Politikerne gambler med norsk industri

Statnett har endelig dratt i nødbremsen. Nye reservasjoner av nettkapasitet til datasentre stanses, sammen med deler av behandlingen av søknader om godkjenning av anleggsfunksjonalitet. Stansen ventes opphevet senest 1. august 2027. Eksisterende tilknytninger berøres ikke, og anlegg som har fått nødvendige funksjonskrav godkjent, kan fortsatt tilknyttes. Statnett begrunner tiltaket med hensynet til forsvarlig systemdrift, blant annet datasentrenes store og raske effektendringer.

Det norske kraftsystemet er rett og slett i ferd med å knele under vekten av politisk naivitet og teknologigigantenes umettelige kraftbehov. Denne bråstoppen er ikke et uttrykk for strategisk styring – det er et panikkartet tiltak for å redde et system som har mistet all kontroll. Og midt i dette sitter staten som en kynisk kasinoeier, mens det norske næringslivet blør i hjel.

En kø er ingen kraftstrategi

Er politikerne våre rett og slett idioter?

Det er et brutalt spørsmål, men når man ser på tallene, er det genuint vanskelig å finne en annen logisk forklaring. Datasentre er allerede tilknyttet med 800 megawatt, 4 200 megawatt er reservert, 9 100 megawatt står i kapasitetskø, og det foreligger forespørsler om ytterligere 18 000 megawatt. Til sammen utgjør dette utrolige 32 100 megawatt.

Summen av eksisterende tilknytninger, reservasjoner, kø og forespørsler overstiger Norges maksimale effektforbruk på drøyt 25 000 megawatt. Det sier noe om den voldsomme appetitten på norsk kraft. Å ikke se at dette ville krasje, krever en nesten imponerende grad av inkompetanse.

Spetalen advarte – hvem lyttet?

Det har nemlig ikke stått på advarslene. Øystein Stray Spetalen med flere har i årevis ropt varsku.

De har tegnet opp regnestykkene og pekt på at utenlandskablene og den ukritiske krafteksporten, kombinert med gigantiske datasentre, ville utradere den norske industriens fremste konkurransefortrinn: billig kraft.

De ble glatt avfeid som grådige kapitalister eller dommedagsprofeter. Men Spetalen og co. kunne noe flertallet på Stortinget tydeligvis mangler: grunnleggende matematikk og evnen til å lese en balanse.

Politikerne krangler – bedriftene betaler.

Mens huset brenner, krangler politikerne om hvem som kjøpte fyrstikkene.

Under Yaras høstkonferanse nylig fikk vi servert det ultimate politiske teateret. Frp-leder Sylvi Listhaug tordnet mot en «politisk skapt kraftkrise» og pekte helt riktig på hvem som tar regningen: – Næringslivet!

Listhaug hamret løs på regjeringens handlingslammelse: – Dere sitter oppe i departementene og utreder og utreder og utreder. Fire år senere sitter vi her og utreder og utreder, freste hun, og krevde at vi må slutte å opptre som «et datasenter for hele Europa».

Ap-nestleder Tonje Brenna dro det klassiske arrogansekortet: – Det må være deilig å være leder i Fremskrittspartiet. Du kan bare reise rundt og påpeke problemer, men aldri ha et eneste forslag til å løse dem.

Brenna minnet kjapt om at det var Frps egen energiminister, Tord Lien, som i 2014 faktisk godkjente utenlandskablene til Tyskland og Storbritannia – kablene som nå tømmer magasinene våre. Brenna forsvarte også behovet for datasentre, med argumentet om at Norge trenger regnekraft og at vi ikke kan lagre alle våre data i utlandet.

Det Brenna og Listhaug illustrerer perfekt, er et politisk lederskap som er mer opptatt av å vinne debatten enn å redde bedriftene. Mens de kaster verbal gjørme på hverandre, tvinges norske bedrifter uten fastprisavtaler til å betale europeisk markedspris på opp mot fem kroner kilowattimen. Norske bedrifter stuper i inntjening, og mange går konkurs.

Hvor mange jobber?

Forestill deg en tradisjonell hjørnesteinsbedrift – la oss si en mekanisk industribedrift eller et smelteverk på Vestlandet. De har 200 ansatte, tar inn lærlinger, sponser det lokale idrettslaget og skaper reelle verdier i et lokalsamfunn. Nå kveles de av galopperende strømpriser. Så titter de over fjorden.

Der står en gigantisk, grå og vindusløs hall. Den sluker alene strømmen til en middels stor norsk by. SSB har beregnet at datasentre i gjennomsnitt sysselsetter omtrent 2,36 ansatte per megawatt kapasitet.

Men antall arbeidsplasser per megawatt er alene et svakt mål på hva Norge får igjen. Hvis flest mulig ansatte var målet i seg selv, kunne vi like gjerne holdt liv i de minst produktive næringene og satt folk til å grave med teskjeer i stedet for gravemaskiner. Vi kan skape flere arbeidsoppgaver ved å gjøre arbeidet mindre effektivt. Det gjør oss ikke rikere.

Spørsmålet er hvor store verdier datasentrene skaper med den knappe kraften, sammenlignet med annen bruk, hvor mye av verdiskapningen Norge faktisk sitter igjen med, og hvordan den fordeles.

Hvem regner på det vi mister?

Hva sitter Norge egentlig igjen med?

Regjeringen og kommunene vifter gjerne med analyser, som den fra Menon Economics i høst, som viser at datasentrene understøttet 700 millioner kroner i skatteinntekter og 1 800 årsverk i 2025.

Menons tall er ingen fasit på om datasentrene er god bruk av norsk kraft. Rapporten beregner brutto ringvirkninger og understreker selv at nettoeffektene blir lavere når annen aktivitet fortrenges. Derfor holder det ikke å telle jobbene som kommer. Politikerne må også svare på hva vi går glipp av når kraften og nettkapasiteten bindes opp.

Bruttotallene ser kanskje pene ut på en departemental PowerPoint, men de skjuler den mørke sannheten: Staten fungerer i praksis som en gigantisk støvsuger. De tapper det ordinære næringslivet for kapital gjennom spinnville strømpriser, for så å grafse til seg selskapsskatt, arbeidsgiveravgift og lokal eiendomsskatt fra de datasentrene som etablerer seg.

Kontrollen kommer på etterskudd

I årevis har staten og Statnett operert med et absurd «først til mølla»-prinsipp. Det har vært som et «Black Friday»-salg på norsk infrastruktur for internasjonale tech-giganter. Først i mai i år våknet regjeringen nok til å ta datasenterforbruk ut av definisjonen av «alminnelig forsyning» i konsesjonskraftordningen.

Endringen gjelder grunnlaget for hvor mye konsesjonskraft kommunene får tildelt, og det er en overgangsordning. Den er ikke et generelt forbud mot å selge billig kraft til datasentre. Kommunene kan fortsatt sikre seg fete eiendomsskatteinntekter. 

Konsesjonsordningen som skal gi «kontroll»? Regjeringen tar først sikte på å legge frem hovedprinsippene høsten 2027. Det er ikke det samme som at en ferdig ordning er på plass da. Frem til da er beskjeden til norsk industri: Betal og hold kjeft. Imens går selskaper konk, og lønnsomme bedrifter effektiviserer på grunn av nettopp AI som Norge legger til rette for. En bakvendt Ap-politikk.

Kilder til Investornytt opplyser at det var Arbeiderpartiet som instruerte Statnett om den omdiskuterte bremsen, og at dette ikke skulle kunne spores tilbake til partiet.

Kua er norsk. Hvem får fløten?

For å forstå absurditeten i eierskapet og profittflukten, tenk deg at du eier en fantastisk melkeku. Du lar en internasjonal milliardær melke kua di nesten gratis. Milliardæren kjerner smøret, selger det dyrt på det globale markedet og tar med seg hele profitten hjem til Silicon Valley eller Beijing. Du? Du får beholde kumøkka og eiendomsskatten på fjøset, mens du må betale blodpris for fôret – strømnettet du selv har vært med på å finansiere gjennom nettleien.

Mens selskaper som Google og TikTok betaler norsk skatt av lønn og kanskje reinvesterer lommerusk lokalt, forsvinner den astronomiske verdien av selve dataene som prosesseres, rett ut av landet.

At regjeringen nå plutselig vil utrede modeller for statlig eierskap i «særskilt samfunnsnyttige datasenterprosjekter», er den ultimate fallitterklæringen. De skjønner endelig at de har gitt bort husnøklene, og prøver nå å kjøpe seg inn i sitt eget hjem.

Dette er ikke et grønt skifte. Vi selger ut vår reneste og historisk billigste konkurransefordel – vannkraften vår – til utenlandsk profitt. Vi ofrer det norske næringslivet på markedsprisens alter, assistert av politikere, betalte analyser og lobbyarbeid som ignorerte alle advarsler inntil de traff veggen.

Det er et ran ved høylys dag, orkestrert av statens dumhet, og regningen betales av bedriftene som har bygd Norge og som skulle bygge fremtiden. Nå ser fremtiden heller mørk ut.