Støre struper oljejakten – mens datasentrene sluker kraften

Vi lever i en farlig, kollektiv villfarelse i Norge. Den offentlige debatten preges av en naiv tro på at vi allerede er «rike nok», og at Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) er en evighetsmaskin som alene skal berge eldrebølgen. Det er en skummel feilslutning. I en tid hvor geopolitisk sårbarhet og energikrise preger Europa, står vi overfor et valg mellom realøkonomisk fornuft og symbolpolitisk havari.

Milliardene som aldri når Oljefondet

For å forstå hva som står på spill, må vi se på tallene og den nådeløse effekten av renters rente. Oljefondets muskelkraft om 20 til 40 år avhenger helt av tilførselen av ny petroleums-kapital i dag. Går vi glipp av 100 milliarder kroner i fremtidige petroleumsinntekter fordi vi kveler letingen etter nye felt, er det ikke 100 milliarder vi taper.

Hvis den langsiktige avkastningen til Oljefondet holder seg like høy som snittet det siste tiåret på 9,39 prosent, vil denne tapte inntekten utgjøre over 1 477 milliarder kroner (nærmere 1,5 billioner) om 30 år. [journ.anm: Finansdepartementets anslag for langsiktig årlig realavkastning er 3 prosent.]

Så kan du tenke at man man tjener 500 milliarder mer årlig på olje og gass som følger av utbygginger, vil dette være nærmere 7 500 milliarder.

Når Sokkeldirektoratet slår fast at nesten halvparten av ressursene på sokkelen ennå ikke er hentet opp, skjønner man dimensjonene. Å stanse 26. konsesjonsrunde og frede Barentshavet og Møreblokkene er et direkte tyveri fra fremtidige generasjoner.

Datasentrene sluker kraftoverskuddet

Sårbarheten forverres radikalt av regjeringens energipolitikk på fastlandet.

Vassdrags- og energidirektør Kjetil Lund i NVE har nylig kommet med klare advarsler: Norges kraftoverskudd spises opp i ekspressfart og ligger an til å falle fra 15 TWh til magre 4 TWh innen 2030. Årsaken? Den ukontrollerte veksten i kraftslukende datasentre, som NVE omtaler som den store «jokeren». I nettkøen ber datasentre nå om over 11 000 megawatt – som tilsvarer en tredel av all vannkraftkapasitet i hele Norge.

Her fortjener regjeringen et realt stikk: Mens Støre & co. ruller ut rød løper og deler ut dyrebar, ren norsk vannkraft til utenlandske teknologikjemper og kraftslukende datasentre, stenger de døren for ny lønnsom oljeleting og påfører norske forbrukere og fastlandsindustri et faretruende pristrykk. Det er en grotesk prioritering.

Subsidiebonanzaen må stanses

Midt i dette kaoset representerer Fremskrittspartiet (FrP) et sårt tiltrengt ankerfeste i realitetene. Tall fra SSB viser at en ansatt i petroleumsnæringen skaper verdier for 33,2 millioner kroner i året, mot stakkarslige 1,1 million i fastlandsnæringene. FrP har helt rett når de krever full fart i leterundene, samtidig som de setter foten ned for regjeringens subsidiebonanza. Å pumpe 35 milliarder skattekroner inn i flytende havvind – et prosjekt fageksperter sliter med å regne hjem som samfunnsøkonomisk lønnsomt – er ren sløsing.

Pengene burde heller skjermes for skattebetalerne, eller målrettes mot skattelettelser for ENØK-tiltak i de tusen hjem og skånsom oppgradering av eksisterende vannkraft.

Vi kan ikke leve av å selge subsidiert strøm til datasentre mens vi sager over den grena vi sitter på i Nordsjøen. Skal vi sikre velferd og levestandard for generasjonene etter oss, må vi riste av oss den grønne ønsketenkningen. Vi må bore mer der verdianleggene ligger, og bygge en realistisk energimiks basert på markedsvilkår – ikke statlige gavesjekker.