Norge trenger ny Svalbard-strategi

Ola Borten Moe advarer mot det han mener er en farlig illusjon i norsk nordområdepolitikk: troen på at suverenitet kan sikres gjennom vern, symbolpolitikk og tilbakeholdenhet, snarere enn gjennom faktisk bruk, investering og makt. Med utgangspunkt i Donald Trumps gjentatte utspill om Grønland argumenterer Borten Moe for at Norge bør trekke klare lærdommer før samme logikk rammer Svalbard og nordområdene. Det skriver SP-medlemmet, tidligere minister og nyansatt i Kjernekraft Norge i en kronikk i Dagens Næringsliv.

Må ta lærdom fra Grønland

Han understreker at Grønland ikke er et randfenomen, men et geopolitisk kjerneområde. Mindre is, nye transportveier, potensielle ressurser og økt militær betydning gjør øya strategisk avgjørende for kontrollen over Nord-Atlanteren og tidlig varsling av russiske missiler fra Kolahalvøya. 

Problemet, slik Borten Moe ser det, er at rundt 60.000 innbyggere verken har kapasitet til å forvalte eller forsvare et landområde seks ganger større enn Norge – samtidig som Danmark i praksis har avviklet sin reelle tilstedeværelse gjennom selvstyre, underinvestering og politisk tilbaketrekning.

Når Danmark svarer på amerikanske utspill med at «grønlenderne bestemmer selv», mener Borten Moe dette avslører svakheten i strategien: Suverenitet overlates til normer og intensjoner i en verden som igjen styres av makt, interesser og geografi. I en slik virkelighet vil områder som ikke utvikles, befolkes og brukes aktivt, før eller siden bli definert av andres interesser – særlig når de er strategisk uunnværlige.

Statlig stagnasjon

Denne logikken overfører han direkte til Norge. På Svalbard, Jan Mayen og i Nord-Norge generelt mener han staten i praksis fører en politikk for stagnasjon: lite investeringer, streng arealregulering, minimal næringsutvikling og en offentlig samtale som dreier seg mer om fordeling enn verdiskaping. Vern blir et substitutt for suverenitet. Resultatet er fraflytting, forgubbing og redusert faktisk kontroll.

Borten Moes hovedpoeng er derfor ikke å forsvare Trumps retorikk om Grønland, men å ta den på alvor som symptom på en ny geopolitisk realitet. Suverenitet i nord sikres ikke gjennom gode intensjoner alene, men gjennom aktivitet: industri, energi, infrastruktur, bosetting og tilstedeværelse. Alternativet er å overlate definisjonsmakten til stormakter som ikke deler Norges prioriteringer.

Avslutningsvis stiller han et ubehagelig, men bevisst provoserende spørsmål: Kanskje blir Trumps Grønland-utspill det som endelig tvinger Norge til å begynne å forvalte eget land igjen – før andre gjør det for oss.