber av nødvendighet og flere som kombinerer jobber for å få endene til å møtes. Vinter kommer?

Bowman oppfordret til at styringsrenten bør justeres nærmere den nøytrale renten (les: hun sier dagens styringsrente på 3,50-3,75 % er for høy) og advarte mot å signalisere at Fed er ferdig med rentekutt for denne runden. Det er musikk i Trumps ører. 

Spørsmålet er hvilken rolle Bowman egentlig spiller i dette dramaet. Snakker hun av genuin fagøkonomisk overbevisning? Analysen er faglig konsistent – men sammenfaller også påfallende godt med presidentens ønske om lavere renter. I dagens Washington er det vanskelig å vite hvor fag slutter og politikk begynner. Og nettopp det er problemet.

Som vi har skrevet tidligere har nominasjonskampen om å bli Powells etterfølger blitt et kappløp om å presentere den mest plausible teorien for den mest ekspansive pengepolitikken. På sidelinjen fylles det opp av stemmer som synger akkurat det Trump vil høre. Bare en av dem vil få jobben. 

Den som feller dommen, bør også svinge sverdet

Ned Stark red videre, vel vitende om risikoen. Gitt Westeros' føydale system hadde han strengt tatt ikke mye valg. Det var hans ærefulle plikt å tjene kongen, og hans undergang. 

I Washington er spillet det samme. Dommen felles av Trump, men Fed-sjefen må svinge sverdet og bære ansvaret for konsekvensene. Kevin Hassett kan ha sluppet unna den fordømte jobben. Noen andre må – og vil – ta den.