Det syntetiske demokratiet

Regjeringen har nedsatt et nytt partilovutvalg som skal gjennomgå regelverket for finansiering av politiske partier og valgkamp. Utvalget ledes av tidligere SV-politiker og tidligere Norad-direktør, nå direktør i Fornybar Norge, Bård Vegar Solhjell. Mandatet er bredt: Det skal vurderes om dagens ordning for partifinansiering er hensiktsmessig, om det bør innføres beløpsgrenser for bidrag, og om valgkampaktivitet fra tredjeparter og anonyme kilder bør reguleres strengere.

At dette nå utredes, fremstilles som et nødvendig demokratisk vedlikehold. Det insinuerte problemet er lite tilslørt: At «rikinger» gir for store pengebeløp i støtte til partiene på borgerlig side.

Men selve utgangspunktet for diskusjonen burde avsløre et langt dypere problem. 

For elefanten i rommet adresseres ikke: Hva gjør det egentlig med demokratiet når staten selv er den klart største finansieringskilden for de politiske partiene?

Når staten finansierer politikken

I Norge liker vi å klappes oss selv på skulderen som et av verdens mest velfungerende demokratier. Vi har høy valgdeltakelse, tillit til institusjonene og et politisk system som fremstår stabilt og ryddig. Nettopp derfor er det slående hvor lite oppmerksomhet vi vier spørsmålet om hvem som egentlig finansierer politikken – og hvilke incentiver det skaper?

I dag er norske politiske partier i hovedsak statsfinansierte. Staten bruker rundt 600 millioner kroner i året på direkte partistøtte. I tillegg kommer lønn og godtgjørelser til stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer, statssekretærer, politiske rådgivere og øvrige fulltidsstillinger i det politiske apparatet. Bare på statlig nivå beløper dette seg til minst en halv milliard kroner i året. Legger man til fylkes- og kommunepolitikken, vokser beløpet betydelig. 

På toppen av dette kommer omfattende statlig finansiering av NGO-er, QUANGO-er, såkalt "frivillige" organisasjoner, internasjonale institusjoner og ikke minst mediene som former narrativet i sitt, og statens, bilde. 

Overton-vinduets blindsone

Det mest påfallende er hvor lite dette diskuteres i Norge. Statlig finansiering av politiske partier tas som en selvfølge – som noe naturlig, sunt og ukontroversielt. Hadde det gjeldt et annet land vi betraktet utenfra, ville det trolig i norske medier vært gjenstand for kritisk debatt om makt, legitimitet og demokrati. Men når det gjelder oss selv, blir det en blindflekk. Vi ser nålen i alle andre lands øyne, men ikke bjelken i vårt eget.  

Vi diskuterer regulering av private bidrag, tak på donasjoner og tredjepartskampanjer, men sjelden den største donoren av dem alle: staten selv. At staten finansierer partiene? «Det er bare sånn det er», som Trond Kirkvaags Vidar Theisen sa det. 

Et syntetisk demokrati

Premisset for demokrati er at politisk makt springer ut fra folket. Partier er i utgangspunktet frivillige sammenslutninger som må overbevise folk om både ideer og retning for å overleve. Når staten blir partienes hovedfinansiør, brytes koblingen mellom velgere og representanter. Partiene blir ikke lenger primært ansvarlige overfor folket, men overfor systemet som holder dem i live. 

Det vi får er ikke et sterkere demokrati, men et syntetisk demokrati, med statlig styring forkledd som folkestyre. Partiene blir mindre avhengige av organisk, folkelig støtte fra grasrota, og mer avhengige av stabile bevilgninger over statsbudsjettet. Resultatet er et ovenfra-ned-system – ikke nedenfra og opp.

Politikken blir profesjonalisert, institusjonalisert – og til slutt, for å parafrasere solkongen Louis XIV, blir politikken synonymt med staten. En sammensveiset blob. Skillet mellom stat og politikk blir visket vekk, slik skillet mellom staten og nasjonen langt på vei er blitt visket vekk. 

Dette skaper perverse incentiver. 

Parasittifisering av politikken

Over tid har dette skapt en parasittifisering av politikken. Politikeryrket er ikke lenger et midlertidig tillitsverv, men en karrierevei. Det som aldri var ment å være et permanent yrke, har blitt en trygg, statsfinansiert livsløype. 

Den russiske oligarken Boris Berezovskij sa på 1990-tallet at: «Den beste investeringen du kan gjøre i Russland i dag, er en investering i politikk.» Likeledes for unge nordmenn i dag. Den beste investeringen er ikke i studier, kunnskap eller verdiskaping. Men i politikk.  

Først ungdomspolitikk (gjerne i kombinasjon med quiet quitting i utdanningsløpet), deretter verv, rådgiverstillinger og stortingsplass, før overgangen til PR-bransjen, fornybarlobbyen eller internasjonale organisasjoner.

En lukket krets der systemlojalitet belønnes, og reell uavhengighet er en ulempe, og i de fleste fall diskvalifiserende. 

Når politikk er tungt subsidiert av staten, blir det rasjonelt å investere i den – ikke for å tjene samfunnet, men for å mele sin egen kake.

I Russland var og er det brutalt. Som Berezovskij kunne attestere da Putin kom til makten, og han endte i eksil, (senere snøret til døde i Surrey under uoppklarte omstendigheter). I Norge skjer det samme i en penere, mer sterilisert og institusjonalisert form. Utfallet er likevel gjenkjennelig: Et politisk sjikt som i økende grad lever av, for og innenfor politikken. En norsk nomenklatura. 

Broilerveldet

Thomas Jefferson beskrev demokrati som et «naturlig aristokrati» – et styre av de beste og mest begavede, ikke av fødsel, men av evner og karakter. Et slikt aristokrati forutsetter konkurranse og uavhengighet. Ikke livslang subsidiering og systemlojalitet. Meritokrati, ikke broilervelde. 

Jefferson var radikal, men han var ikke naiv. Han hadde ingen illusjoner om at demokratiet fører til noen evig idealtilstand. Allerede før revolusjonen var over, advarte han mot stagnasjon. Hans berømte refleksjon om at «the tree of liberty must be refreshed from time to time» er en påminnelse: Alle politiske systemer råtner på rot over tid. 

Fra folkestyre til statsstyre – og tilbake?

La partier igjen være avhengige av velgere, medlemmer og frivillig støtte. La politikken igjen bli forankret i samfunnet den påstår å representere. Det er på tide å gjenreise et sant demokrati. Ikke et syntetisk ett.

Det er angrepsvinkelen Solhjell-utvalget burde hatt. Men det er ønsketenkning. Solhjell er et stereotypisk produkt av systemet han nå er valgt ut til å granske med kritisk blikk. Et system som har båret hele hans karriere og forfremmet ham forbi hans inkompetansenivå. Hvilke incentiver har han for å gå løs på systemet? 

Man behøver ikke være sjakkgeni for å forutse at Solhjells åpningstrekk vil gå etter rikingene som gir penger til partiene, ikke broilerne som tar pengene. 

Partilovutvalget burde og kunne vært en gyllen mulighet til å røske opp partifinansieringsordningen fra roten, og strupe statens finansiering av partiene. Til fordel for et friere marked for politikk. Men det er etter alt å dømme en mulighet som vil bli forspilt.