Én modell til å styre dem alle

I Norge markerer Arendalsuka startskuddet etter sommeren. Samtidig går store deler av EU inn i full feriemodus. I fjor var stortingsvalget og Martin Bech Holte sensommerens hovedsaker. I år har temperaturen vært merkbart lavere.

Blindern vant – Norge mistet debatten

«Blindern-økonomene», som Bech Holte kaller dem, har vunnet første runde. Med Øystein Olsen og Eivind Thomassens motbok er spørsmålet flyttet fra om Norge sløser bort oljeformuen, til om Bech Holtes fotnoter holder. Kritikken er ikke grunnløs; Bech Holte har gjort feil. Men resultatet er at den økonomisk-politiske debatten er blitt desinfisert og sendt tilbake til seminarrommet. Den tidligere sentralbanksjefen kalte til og med forfallsfortellingen «Maga-aktig».

I tomrommet lyktes AUF-leder Gaute Børstad Skjervø med å sette en annen dagsorden. Han kalte Documents plass i Norsk Redaktørforening en skandale og krevde at medienes kommentarfelt stenges. For Arbeiderpartifamilien var det neppe noen ulempe at Arendalsuka dermed handlet mindre om hva Norge skal leve av, og mer om hvem som skal få kalle seg journalist. Dette er ikke formell statlig sensur. Det er politisk portvokting: et forsøk på å bestemme hvem som skal gis legitimitet og distribusjon.

På den andre siden av Atlanteren handler debatten om større spørsmål. På All-In-podkasten fortalte investor Gavin Baker at han hadde hørt at Anthropic-sjef Dario Amodei så for seg en fremtid hvor Anthropic kunne bli verdens eneste gjenværende private selskap. Alt annet har blitt nasjonalisert eller fortært av Claude. 

Anthropic-profilen Sholto Douglas avviste historien blankt. Likevel festet historien seg fordi den fremsto som troverdig i lys av Amodeis offentlige advarsler om at AI kan skape en ekstrem konsentrasjon av økonomisk makt. Anthropic hevder at nettopp dette er faren de vil forhindre, og at riktig regulering kan bremse AI-avantgarden samtidig som mindre utfordrere skjermes. Men Tolkien-parallellen skriver nesten seg selv: Én modell til å styre dem alle – og i datasenteret for alltid binde dem.

AI-omsetningen vokser raskere enn verdsettelsene

Markedet kan snart sette en pris på denne maktkampen. Investorer venter en Anthropic-notering allerede i oktober, til en mulig verdsettelse på 2.000 milliarder dollar og en annualisert omsetning på 100–120 milliarder dollar ved årsslutt. I Silicon Valley ventes det at omsetningen kan firedobles neste år, til en årstakt på 400–500 milliarder dollar. Dette er investorforventninger; Anthropic har ikke offentlig bekreftet noen pris. Blir det en ny SpaceX – rakettstart, etterfulgt av rask deflatering? SpaceX falt rundt 50 prosent fra toppen etter børsdebuten, før aksjen hentet seg tilbake mot introduksjonskursen.

Baker mener Anthropics prospekt vil få det til å kortslutte hos en hel klasse makro- og verdiinvestorer. De bygger boblefortellingen på at AI-tokens subsidieres og at investeringene ender i et sirkulært finansieringsbål. Hans påstand er det motsatte: Anthropic genererer kontanter, og det store flertallet av AI-tokens er lønnsomme i alle ledd. Inntil prospektet foreligger, er dette en fondsforvalters påstand – ikke etterprøvbare regnskapstall. Men dersom tallene bekrefter den, kan lønnsomheten faktisk vokse raskere enn verdsettelsene.

Akersgatas avsporing

Mens USA diskuterer AI-økonomi, maktkonsentrasjon og hvem som skal kontrollere verdens viktigste teknologi, hevder Elon Musk at kunstig intelligens kan overgå menneskehetens samlede intelligens innen fem år – og skape en slik overflod at penger blir nær irrelevante innen ti. Han kan ta spektakulært feil. Men dersom han bare er delvis rett, utfordres hele fundamentet for arbeidslivet, kapitalismen, skattesystemet og velferdsstaten.

I stedet for å bore i dette, roper Akersgata «ekstremist». Det interessante ved Musk er nettopp spennet mellom den utopiske teknologioptimisten og den spenglerske undergangsprofetien: Mannen som tror AI kan frigjøre menneskeheten fra økonomisk knapphet, advarer samtidig om Europas demografiske, kulturelle og politiske forfall. Kanskje tar han feil i begge retninger. Det er uansett en mer interessant diskusjon enn Torbjørn Røe Isaksen og Eva Grinde plasserer ham på den politiske aksen. 

Musk har oppdatert verdensbildet sitt etter finanskrisen, migrasjonskrisen, krigen i Ukraina og de nye sensurstridene. Kommentariatet står fortsatt med begge beina plantet i 2006. Brunbeisingen blir dermed en intellektuell nødutgang: Man slipper å undersøke om den angivelige ekstremisten kan ha sett noe de selv har oversett.

Den samme trangen til å dele verden inn i helter og skurker preget Marius Borg Høiby-saken. Retten dømte Høiby for mishandling. Rettsoppgjøret ble samtidig Nora Hauklands nasjonale gjennombrudd, og deler av kommentariatet behandlet dommen over ham som en karakterattest til henne.

Å være fornærmet er en juridisk posisjon, ikke en moralsk helgenkåring. Det fratar henne verken handlekraft, egeninteresse eller ansvar for egne valg. Det er en merkelig form for feminisme som insisterer på kvinners aktørskap helt til dette aktørskapet kompliserer offerfortellingen. Akersgata ser maktstrukturer og kapitalformer overalt – helt til skjønnhet, kjendisstatus og nærhet til kongehuset veksles inn i sosial og økonomisk kapital av en kvinne.

Så til markedet. Wall Street Journal viser at bare 27 prosent av aktive amerikanske large-cap-fond slo passive alternativer siste år. Over ti år er andelen 13 prosent. Selv notorisk treffsikre Jane Street tapte rundt 15 milliarder dollar i juli, delvis etter AI-utvaskingen og kollapsen i Leopold Aschenbrenners Situational Awareness. Fondets børsportefølje falt 67 prosent, før mesteparten ble solgt til Citadel. Ken Griffin gjorde det gribber med store balanser gjør best: plukket opp restene på rabatt. Citadels flaggskipfond steg 5,9 prosent i juli.

Fra forventningsrally til et Europa i flammer

Det er bakteppet når Espen Teigland vender hjem fra Syden og igjen legger hodet på blokken i Ukens aksje. Denne gangen peker han på Zenith Energy, dagen etter vårt intervju med konsernsjef Andrea Cattaneo. Cattaneo mener aksjen kan fem- eller seksdobles frem mot voldgiftsavgjørelsen mot Tunisia, og hevder at den italienske solporteføljen alene kan være verdt mer enn hele selskapets børsverdi.

En CEO har selvfølgelig alt å tjene på å snakke opp egen aksje. Samtidig traff Cattaneo spektakulært da han sist varslet et forventningsrally: Aksjen steg fra rundt 30 øre til 2,50 kroner på få måneder. Det gjør ikke dagens spådom mindre risikabel, men den gjør den vanskeligere å avfeie.

I Russisk etterretning brenner opp Europa tar Teigland for seg skogbrannene som herjer i Europa, og spør hvorfor offentligheten så raskt låser seg til klima som både forklaring og konklusjon.

Etter å ha passert Omiš bare timer før storbrannen brøt ut, løfter han en mørkere hypotese: at bevisst ildspåsettelse kan brukes som et billig, vanskelig sporbart og svært effektivt hybridvåpen mot Sør-Europas turistøkonomier. Han hevder ikke å ha bevis for russisk involvering. Men i en tid der sabotasje, påvirkning og økonomisk destabilisering allerede er en del av verktøykassen, er spørsmålet for alvorlig til å avskrives uten nærmere undersøkelse.