Nora Hauklands nasjonale gjennombrudd

Nora Haukland har klaget inn Aftenposten, VG og Kronstadposten til Pressens Faglige Utvalg. Hun reagerer blant annet på identifisering, bildebruk og Aftenpostens omtale av ekskjærestenes vitneforklaringer, som hun mener ga et skjevt og belastende bilde. Det er en legitim presseetisk prøvelse. Men klagen er også siste kapittel i kampen om hvem som skal få definere Nora Haukland: retten, pressen – eller Nora Haukland selv.

Marius Borg Høiby ble dømt for mishandling i nære relasjoner mot Haukland. Oslo tingrett fant minst fem voldsepisoder bevist, i tillegg til sinneutbrudd, utskjelling og materiell ødeleggelse som skapte frykt. Han har anket skyldspørsmålet.

Dette er ikke et forsvar for en mann med påfallende paralleller med Joffrey Baratheon. Å rive ned lysekroner eller kaste kniver i veggen faller ikke under prinsens prerogativ. Men en domfellelse av Høiby er heller ikke en kanonisering av Haukland. Retten dømte en forbrytelse. Kommentariatet utstedte en karakterattest.

Det omvendte privilegiet

Deler av sakskomplekset – og særlig den mediale overbygningen – fremstår likevel som en storm i et vannglass. Eller rettere sagt: en storm i et kongehus. Ja, Høiby har vedgått enkelte hardhendte handlinger.  Men snarere enn å nyte monarkisk immunitet, har Høiby på mange måter møtt et omvendt privilegium. Hver ruskrangel, knuste gjenstand og private kollaps er blitt løftet opp til en nasjonal moralsk hendelse.

En anonym 29-åring ville neppe fått hele sitt dysfunksjonelle privatliv samlet, dramatisert og analysert med den samme intensiteten. Høibys status har ikke bare skjermet ham. Den har også gjort hvert sammenbrudd uvanlig nyhetsverdig. Og hva med Høibys kvinner?

1950-tallet møter Peak Woke

Forsvarer Petar Sekulic sa det rett ut:

– Dette er ikke en uskyldig, sjenert, blyg jente som går inn i forholdet.

Forsvarernes språk ble anklaget for å repsresentere 1950-tallets kvinnesyn. Kommentariatets svar luktet peak woke, cirka 2020–2022: «Believe women» var ikke lenger en oppfordring til å lytte, men et krav om å suspendere kritisk prøving. VGs Astrid Meland mente forsvarerne «tyr til stempling av kvinnene», mens Aftenpostens Rakel Haugen Strand skrev om kvinnenes «umenneskelige press» og «mistenkeliggjøringen» de var blitt utsatt for. I en rettssal kan regelen aldri være «tro kvinnen». Den må være: Prøv alles forklaring.

Bevisførselen krevde nettopp det. Ekskjæreste Johannes Klemp beskrev Haukland som en som skrek, inntok offerrollen, la skylden på andre og fikk ham til å gå på eggeskall – nøyaktig samme ord som Nora approprierte og anvendte mot Marius. Senere ekser beskrev henne som positiv, arbeidsom, kjærlig og aldri aggressiv. Nå som hun har kommet gjennom «den tunge tiden» er fellesnevneren for de post-regale eksene at hun ikke lenger har behov for deres forståelsesfulle puteprat.  

Skaugum eller Farmen

SMS-ene mellom Haukland og Borg Høiby viser et mer komplisert forhold enn undertrykket kvinne mot kontrollerende mann. Korrespondansen understøtter at han var den som ville være privat, hun ville være offentlig og dyrket kjendisstatusen. Farmen var en dealbreaker for begge. For Nora hvis hun ikke fikk være med. For Marius hvis hun valgte å være med. Han stilte et ultimatum: ham eller Farmen. Han la til at han følte seg «totalt utbyttet og tilsidesatt», og spurte om hun kunne kombinere karrieren med å ta hensyn til forholdet.

Pressen valgte nesten utelukkende kvinnefrigjøringslesningen. Men er det ikke minst like rimelig å ha en viss sympati med Marius, som må ha følt seg utnyttet som klatreveggen i Hauklands merkevarebygging, hvis reality-tv var viktigere for henne enn kjærligheten?

Haukland var allerede Love Island-vinner og influenser. Marius skapte henne ikke. Men han eleverte henne. Han gav henne ikke kongelig segl, men han gav henne kongelig clout. Det er godt mulig hun elsket sin Marius, men det er også opplagt at hun kynisk brukte forholdet til ham som et springbrett for å øke sin markedsverdi. 

Girls of Oslo

Blendende vakre influensere med wanderlust og sans for Louis Vuitton finnes det tretten av på dusinet. De blir ikke rike av å pushe kosmetikk og undertøy for kvinner til sine mannlige følgere i sosiale medier. Med Marius som sin prins, ble hun for alle praktiske (og kommersielle) formål en prinsesse. Ikke salvet, men samme status. Haukland har selv sagt at karrieren handler mye om å være på «de rette festene til riktig tid», og at hennes klare mål med Love Island var å bli influenser. Marius var, kommersielt sett, den riktige dansen på det riktige ballet. Hun minner mer om den kalkulerende stesøsteren enn Askepott fra Alta.

Det tragiske ved saken er også miljøet den åpner et vindu mot. Flere av kvinnene i kretsen – og stereotypen de representerer – er i utgangspunktet oppegående kvinner, dels med høyere utdannelse og som kunne blitt de frigjorte karrierekvinnene kommentariatet i Akersgata idoliserer. I stedet belønner hovedstadens kjendismarked en annen karrierevei: servitrise, realitydeltager eller influenser, i en økonomi der skjønnhet kan veksles inn i nettverk, adgang, følgere, oppdrag, reiser, bord og penger. Og selv i vestkantens jet-set-miljø av finansjapper, nikkersadel og arvinger er det ikke mange som har gjevere status enn miniprinsen Marius av Borg og Høiby.

Å beskrive dette er ikke å frata noen juridisk status som fornærmet. Det er å erkjenne kvinnelig handlekraft og markedet disse miljøene opererer i. Det feministiske kommentariatet, som ellers ser maktstrukturer og kapitalformer overalt, blir påfallende taust når kvinner selv veksler inn erotisk kapital i sosial og økonomisk kapital. Det passer dårlig inn i den enkle fortellingen om den mannlige undertrykkeren og det passive kvinnelige offeret.

Jeg liker ikke rampelyset – gi meg mer av det

Haukland har på mange måter fulgt Meghan Markles playbook. Hun gikk målrettet for å kapre sin bad boy-prins, for så å skape blest i offentligheten og diskreditere institusjonen han representerer. Meghan kom med vage anklager mot den britiske kongefamilien og det britiske folket for strukturell rasisme og splittet «Harry Hostage» fra sin far og sin før henne uadskilledlige bror. Nora Haukland poserte med en pose kokain

Så kom Hollywood-exiten fra Oslo tingrett. Hykleriet er åpenbart. På den ene siden protesterer hun mot pressens søkelys. Samtidig, da hun var ferdig med sin forklaring valgte hun ikke å benytte bakdøren slik hun og de øvrige fornærmede hadde mulighet til, men heller hovedinngangen – poserende med en prangende Birkin-veske som kvinner av hennes klasse synes er fin fordi den er dyr, foran paparazzi-korpset som hun må ha visst at ventet på henne. Det eneste som manglet var den røde løperen.

Hauklands manager har senere sagt at de ikke fikk bruke bakdøren – retten sier noe annet. Men hun har også forklart at de bevisst ga mediene «det bildet de ville ha», på egne premisser: «Da var det vi som hadde ballen.» Det var profesjonell iscenesettelse, ikke motvillig  eksponering. 

Nora Haukland er arrivert

PFU-klagen skaper selvsagt enn Streisand-effekt. Er det tilsiktet fra Hauklands side? Inntrykket forsterkes av at oppmerksomheten er velkommen så lenge Haukland kontrollerer linsen, vinkelen og fortellingen. Ja, det har sikkert vært tøft for henne. Likevel, fremstår det som at hun melker saken for alt den er verdt. À la hva hun sa til Marius: dersom mediene uansett skulle publisere bilder av paret, kunne de «like gjerne få betalt for det».

Uten Marius ville hun forblitt en samlebånds-influenser og Sophie Elises sidekick. Joda, hun hadde sikkert fått bli med på et og annet reality-program. Men det er ubestridelig at forholdet til Marius, om enn like kortvarig som det var turbulent, var øyeblikket Nora Haukland ble et navn. Det propellerte henne fra influenserstatus til rikskjendis. Det kan hun gjøre karriere av og leve godt av – uten å måtte gå tilbake til skolebenken eller ta seg en ordentlig jobb. 

Ibsens Nora Helmer smalt igjen døren og forlot dukkehjemmet. For henne var bruddet en frigjøring. For Nora Haukland ble det hennes nasjonale gjennombrudd.

Skyldspørsmålet vil tas opp på nytt i ankesaken. Kanskje vil også lagmannsretten finne Borg Høiby skyldig. Men forsvarerne hans har rett i én ting. Haukland er dårlig egnet til rollen som «uskyldig, sjenert, blyg jente». Medienes største feil var å late som om rettens dom over ham også var en frifinnelse av henne fra all kritisk gransking.