George Floyd og kampen om narrativet

Mandag 25. mai 2020 ringte en ansatt ved Cup Foods i Minneapolis politiet og meldte fra om at en person hadde forsøkt å betale for en pakke sigaretter med en falsk 20-dollarseddel. Ifølge anmeldelsen fremstod vedkommende påvirket og ute av stand til å kontrollere seg selv. Politiet oppsøkte gjerningsmannen i bilen hans i nærheten av butikken. Det som begynte som en rutinemessig pågripelse, skulle utvikle seg til en av de mest skjellsettende hendelsene i moderne amerikansk historie. 

I løpet av ni minutter ble 500 år med slaveri, segregering og strukturell rasisme destillert ned til ett bilde: den hvite politimannen Derek Chauvin knelende på nakken til den svarte mannen som gjentatte ganger sa at han ikke fikk puste. George Floyd var død. Legenden om George Floyd ble født.

Hendelsen ble raskt et globalt symbol på hvit overmakt, asymmetrisk vold og manglende ansvarliggjøring av politiet i USA. Black Lives Matter-demonstrasjoner spredte seg fra amerikanske byer til europeiske hovedsteder. I Norge ble 17. mai-markeringen kansellert som følger av pandemien som stengte ned samfunnet. Men noen uker senere, den 5. juni, ble det gjort unntak fra unntakstilstanden, da over 15 000 illsinte demonstranter mønstret foran Stortinget for det endelige oppgjøret med imperialismens arv og slaveriets varige men. Den hvite manns systematiske undertrykkelse som begynte med Christopher Columbus' oppdagelse av Amerika i 1492, hadde med attentatet på George Floyd i 2020 kommet til sin slutt. Nok var nok. Statuer ble revet ned, maktbygninger satt på fyr, og kapitalistiske etablissementer plyndret og vandalisert. Tiden for hvite privilegier var over. Nå var tiden for å gå ned på kne og kjenne på skammen av kollektiv hvit skyld.

Kontroll over narrativet

I den kommende boken American Scapegoat tar den tidligere føderale aktoren TJ Harker et oppgjør med dette konvensjonelle narrativet. Han argumenterer for at Derek Chauvin ble gjort til en beleilig syndebukk, ikke bare for George Floyds død, men for den dypere rasekonflikten som gjennomsyrer det amerikanske samfunnet, og deretter utsatt for justismord i skinnrettssaken som fulgte. 

Bokens hovedtese er at rettssaken og den offentlige debatten overså sentrale medisinske og toksikologiske forhold som etter Harkers vurdering var avgjørende for dødsfallet.

Harker legger stor vekt på obduksjons- og toksikologirapportene. Han viser blant annet til at Floyds blod inneholdt 11 ng/mL fentanyl, 5,6 ng/mL norfentanyl (et nedbrytningsprodukt av fentanyl), samt metamfetamin og cannabinoider. Ifølge Harker peker dette mot et sammensatt medisinsk hendelsesforløp hvor rusmidler, alvorlig hjerte- og karsykdom og stresset ved pågripelsen virket sammen.

Et sentralt element i boken er Harkers teori om at Floyd inntok såkalte «speedballs» – en kombinasjon av fentanyl og metamfetamin – både før og under møtet med politiet. Harker hevder at Floyd skal ha puttet piller i munnen da politiet nærmet seg bilen hans, og at en ny dose fentanyl dermed kom inn i blodbanen kort tid før dødsfallet. Han argumenterer for at metamfetaminet først maskerte fentanylets dempende effekt ved å øke hjertefrekvensen og muliggjøre den fysiske kampen med politiet, før fentanylets respirasjonshemmende virkning senere dominerte og bidro til hjertestans.

Harker avviser samtidig påstanden om at Floyd hadde høy opioidtoleranse. Han viser til at Floyd hadde vært innlagt på intensivavdeling etter en overdose måneden før, og hevder at han deretter hadde vært rusfri i flere uker. På dette grunnlaget argumenterer Harker for at Floyd var langt mer sårbar for fentanyl enn det mange av rettssakens aktører la til grunn.

Videre argumenterer Harker for at Floyd led av alvorlig hjertesykdom, herunder betydelig innsnevrede kransårer, høyt blodtrykk og et forstørret hjerte. Ifølge boken gjorde dette ham spesielt utsatt for hjerterytmeforstyrrelser og hjertestans under fysisk stress.

Sjefsmedisiner vs påtalemyndighet

Et annet sentralt argument er at Hennepin Countys sjefsmedisiner, Andrew Baker, som utførte obduksjonen, etter Harkers syn ikke støttet flere av påtalemyndighetens teorier om dødsårsaken. Harker fremhever at obduksjonen ikke dokumenterte klassiske tegn på kvelning eller betydelige nakkeskader, og mener dette svekker teoriene om at dødsfallet primært skyldtes mekanisk oksygenmangel.

Harker trekker også frem at Floyd sa «I can't breathe» åtte ganger før han ble lagt i bakken, og bruker dette som et argument for at pustevanskene startet før Chauvin knelte på nakken hans. 

Samlet argumenterer Harker for at George Floyds død hadde en multifaktoriell årsak der rusmidler, alvorlig hjertesykdom, stress og fysisk anstrengelse var de viktigste faktorene. På dette grunnlaget hevder han at den dominerende fortellingen om saken ga et ufullstendig bilde av dødsårsaken, og at Derek Chauvin ble holdt ansvarlig for et dødsfall som etter Harkers vurdering ikke kan forklares av politiets maktbruk alene.

Skueprosess

Boken retter også kritikk mot selve rettsprosessen. Harker argumenterer for at mediedekningen, de omfattende protestene og det politiske presset påvirket omgivelsene rundt saken. Han peker blant annet på Minneapolis-byens sivile forlik med Floyd-familien på 27 millioner dollar under juryutvelgelsen i Chauvin-saken som et uvanlig trekk som kunne påvirke oppfatningen av skyldspørsmålet.

Derek Chauvin ble i april 2021 funnet skyldig av en jury i Minnesota for andregradsdrap, tredjegradsdrap og uaktsomt drap i forbindelse med George Floyds død. To måneder senere ble han dømt til 22,5 års fengsel, en straff som lå over delstatens ordinære retningslinjer. Samme år ble Chauvin også tiltalt føderalt for å ha krenket Floyds sivile rettigheter. I desember 2021 erkjente han straffskyld i den føderale saken og ble senere dømt til 21 års fengsel. De to straffene sones samtidig, ikke etter hverandre.

Siden domfellelsen har Chauvin forsøkt å få saken omgjort gjennom en rekke anker og etterfølgende rettslige prosesser. Så langt har imidlertid både delstatlige og føderale domstoler avvist disse argumentene, og USAs høyesterett har også avslått å behandle deler av saken.

Helten vi fikk – ikke helten vi trenger

TJ Harker hevder likevel at dommene mot Chauvin ikke vil overleve tidens prøve. På det nåværende tidspunkt er det imidlertid høye odds for at Chauvin noen gang vil frifinnes eller løslates. Det er mer sannsynlig at han vil dø i fengsel. I 2023 overlevde Chauvin såvidt da en annen fange angrep og knivstakk ham 22 ganger. 

Harkers bok, som slippes til høsten, vil sikkert bidra til nytt søkelys på George Floyd-saken i den offentlige debatten. Boken utfordrer det etablerte og nøye kuraterte narrativet om George Floyd: den uskyldige mørkhudede mannen som ble brutalt drept av en bøddel for den hvite overmakten, begravet i gullforgylt kiste og kanonisert som helgen for BLM-bevegelsen. 

De samme mediene som gjerne bruker minst mulig flatterende bilder av maktpersoner, er påpasselig med å vise George Floyd i best mulig lys. Kun bilder der han kan fremstå som en nogenlunde presentabel samfunnsborger kommer på trykk, ingen der han ser ut som en gatestreifende fentanyl-misbruker med baseball cap på skrå. 

Floyd hadde riktignok forsøkt å reformere seg fra sin kriminelle fortid i Houston, og hadde holdt jobber som budbilsjåfør i Minneapolis. Men den ubehagelige sannheten er at Floyd i kjølvannet av pandemien og lockdown-politikken i 2020 hadde tatt steget ned i det ordførerkandidat i Los Angeles Spencer Pratt beskriver som samfunnets nederste prosent: «den metamfetamineavhengige zombie-klassen som har klart å etablere seg som allmenningens nye aristokrati – en de facto herskerklasse som lever over loven og har permanent vetorett over det offentlige rom.»

At George Floyd ble en skytsengel for svartes rettigheter i USA er en ting. Men at han ble holdt frem som en helgen til og med i Norge, er et under i vår tid.