Konkursbølgen som varsler noe større

Tall fra Coface viser at antallet konkurser globalt økte med 12 prosent i første kvartal 2026. Prognosene for resten av året er samtidig oppjustert kraftig. For mange vil dette være enda en bekreftelse på at verdensøkonomien går inn i en mer krevende fase.

Det er en naturlig konklusjon. Likevel er det ikke konkursene som er det mest interessante ved tallene. Det mest interessante er hvor overrasket mange virker over dem.

For bak reaksjonene ligger det en antakelse som har preget store deler av den vestlige verden de siste tiårene: at stabilitet er normalen, og at økonomisk fremgang i hovedsak er et spørsmål om kapital, teknologi og markeder.

Historien forteller en annen historie.

Historiens slutt

Ser man på de siste hundre eller to hundre årene, fremstår perioden fra 1990-tallet og frem til våre dager som et historisk unntak. En lang periode med relativ geopolitisk stabilitet, stadig friere kapitalflyt, økende globalisering og fallende kapitalkostnader har formet både investeringsbeslutninger, forretningsmodeller og politiske prioriteringer. Det som i utgangspunktet var et historisk øyeblikk, ble gradvis oppfattet som en permanent tilstand.

Kanskje er det nettopp derfor dagens utvikling skaper så stor uro.

For konkursene forteller oss ikke først og fremst at økonomien er svakere.

De forteller oss at den historiske unntaksperioden vi har levd gjennom er under press.

De forteller oss at risiko igjen har blitt synlig.

I mange år kunne næringslivet operere i en verden hvor kapital nærmest var gratis. Da blir forskjellen mellom gode og dårlige beslutninger mindre synlig. Når finansiering igjen får en kostnad, begynner markedet på nytt å skille mellom robusthet og sårbarhet.

Det er ingen ny mekanisme.

Tvert imot.

Stabilitet skaper sin egen ustabilitet

Den amerikanske økonomen Hyman Minsky brukte store deler av sitt liv på å forklare hvorfor lange perioder med stabilitet ofte skaper sin egen ustabilitet. Jo lenger ting fungerer, desto flere begynner å tro at de vil fortsette å fungere. Risikoen forsvinner ikke. Den flytter bare ut av synsfeltet.

Det er først når tidevannet trekker seg tilbake at man ser hvem som har badet uten klær.

Men det er her konkursdebatten ofte stopper.

Det er synd.

For den virkelig interessante historien begynner først etter konkursen.

For snart hundre år siden beskrev Joseph Schumpeter kapitalismen som en prosess av kreativ destruksjon. Nye virksomheter utfordrer gamle. Nye teknologier erstatter etablerte løsninger. Kapital flyttes dit produktiviteten er høyest.

Schumpeter var aldri spesielt opptatt av virksomhetene som forsvant.

Han var opptatt av virksomhetene som oppstod.

Det er en viktig forskjell.

Nødvendige konkurser

For et samfunn blir ikke rikere av at selskaper går konkurs. Et samfunn blir rikere dersom kapitalen, kompetansen og erfaringen finner veien inn i nye og mer produktive virksomheter.

For investorer betyr dette at spørsmålet ikke lenger bare er hvilke selskaper som vokser raskest. Spørsmålet er hvilke selskaper som er bygget for en verden hvor kapital igjen har en kostnad, hvor geopolitisk risiko er blitt en del av bedriftsøkonomien, og hvor robusthet kan vise seg å bli viktigere enn maksimal effektivitet.

Det er her dagens debatt blir langt mer interessant enn diskusjonen om renter og konkurser.

For hva er det egentlig som avgjør om et samfunn klarer denne fornyelsen?

Ikke først og fremst penger.

Ikke først og fremst teknologi.

Ikke først og fremst subsidier.

Gjennom historien har samfunn med langt færre ressurser skapt betydelig større verdier enn samfunn med langt større rikdommer.

Forskjellen har ofte ligget et annet sted.

I institusjonene.

Kanskje er dette den største svakheten i mye av dagens økonomiske debatt. Vi diskuterer kapital som om den først og fremst er finansiell. Schumpeter forstod at kapitalismen krevde noe mer. Den krevde samfunn som produserte tillit, risikovilje, entreprenører og investorer. Samfunn hvor mennesker våget å starte selskaper, investere i nye ideer og satse på fremtiden.

Uten dette blir kreativ destruksjon bare destruksjon.

Det er derfor institusjonell kapital er så avgjørende.

Ikke fordi begrepet er akademisk interessant, men fordi det beskriver de forholdene som gjør verdiskaping mulig over tid. Tillit. Forutsigbarhet. Fungerende kapitalmarkeder. Sterke eiendomsrettigheter. Entreprenørskapskultur. Mentorstrukturer. Evnen til å koble investorer, gründere, universiteter og næringsliv sammen gjennom generasjoner.

Dette er kapitalformer som ikke fremkommer på en balanse. Likevel er de ofte langt viktigere enn det som gjør det.

Fra konkurs til fornyelse?

Det er også derfor Cofaces tall bør leses som noe mer enn en konkursstatistikk.

De representerer en stresstest.

Ikke bare av selskaper.

Men av samfunn.

En stresstest av om økonomiene fortsatt er i stand til å gjøre det Schumpeter beskrev. Om de fortsatt kan omdanne usikkerhet til innovasjon, kapital til nye virksomheter og tilbakeslag til ny vekst.

Kanskje vil historikere om tjue år ikke huske 2026 som året konkursene økte.

Kanskje vil de huske det som året hvor mange begynte å forstå at velstand aldri først og fremst har vært et resultat av billig kapital.

Velstand har vært et resultat av samfunn som over tid har bygget opp tillit, entreprenørskap, kapitalmarkeder og institusjoner sterke nok til å omdanne kriser til nye muligheter.

Det er derfor konkursbølgen som nå skyller gjennom verdensøkonomien ikke først og fremst er en historie om selskaper som forsvinner.

Den er en historie om hvilke samfunn som fortsatt er i stand til å skape de neste.