Norges kakestrategi: Dele først, bake senere

Norsk økonomisk debatt preges i økende grad av en grunnleggende misforståelse: at verdier kan skapes gjennom omfordeling og skatt på lønn, uavhengig av privat verdiskaping og internasjonale sammenhenger. Det er ikke bare feil – det er farlig. Her er hvorfor Norge må tilbake til økonomisk virkelighet før handlingsrommet forsvinner.

Verdiskaping først – hvorfor norsk økonomisk debatt har kjørt seg fast

Det finnes et rotproblem i dagens politiske og økonomiske debatt i Norge som sjelden adresseres direkte. Det handler ikke om detaljer i skattesatser, enkelttiltak eller budsjettposter. Det handler om forståelsen av hvordan verdier faktisk skapes – og hva som skjer når denne forståelsen forsvinner.

Altfor ofte behandles penger som om de i seg selv er verdiskaping. Som om verdier kan oppstå ved å flytte midler mellom stat, fylker og kommuner, eller ved å øke skatten på lønn. Dette er ikke bare en faglig feilslutning – det er en strukturell misforståelse som i økende grad preger norsk politikk.

Omfordeling er ikke verdiskaping

La oss starte med det mest grunnleggende: Skatt på lønn skaper ingen nye verdier. Den fordeler verdier som allerede er skapt. Når staten flytter penger fra én konto til en annen, skjer det ingen økonomisk magi. Det produseres ingen nye varer, ingen nye tjenester, ingen nye arbeidsplasser.

Offentlig sektor er avgjørende for velferd, trygghet og fellesskap. Men den kan ikke finansieres uten en lønnsom og konkurransedyktig privat sektor i bunn. Når dette forholdet snus på hodet i den politiske retorikken, mister man oversikten over hva som faktisk bærer økonomien.

I virkeligheten er sammenhengen enkel:

1. Noen tar risiko

2. Noen investerer kapital

3. Noen bygger virksomheter

4. Noen skaper arbeidsplasser

5. Folk får lønn

6. Deretter kommer skatter og avgifter

Når denne rekkefølgen ignoreres, havner man i en økonomisk blindgate.

Illusjonen om det isolerte Norge

En annen farlig idé som har fått fotfeste, særlig på venstresiden, er forestillingen om at Norge kan opptre mer eller mindre uavhengig av internasjonale økonomiske sammenhenger. Som om kapital, investeringer, valutakurser og konkurranseevne stopper ved landegrensen.

Det gjør de ikke.

Norge er et lite, åpent land. Vår velstand er avhengig av eksport, internasjonal kapital, globale markeder og konkurransedyktige rammevilkår. Når politikere later som om Norge kan regulere, beskatte og omfordele uten å ta hensyn til disse realitetene, er det ikke modig politikk. Det er risikosport – med andres penger og fremtid.

Oljefondet skjuler problemet

Statens pensjonsfond utland har gitt Norge et enormt økonomisk sikkerhetsnett. Det er både en styrke og en svakhet.

Styrken er åpenbar: Fondet gir stabilitet, handlingsrom og langsiktig trygghet.Svakheten er mer subtil: Fondet skjuler konsekvensene av feil politikk.

Når verdiskaping i privat sektor svekkes, merkes det ikke umiddelbart. Man kan øke oljepengebruken. Man kan dekke hull i budsjettene. Man kan utsette de vanskelige valgene. Men dette er ikke bærekraftig i lengden.

Oljefondet skaper ingen arbeidsplasser i Norge. Det kan ikke erstatte et svekket privat næringsliv. Det kan bare finansiere offentlig forbruk – så lenge avkastningen varer.

Små og mellomstore bedrifter – økonomiens ryggrad

I den politiske debatten snakkes det ofte om “næringslivet” som om det er en homogen størrelse. I realiteten er norsk verdiskaping i stor grad drevet av små og mellomstore bedrifter. Det er her de fleste arbeidsplassene finnes, det er her lærlinger tas inn, og det er her folk uten lange utdanningsløp får en vei inn i arbeidslivet.

Disse bedriftene opererer ofte med lave marginer og høy risiko. Når rammevilkårene svekkes – gjennom økt formuesbeskatning, høyere arbeidsgiveravgift, mer rapportering eller uforutsigbar politikk – rammer det ikke anonyme kapitaleiere. Det rammer lokale eiere, ansatte og lokalsamfunn. Det rammer evnen til å ansette neste person, ta inn lærlinger eller investere i nytt utstyr.

Arbeid, verdighet og sosial bærekraft

Arbeid handler ikke bare om BNP og skatteinntekter. Arbeid er også grunnlaget for verdighet, mestring og sosial stabilitet. Et samfunn med høy yrkesdeltakelse er et samfunn med lavere utenforskap, mindre sosial uro og større tillit mellom mennesker.

Når privat verdiskaping svekkes, forsvinner ikke bare inntektsgrunnlaget for staten. Det forsvinner også arenaer for inkludering. Det er i privat sektor mange mennesker får sin første jobb, sin andre sjanse eller muligheten til å stå i arbeid uten lange utdanningsløp.

En økonomisk politikk som undervurderer verdiskaping, undervurderer samtidig arbeidets rolle i å forebygge utenforskap. Det er en kostnad som sjelden synliggjøres i budsjettene, men som betales over tid – sosialt, økonomisk og menneskelig.

Staten som tilrettelegger – ikke erstatning

Dette er et viktig poeng som ofte forsvinner i debatten: Staten har en avgjørende rolle. Men det er ikke å erstatte markedet. Det er å tilrettelegge for at verdiskaping kan skje.

Staten skal:

• sikre rettsstat og forutsigbarhet

• levere infrastruktur, utdanning og grunnleggende tjenester

• sørge for sosial sikkerhet

Men når staten forsøker å overta rollen som verdiskaper, beveger man seg fra bærekraftig økonomi til politisk styrt ressursbruk. Erfaringene internasjonalt er entydige: samfunn som svekker privat initiativ, svekker også sin langsiktige velstand.

De borgerliges utfordring

Her ligger den store unnlatelsessynden på borgerlig side. Problemet er ikke først og fremst hva de mener – men hva de ikke klarer å forklare.

Altfor ofte kommuniseres økonomisk politikk for teknisk, for forsiktig og for akademisk. Resultatet er at motstanderne får definere virkelighetsbildet. Når venstresiden hevder at “fellesskapet skaper verdier”, møter det sjelden et klart og forståelig motargument.

Budskapet burde være enkelt og uomtvistelig:

• Uten private bedrifter – ingen jobber

• Uten jobber – ingen lønn

• Uten lønn – ingen skatt

• Uten skatt – ingen velferd

Dette er ikke ideologi. Det er økonomisk realitet.

Språket avgjør – ikke bare politikken

Skal man flytte velgermasser, holder det ikke å ha rett. Man må også bli forstått. Mange velgere har ikke høy utdanning. Det betyr ikke at de ikke forstår økonomi – det betyr at budskapet må formidles uten faglig tåkeprat.

Når økonomisk politikk forklares gjennom arbeid, lønn, bedrifter og hverdagsøkonomi, forstår folk sammenhengene intuitivt. Når den pakkes inn i abstrakte modeller og budsjettdokumenter, mister man dem. Dette er et kommunikativt ansvar som altfor ofte undervurderes.

Investorenes perspektiv: Rammevilkår slår retorikk

For investorer er dette åpenbart. Kapital søker forutsigbarhet, stabile skatter, respekt for eierskap og politisk edruelighet. Når signalene fra politikken er uklare eller fiendtlige til privat verdiskaping, reduseres investeringsviljen.

Det skjer ikke dramatisk. Det skjer stille. Investeringer utsettes. Nye prosjekter droppes. Kapital flyttes. Summen av dette er lavere vekst og færre jobber – uten at ett enkelt vedtak kan pekes ut som årsaken.

Ikke høyre–venstre, men rekkefølge

Dette handler ikke om høyre eller venstre. Det handler om rekkefølgen i økonomien. Verdiskaping må komme før fordeling. Risiko må tas før den kan beskattes. Privat sektor må fungere før offentlig sektor kan finansieres.

Å late som noe annet er ikke sosial rettferdighet. Det er økonomisk selvbedrag.

Tilbake til økonomisk virkelighet

Norsk økonomi trenger ikke flere symbolsaker. Den trenger intellektuell opprydding. Vi må tilbake til en ærlig samtale om hvordan verdier skapes – og i hvilken rekkefølge. Vi trenger en realitetsorientering for investorer, velgere og beslutningstakere

Verdiskaping før fordeling. Arbeid før skatt. Private initiativ før offentlig forbruk. 

Dette er ikke en spådom om krise. Det er en analyse av strukturell risiko i et land som har blitt vant til at pengene alltid er der.

Før denne virkeligheten igjen blir utgangspunktet for den politiske debatten, vil Norge bruke stadig mer tid på å fordele kaken – og stadig mindre på å bake den.

Det har vi ikke råd til.