Undervurderer markedet risikoen for tilbudsskvis i Hormuz?

Oljeprisen har passert 100 dollar fatet. Men den virkelige systemrisikoen i energimarkedene kan ligge et annet sted: gass.

Mens oljemarkedet fortsatt har flere støtdempere – strategiske lagre, alternative rørledninger og global reservekapasitet – er LNG-markedet langt mer rigid. Dermed kan en forstyrrelse som virker håndterbar på oljesiden utvikle seg til en langt mer alvorlig tilbudsskvis i gassmarkedet.

Det er denne asymmetrien som nå begynner å bekymre energianalytikere.

Priser markedet feil krise?

I årevis har energimarkedene priset inn én type risiko i Hormuz: en dramatisk blokkade som utløser en rask internasjonal respons og til slutt gjenåpner shippingkorridoren.

Men den virkelige faren kan være en annen. Ikke ett stort sjokk, men en langvarig, ujevn forstyrrelse – en situasjon der skip fortsatt seiler, men langsommere, dyrere og mer sporadisk.

I et slikt scenario fortsetter oljen å flyte, men med økende friksjon. Gassmarkedet strammes langt raskere fordi det mangler de samme buffermekanismene. Deretter sprer presset seg videre gjennom gjødselmarkedet, petrokjemi og til slutt matvarepriser.

Det er i denne typen energiklemme at kostnaden av konflikten kan begynne å vokse ikke lineært, men eksponentielt med tiden.

Irans long game

Det er også nettopp en slik strategi det ser ut som at Iran forsøker å utnytte. Som Iran-ekspert Vali Nasr skriver i Financial Times, ser Teheran ut til å føre en asymmetrisk krig rettet mot selve verdensøkonomien – gjennom angrep på energiinfrastruktur, shipping og logistikk i Gulfen – i et forsøk på å presse frem en politisk løsning ved å gjøre krigen økonomisk uutholdelig for USA og dets allierte.

Hormuz: Ikke bare en oljeåre

Omtrent 20–21 millioner fat olje per dag passerer normalt gjennom Hormuzstredet. Det tilsvarer rundt en femtedel av verdens forbruk og omtrent en tredjedel av all sjøbåren oljehandel.

Men stredet er også en nøkkelåre for gass.

Rundt 20 prosent av global LNG-handel, i stor grad fra Qatar, går gjennom samme korridor. Samtidig transporteres store volumer ammoniakk og urea fra Gulfens petrokjemiske industri gjennom det samme sundet.

Dermed er Hormuz ikke bare en oljeåre. Det er også en kritisk flaskehals for gjødsel, kjemikalier og industriråstoff.

Da Iran i praksis stengte stredet etter krigsutbruddet, ble rundt 15 prosent av verdens oljevolumer strandet på den østlige siden av Hormuz, ifølge analyser sitert av The Economist. Det er omtrent dobbelt så stort som sjokket under oljekrisene på 1970-tallet – selv om verdensøkonomien siden den gang er blitt mindre oljeintensiv.

Olje kan tilpasse seg

På oljesiden finnes det likevel mekanismer som kan dempe effekten.

Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater opererer rørledninger som kan eksportere rundt 6–7 millioner fat per dag utenom Hormuz. 

Samtidig finnes det store kommersielle lagre i systemet og mer enn 1,5 milliarder fat i strategiske reserver globalt.

Det internasjonale energibyrået har allerede varslet frigjøring av opptil 400 millioner fat fra beredskapslagre, det største koordinerte reserveutslippet i historien.

Disse bufferne betyr ikke at markedet er komfortabelt. Men de gir oljesystemet en viss fleksibilitet – selv om emiratenes alternative Fujairah-rørledning har havnet under økende iranske angrep.

Qatar har ingen pipeline

For LNG finnes det ingen tilsvarende sikkerhetsventil. Qatar står for rundt 75–80 millioner tonn LNG-eksport årlig, noe som tilsvarer omtrent en femtedel av verdens LNG-handel. Nesten alle disse lastene må ut gjennom Hormuz.

Det finnes ingen bypass-rørledning. Det finnes heller ingen strategiske LNG-reserver i tilsvarende skala som for olje. Og det finnes få alternative produsenter som raskt kan fylle et slikt volumhull.

Resultatet er en energimessig asymmetri: et bortfall som er håndterbart i oljemarkedet kan bli langt mer destabiliserende i gassmarkedet.

Scenarioene økonomene frykter

Hvor alvorlig krisen kan bli avhenger i stor grad av hvor lenge forstyrrelsene varer.

Ifølge analyser sitert av kommentator Martin Wolf i Financial Times, opererer Capital Economics med tre hovedscenarioer.

• Et kort, skarpt konfliktscenario på rundt to uker vil kunne redusere globale olje- og LNG-eksporter med rundt 1,4 prosent.
• Et mer langvarig scenario der konflikten varer i tre måneder, men uten store varige skader på infrastrukturen, kan gi et bortfall på 5–6 prosent av verdens olje- og gasseksport i 2026.
• Det mest alvorlige scenarioet oppstår dersom energiinfrastruktur blir permanent skadet – særlig Irans viktige eksportterminal på Kharg Island. Da kan bortfallet øke til 8–9 prosent av globale energiexporter, med ringvirkninger langt inn i 2027.

I et slikt scenario anslår analysen at oljeprisen kan stige til rundt 150 dollar fatet, mens europeiske gasspriser kan nå €120 per megawattime. Ifølge Capital Economics vil et slikt energisjokk være det nærmeste verden har vært oljekrisene fra slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet.

BNP-sjokk i Gulfen

De første tegnene på økonomisk skade merkes allerede i regionen.

Goldman Sachs anslår at Qatar og Kuwait kan oppleve BNP-fall på rundt 14 prosent dersom konflikten varer gjennom april og trafikken gjennom Hormuz forblir kraftig redusert, melder Bloomberg.

For Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater er anslagene lavere – rundt 3 til 5 prosent BNP-fall – nettopp fordi de kan omdirigere deler av oljeeksporten gjennom alternative rørledninger.

Forskjellen illustrerer strukturen i energisystemet: olje kan flyttes rundt flaskehalser. LNG kan ikke.

Fra energi til inflasjon

Konsekvensene stopper heller ikke ved energiprisene. Naturgass er råstoffet i nitrogenbasert kunstgjødsel. Når gassprisen stiger, følger gjødselprisene etter – og dermed også kostnadene i landbruket.

Scenarioanalyser peker på at en langvarig forstyrrelse i energiflyten kan føre til kraftig økning i transportkostnader, høyere gjødselpriser og stigende matvarepriser i importavhengige land.

Diesel- og gjødselprisene kan i et slikt scenario nær dobles, noe som igjen kan drive globale matvarepriser opp med 30–40 prosent over ett år.

De europeiske gassprisene har doblet seg siden bunnen i desember, men oppgangen krymper foreløpig i sammenligning med skvisen i markedet i kjølvannet av Russlands invasjon av Ukraina i 2022. 

Problemet på bunnen av fatet

Samtidig begynner en annen risiko å dukke opp i energimarkedene. Bloomberg-kommentator Javier Blas peker på at fuel oil – drivstoffet som driver verdens containerskip og bulkfart – nå handles til rekordnivåer i bunkringshavner som Singapore og Fujairah.

Prisene ligger langt over nivået raffinering normalt skulle tilsi, og forsyningene er allerede stramme. Hvis bunkersmarkedet begynner å tørke inn, rammes ikke bare energiflyten. Da rammes også selve logistikksystemet som holder verdenshandelen i gang.

Et lite diplomatisk pusterom

India klarte nylig å få to indisk-flaggede gasstankere gjennom Hormuz etter direkte samtaler med Iran.

Men ifølge Indias utenriksminister finnes det ingen generell avtale om fri passasje. Hver enkelt seilas må forhandles frem separat.

– Jeg er i dialog med dem, og samtalene har gitt noen resultater, sa utenriksminister Subrahmanyam Jaishankar i et intervju med Financial Times. Samtidig understreket han at prosessen fortsatt pågår og at «hver enkelt skipspassasje er en separat hendelse».

Jaishankar la til at diplomati er å foretrekke fremfor militær eskalering for å få energiflyten i gang igjen. – Fra Indias perspektiv er det bedre at vi resonnerer, koordinerer og finner løsninger, sa han, og påpekte samtidig at flere europeiske land også har hatt samtaler med Teheran om trygg passasje gjennom stredet.