Atferdsøkonomi og klokker: Hvorfor tar smarte folk dårlige valg?

Selv erfarne investorer og samlere lar seg styre av psykologiske mekanismer som systematisk trekker beslutningene bort fra det optimale. Fellesnevneren er ikke mangel på kunnskap, men hvordan hjernen vår bearbeider risiko, sosial informasjon og tidspress. Resultatet er overbetaling på vei opp, unødvendig passivitet på vei ned og en uvane med å blande følelser inn i noe vi tror er tallfestet og nøkternt.

Hype på sosiale medier skaper FOMO

Få mekanismer er så kraftige i klokkeverden som FOMO. Den utløses når knapphet møter synlighet. De første leveringene av Daytona 116500LN med keramisk bezel skapte en perfekt storm. Bilder fra håndledd og hyppige “just landed”-innlegg på sosiale medier gjorde at tidsvinduet føltes smalere enn det var. Flere kjøpte på et nivå de i ettertid beskrev som “betalingen for å være tidlig”.

Noe lignende skjedde da Submariner 126610LV “Starbucks” kom. Kombinasjonen av grønn bezel, “Sub”-ikonet og få objektive referanser for pris i startfasen trigget raske kjøp som i ettertid ble forklart med at “alle andre” var foran i køen.

Når en Yacht-Master 226627 i RLX-titan dukker opp i feeden til en håndfull profiler samme uke, oppstår den samme følelsen. Enten handler du nå, eller så er toget gått.

Ubehagelig å si nei

I et lite marked forsterkes effekten av at hvert salg får uforholdsmessig stor oppmerksomhet. Den som kjøper i FOMO, betaler ofte både for varen og for å slippe ubehaget ved å si nei.

Når klokken først er på hånden tar tilknytnings-effekten over. Eierskapet i seg selv øker verdien vi tillegger objektet. Samleren som endelig fikk tak i Explorer II 226570 “Polar”, ser egen kasse med mikrohår mer som “karakter” enn som fratrekk i salgspris. Investoren som har funnet en pen GMT-Master II BLRO “Pepsi” med boks og papirer, begynner å vektlegge at akkurat hans eksemplar har jevnere bezel-toner enn snittet.

I praksis betyr det at minstepris i hodet vårt stiger, uavhengig av markedet. Vi selger ikke til markedspris fordi klokken føles mer verdt enn summen på bordet. Slik fødes urealiserte tap og tapt likviditet, og kapital bindes i objekter vi ikke lenger ville kjøpt dersom vi sto utenfor og vurderte dem på nytt.

Mental referanse

Forankring på tidligere toppnivåer forsterker skjevheten. Da “Tiffany-blå” Oyster Perpetual 124300 fikk en kort, eksplosiv fase med bud langt over MSRP, ble de ekstreme enkeltprisene en mental referanse. Alt under virket som rabatt, selv når realiteten var en normalisering etter et unntaksregime.

Det samme mønsteret så vi i etterdønningene etter rykter om produksjonsendringer på GMT-Master II BLNR “Batman”. Enkelte oppfattet moderat rekyl som “kjøp nå før ATH gjentas”, selv om driverne som løftet prisen første gang – ekstrem knapphet og sensasjonell SoMe-synlighet – ikke var like til stede.

Forankringens pris er at man forsøker å kjøpe seg tilbake til toppen i stedet for å spørre hva referansen faktisk er verdt, gitt dagens likviditet og tilbud.

Bekreftelsesskjevhet binder det hele sammen. Når vi først har bestemt oss for en tese at Milgauss 116400GV vil prises høyere etter diskontinuitet, eller at Yacht-Master i titan representerer “fremtiden”, begynner vi å lete etter datapunkter som støtter den.

En hammerpris på auksjon uten justering for kjøpersalær, en høy “ask” på én enkelt annonse, en video der en kjent profil kaller modellen “one to watch”; alt kan bli bevis dersom vi ønsker det hardt nok.

Konsekvensen er at vi føler oss sikre, men beslutningene blir svakere fordi vi overser tydelige signaler om fallende etterspørsel, økende spread eller lengre salgstid. Flere som holdt fast ved OP “Tiffany” på dette grunnlaget, erfarte at markedet ikke kom dem i møte på den prisen de anså som “rettferdig”.

Legg til tapsaversjon og sunk cost, så blir exit vanskeligere enn inngang. Mennesker opplever tap som mer smertefullt enn gevinster er behagelige. Dermed blir “diamond hands” ikke alltid et uttrykk for strategi, men for emosjonell økonomi.

– Skulle aldri ned

Samlere som kjøpte Submariner 41 rett etter lansering fordi “den skulle aldri ned” valgte heller å vente med salg under innkjøpspris enn å realisere et nøkternt tap selv når kapitalen kunne jobbet bedre i en mer likvid GMT.

Jo mer tid og prestisje vi har investert i å finne, sikre og dokumentere en klokke, desto høyere blir terskelen for å ta et rasjonelt tap. På porteføljenivå er dette giftig. Kapitalen fryses i historien til et enkelt kjøp i stedet for å arbeide i nåtidens beste idéer.

Spør heller hva medianen er

Hvordan ser disiplin ut i praksis i et marked som lever av historier, estetikk og knapphet? Den begynner med et språk som tvinger frem realiteter.

I stedet for å spørre om en Daytona “faller tilbake til forrige topp”, spør man hva mediantransaksjonene viser de siste ukene, hvor bredt intervallet mellom bud og ask ligger på sammenlignbare eksemplarer og hvor lang tid tilsvarende klokker faktisk bruker på å selges.

Tenk over valutaeffekten

Man vurderer referansen i to valutaer for å isolere effekten av en sterk eller svak krone, særlig for modeller som ofte prises internasjonalt i USD eller EUR.

Man skiller mellom objektets narrative sjarm og dets finansielle egenskaper. Dokumentasjon, servicehistorikk, originalitet og likviditet i akkurat den konfigurasjonen som er på bordet.

En Yacht-Master i titan uten papirer er en annen finansiell vare enn samme referanse “full set” fra første eier. Et disiplinert rammeverk gjør at man bestemmer kriteriene før fristelsen oppstår, og følger dem når fristelsen blir sterk.

Langsiktighet krever tålmodighet

Tidshorisont hjelper. Kort sikt belønner ofte motstrømshandling og stram risikokontroll, mens langsiktighet krever tålmodighet med midlertidig støy. Problemet oppstår når investorer uten prosess låner språk fra begge leire samtidig: de kjøper en BLRO på kortsiktige signaler om lavt tilbud, men forsvarer posisjonen med langsiktige argumenter når leveransene normaliseres.

En klar forhåndsdefinert holdning til tid reduserer slike glidninger. Dersom caset er langsiktig, tåler man at prisene puster uten å reagere på hver listing; dersom caset er taktisk, har man en tydelig exit når premissene brytes.

Kvantifiser usikkerheten

Det hjelper også å gjøre usikkerhet kvantitativ. I stedet for å omfavne enkelthistorier og sjeldne salg, estimerer man en sannsynlig prisbane og en sannsynlig salgstid for den konkrete konfigurasjonen.

En Explorer II uten boks, men med dokumentert service, kan være lett å flytte til en viss pris. Mens en OP i uvanlig farge kan ha høyere topp, men betydelig lengre “days to sell”.

Man vurderer hva en realistisk nettopris blir etter forsikring, gebyrer og frakt, og setter dette opp mot alternativ avkastning.

Vit hva det koster

Disiplin handler ikke om å fjerne estetikk og lidenskap fra samlergleden, men om å sørge for at økonomiske beslutninger ikke forkles som følelser og omvendt. Den som vil eie, kan eie med viten og vilje, men bør vite hva det koster å kjøpe seg rett til å beholde.

Føles sjeldent heroisk

Til slutt er det verdt å minne om at gode beslutninger sjelden føles heroiske i øyeblikket, for dee er ofte kjedelige; å si nei til en pen Sub fordi likviditeten er for tynn i akkurat den spesifikasjonen, å selge en BLNR man liker fordi kapitalen jobber bedre i en Daytona med jevnere etterspørsel, å vente to uker for å se om et nytt prisnivå faktisk bærer.

I et miljø som belønner raske meninger og synlige gevinster, er det lite applaus for nøkternhet. Likevel er det nettopp nøkternheten som beskytter både lommebok og samleglede over tid.

Smarte folk tar dårlige valg når de glemmer at hjernen er en del av markedsmekanismen. De som lykkes, bygger prosess rundt svakhetene sine og lar klokkene være objekter de kan både unne seg og forlate, uten at psykologien eier beslutningen.