Når Akersgata roper «ekstremist»

Du har malt et bilde av Europa som overrent av skremmende muslimske innvandrere, med voldtekt på hvert gatehjørne og en slags sivilisasjonsødeleggelse.

Det sa The Economists sjefredaktør Zanny Minton Beddoes til Tesla- og SpaceX-gründer Elon Musk i et intervju publisert 29. juli. Intensjonen var åpenbar: å latterliggjøre verdens rikeste mann som en konspiratorisk dommedagsprofet som bruker sine 250 millioner følgere til å spre et totalt forvrengt bilde av Europa.

To dager senere stormet 72.000 afrikanske migranter over grensen til den spanske eksklaven Ceuta, fra det marokkanske fastlandet. Scenene som fulgte minnet veldig mye om nettopp en form for sivilisasjonsødeleggelse. 

Hvem skal man tro: Musk eller Minton Beddoes? 

The Economist ble stående igjen i 2006

I min ungdom var jeg en ivrig The Economist-leser. Den klassiske liberale blekken ga et videre og dypere utsyn på verden enn man fikk servert i norsk presse. Vi levde i historiens endefase: demokrati og frie markeder spredte seg fra Vesten til alle verdens mørklagte kriker og kroker. Kina og fremvoksende økonomier i Afrika og Asia fosset frem, BRICS-landene som de ble kalt. EU hadde funnet den perfekte balansen mellom marked og myndighetsmakt. George W. Bush hadde kålet det til i Midtøsten, men med Barack Obama gikk vi lysere tider i møte. Kants evige fred var i sikte. 

En som passet perfekt inn i dette verdensbildet var ingen ringere enn Elon Musk. Født i Sør-Afrika, utvandret til USA via Canada, der han ble en supergründer og selve legemliggjøringen av The Economists mantra om individuell frihet, åpne grenser og frie markeder. 

Det var før finanskrisen, eurokrisen, Libya, Syria, ISIS, flyktningkrisen, krigen i Ukraina, Brexit og Trump. Verden i 2026 er en ganske annen enn verden anno 2006. Elon Musk har oppdatert virkelighetsbildet sitt. The Economist er fortsatt i villrede.

Musk oppdaterte virkelighetsbildet. Akersgata gjorde det ikke

Musk vil ha sikre grenser. Som DOGE-general gjorde han alt i sin makt for å kutte poster i statsbudsjettet og redusere USAs svulmende statsgjeld – uten stort hell, men det var et tappert forsøk. I krigen i Ukraina har han gitt ukrainerne kritisk støtte med internett gjennom Starlink, og nektet russerne det samme – noe også Minton Beddoes vedkjente. I Europa har han gått hardt ut mot EUs internett-sensur og bøtelegging av amerikanske tech-selskaper som hans egne. I Storbritannia har han gitt sin støtte til Rupert Lowes innvandringskritiske parti Restore, med begrunnelse at landet går mot borgerkrig innen 20 år. 

Høyreekstremisme skriker Minton Beddoes, og får gehør fra koret i Akersgata. 

«Elon Musk er en radikal høyreaktivist», som «fremmer målrettet, systematisk og bevisst ideer, merkelapper og synspunkter fra det radikale og ekstreme høyre,» konstaterer Torbjørn Røe Isaksen i E24.

«Elon Musk er god til å grunnlegge selskaper», vedkjenner Eva Grinde i DN. Men på politikk og samfunnsanalyse derimot, står han på «sviktende grunnlag». Mon det. Det som for Musk er «helt vanlige mennesker» er ifølge Grinde «ytre høyre og rene fascistiske bevegelser.»

Amerikas skavanker er ikke et alibi for Europa

Trumfkortet til Minton Beddoes er at London ikke er så livsfarlig som Musk skal ha det til. Det er mye farligere i amerikanske storbyer sier hun.

Dette er en avsporing. At amerikanske storbyer har mer dødelig vold, sier lite om hvorvidt Storbritannia har fått alvorlige, voksende og geografisk konsentrerte problemer med innvandring, integrering, seksualforbrytelser, parallellsamfunn eller sosial uro.

Hvis de hadde engasjert Musk på sak istedenfor å utdefinere ham ved å sammenligne epler med pærer, ville han ikke benektet at USA har en gruppe på 14 prosent av befolkningen der kriminalitet og drap er kraftig overrepresentert. 

Ja, du har større sjansje for å bli myrdet i Chicago enn London. I London nøyer gjengkriminelle seg med å stjele mobilen og Rolex'en din, og sender dem videre inn i et globalt skyggedistribusjonsnettverk via Lagos eller Dubai. Det er rasjonell og profittmaksimerende organisert kriminalitet. Hvorfor alt sølet og straffen som følger med drap, når man kan plukke iPhone hele dagen lang og aldri bli tatt? 

Forskjellen mellom USA og Europa er at førstnevnte er suburbant og segregert. Det gir liten mening å aggregere drapsrater på tvers av inner cities og gated communities. I Europa har Jørgen Hattemaker og Kong Salomo i langt større grad ferdes i en felles offentlighet. 

Et ugjenkjennelig samfunn

For alle oss som er millennials eller eldre har den felles offentligheten endret seg radikalt siden vår barndom. I Norge er 1 av 10 innbyggere fra Afrika eller Asia. Med en kraftig aldersmessig skjevhet betyr det mer som 2 av 10 blant unge. De over 50 kan fortsatt oppleve at de lever i et blendahvitt samfunn. Det er definitivt ikke virkeligheten som møter deres barn og barnebarn. Dette er også grunnen til at vi ser en eksodus av velstående briter, tyskere og andre europeere som rømmer ut av byer de ikke lenger kjenner igjen til Sveits, den spanske solkysten, Dubai og andre dommedagsdestinasjoner. Som jeg selv ofte hører britiske boomere si på golfbanen: de er sjeleglade for at de har levd et liv i det Storbritannia som var, ikke det Storbritannia som er, og definitivt ikke det Storbritannia som er i emning. 

Som Kjell Erik Eilertsen sier i podkasten Ness, kan etniske nordmenn være i mindretall innen 2050. Offisielle befolkningsfremskrivninger har kronisk undervurdert innvandringen samt hvor mye høyere reproduksjonsrater enn vertsbefolkningen innvandrere fra Afrika og Asia har. 

Innstramningen som aldri kommer

Røe Isaksen fastholder at han flere ganger har skrevet at det er svært gode grunner til å stramme inn kraftig på asyl- og flyktningpolitikken. Det så vi dog lite til i de åtte årene han satt rundt kongens bord og hadde mulighet til å påvirke det. Røe Isaksen er kanskje flinkere til å snakke for seg enn Musk. Men forskjellen på de to er at Musk måler resultater, ikke intensjoner og -ismer. 

Det er den store ironien i europeisk innvandringspolitikk. Det er mange som har tatt til orde for å stramme inn. Det bare skjer aldri. Boris Johnson lovet at Storbritannia ville ta tilbake kontroll over innvandringen med Brexit. I stedet fulgte den såkalte Boriswave, med en økning i nettoinnvandringen på 300 prosent fra 2019 til 2023. 

Tilsvarende i Tyskland. Siden Thilo Sarrazin skrev boken Deutschland schafft sich ab i 2010, og måtte bøte med jobben i Bundesbanken, har antallet utlendinger som bor i Tyskland mer enn doblet seg fra 6,75 millioner til over 14 millioner. Dette tallet omfatter ikke innbyggere av utenlandsk bakgrunn. Teller man med de utgjør innvandrere over 31 prosent av befolkningen. Giorgia Meloni gikk til valg på lovnader om lavere innvandring, og leverte det motsatte. Over 12 millioner innvandrere har entret Europa ulovlig siden 2008. 

Når virkeligheten blir høyreekstrem

Så er det høyreekstremisme når Elon Musk kaller masseinnvandringen til Europa en invasjon og tar til orde for remigrasjon? Eller representerer han bare det den nylig oppvakte – og nyslått Restore-supporter – John Cleese beskriver som the far-centre? For hvem er egentlig de ekstreme her? 

For det salongliberale kommentariatet i Akersgata er det mer beleilig å klistre merkelapper på Musk enn å adressere de ekstreme utfordringene Europa står overfor. Men merkelappen beviser verken at Musk tar feil eller at han har beveget seg ut på ytterkanten. Kanskje er han bare bedre enn Minton Beddoes, Grinde og Røe Isaksen til å se hva som kommer: en virkelighet som beveger seg raskere – og i en langt mer ekstrem retning – enn deres foreldede verdensbilde tillater dem å forestille seg.