Milliardærflukt truer Californias økonomi

California vurderer å innføre en engangsskatt på 5 prosent av formuen til personer med nettoformue over 1 milliard dollar. Forslaget kan havne på stemmeseddelen i november og vil i praksis ramme en svært liten gruppe – men med potensielt store ringvirkninger. I en kronikk i Financial Times advarer venture-investor Michael Moritz mot det han mener er en kortsiktig og politisk fristende løsning som på sikt vil skade vanlige californiere mer enn milliardærene den er ment å ramme.

Moritz’ hovedpoeng er ikke moralsk, men strukturelt. Over flere tiår har California gjort seg stadig mer avhengig av inntektene fra et ekstremt smalt sjikt av skattebetalere. I dag står personlige inntektsskatter for over 60 prosent av delstatens inntekter. Rundt 40 prosent av disse betales av topp én prosent av skattyterne – bare om lag 170 000 personer i en stat med nær 40 millioner innbyggere. Skattegrunnlaget hviler dermed på et fundament som er både konsentrert og volatilt, sterkt knyttet til kapitalgevinster, børsutvikling og opsjonsinntekter.

Høye skatter, høy fattigdom

Denne utviklingen er resultatet av politiske valg over lang tid. Moritz peker særlig på Prop. 13 fra 1978, som effektivt fratok California stabile eiendomsskatteinntekter, samtidig som offentlige utgifter fortsatte å vokse. Fagforeningene i offentlig sektor har fått betydelig forhandlingsmakt, pensjonsforpliktelsene har eskalert, og store deler av budsjettet er i dag låst gjennom lovpålagte minimumsbevilgninger – særlig til skoleverket. Resultatet er en stat med noen av USAs høyeste skatter, men uten tilsvarende kvalitet på offentlige tjenester.

California topper statistikkene for hjemløshet, boligpriser og energikostnader, samtidig som arbeidsledigheten er blant de høyeste i landet. Studieavgiftene ved University of California, som en gang var selve symbolet på sosial mobilitet, har økt dramatisk. Moritz’ poeng er enkelt: Selv med verdensledende skattenivå har staten feilet på sentrale leveranser.

Lærdom fra Norge?

I dette bildet fremstår formuesskatten som et forsøk på å lappe hullene ved å hente mer fra «de rike». Et avgjørende element er forslaget om tilbakevirkende kraft. Dersom tiltaket får nok underskrifter, vedtas i november og blir lov, vil skatten gjelde retroaktivt for alle som var bosatt i California per 1. januar. De berørte får fem år på å betale, men skattegrunnlaget fastsettes bakover i tid. Utflytting etter nyttår gir altså ingen garanti for å slippe unna. Det er nettopp denne typen grep som skaper maksimal usikkerhet: ikke bare høy skatt, men uforutsigbare spilleregler.

Parallellen til Norge er tydelig. Støre-regjeringens raske endringer i formuesskatten og innføringen av exit-skatt med tilbakevirkende elementer, har bidratt til å undergrave forutsigbarheten i skattesystemet. Effekten har vært den samme som Moritz advarer mot i California: ikke økt betalingsvilje, men akselererende kapitalflukt – i Norges tilfelle særlig til Sveits. Når politiske myndigheter signaliserer at rammevilkår kan endres bakover i tid, rasjonerer kapitalen risiko på sin egen måte: ved å flytte seg før neste vedtak.

Tech-Eksodus

Det som i Moritz’ kronikk beskrives som en langsiktig risiko, har de siste ukene blitt akutt virkelighet. Ventureinvestor Chamath Palihapitiya hevder at over 700 milliarder dollar i milliardærformue har forlatt California på bare én måned. Dermed er det skattegrunnlaget delstatsmyndighetene i praksis har basert seg på – rundt 2.000 milliarder dollar – allerede kraftig erodert. 

Palihapitiya advarer om at dette kan falle under 1.000 milliarder dollar innen utgangen av 2026 dersom utviklingen fortsetter. Når kapital først begynner å flytte på seg, skjer det raskt – og ofte irreversibelt.

Google-gutta ryker og reiser

Utviklingen underbygges av fersk rapportering fra The New York Times. Google-gründerne Sergey Brin og Larry Page har begge begynt å avvikle eller flytte selskapsstrukturer ut av California. I løpet av ti dager før jul flyttet eller oppløste Brin-tilknyttede enheter 15 California-registrerte LLC-er, flere av dem til Nevada. Page har gjort det samme i enda større skala, med over 45 enheter som enten er gjort inaktive eller flyttet, parallelt med betydelige eiendomskjøp i Florida.

Med en samlet formue på godt over 500 milliarder dollar har Google-gründerne vært de rikeste personene bosatt i California – og dermed helt sentrale for delstatens skattegrunnlag.

I nær tre tiår har Google vært selve kronjuvelen i Silicon Valley – bygget i en garasje, vokst frem av Stanford-miljøet og tett vevd inn i Californias teknologiske selvforståelse. Nettopp derfor er det oppsiktsvekkende når selskapets grunnleggere nå løsner båndene til delstaten: Det er ikke randfigurer som flytter, men symbolene på hele Californias digitale gullalder

Men de er langt fra alene. Tech-investor Peter Thiel har etablert ny base i Miami, mens Donald Trumps AI- og krypto-tsar David Sacks har flyttet deler av virksomheten sin til Austin. Elon Musk flyttet både seg selv og Tesla-hovedkontoret til Texas allerede i 2021, og en rekke andre milliardærer og gründere har fulgt samme spor de siste årene. Dette er ikke symbolpolitikk, men klassisk risikohåndtering i møte med regulatorisk usikkerhet – forsterket av et forslag som eksplisitt bryter med forventningen om at skatt ikke ilegges med tilbakevirkende kraft.

Signal til gründere

Det avgjørende er ikke at «noen rike flytter litt på seg», men hvem de er. Brin, Page, Musk, Thiel og Sacks er bærere av både skattegrunnlag, investeringskapital og hele økosystemer. Når nettopp disse reduserer eksponeringen mot California, sender det et tydelig signal til gründere, investorer og fremtidige skattebetalere. Som Moritz påpeker: Ambisiøse unge mennesker som kunne bygget det neste Alphabet eller Meta, vil trekke lærdom – og etablere seg andre steder fra start.

Politisk har reaksjonene vært sprikende. Guvernør Gavin Newsom har kalt forslaget dårlig politikk nettopp fordi det kan utløse kapitalflukt, mens kongressrepresentant (og potensiell president-håpefull) Ro Khanna forsvarer initiativet. Fagforeningen bak forslaget avviser at utflyttingen er omfattende. Men som Moritz’ analyse understreker: Det holder at et fåtall av de 170 000 største bidragsyterne forsvinner – eller sikrer seg mot fremtidig eksponering – for å velte et budsjett som allerede hviler på et smalt fundament.

Moritz advarer om at dersom bare en brøkdel av Californias dypeste lommer forlater delstaten som følge av formuesskatten, vil regningen – anslått til opptil 500 milliarder dollar over det neste tiåret – ironisk lande i fanget på vanlige, arbeidende californiere.

Enten det gjelder California eller Norge, ender regningen til slutt hos dem som ikke kan flytte.