Skadeskutt Starmer slår tilbake mot Blair

Storbritannias statsminister Keir Starmer avviser kritikken fra sin forgjenger Tony Blair og insisterer på at Labour-regjeringen faktisk har en sammenhengende plan for landet.

Ordkrigen kommer etter at Blair tidligere denne uken publiserte et omfattende essay hvor han advarte om at Storbritannia er i ferd med å rykke ned fra «nasjonenes Premier League», og tok til orde for en ny strategi basert på det han kaller «radikal sentrisme».

I et tilsvar publisert på Starmers Substack torsdag forsøker den skadeskutte Labour-lederen å møte kritikken punkt for punkt. Han gir Blair rett i at Storbritannia står overfor enorme utfordringer knyttet til geopolitikk, forsvar, energi og kunstig intelligens, men avviser påstanden om at regjeringen mangler retning.

– Spørsmålet bør ikke være om enkeltpolitikker er riktige eller gale. Spørsmålet er om vi har flyttet Storbritannia i en sammenhengende retning i tråd med vårt mandat. Det mener jeg bevisene viser at vi har, skriver Starmer.

Forsvarer egen kurs

Starmer peker på en rekke resultater han mener demonstrerer at regjeringen er på rett spor.

Han trekker frem lavere nettoinnvandring, som ifølge ham har falt fra nær én million mot slutten av de konservatives – den såkalte Boriswave – regjeringsperiode til 171.000 i dag. I tillegg viser han til reduserte ventelister i helsevesenet, lavere kriminalitet, fallende inflasjon, høyere lønninger, seks rentekutt siden valget og sterkere økonomisk vekst enn øvrige G7-land.

Statsministeren erkjenner samtidig at regjeringen har gjort feil, blant annet knyttet til vinterstøtte for pensjonister og enkelte skatteøkninger for næringslivet.

Likevel mener han kritikken fra Blair undervurderer hvor vanskelig situasjonen var da Labour overtok etter de konservative i 2024.

Starmer bruker store deler av innlegget på å minne leserne om at Labour ikke arvet en normal økonomi eller et normalt politisk landskap. I hans fremstilling overtok partiet et land preget av høy offentlig gjeld, svake offentlige tjenester, rekordhøy nettoinnvandring, lav produktivitetsvekst og en befolkning som i økende grad hadde mistet tilliten til både politikere og institusjoner, etter finanskrisen, Brexit, pandemien, energikrisen og flere år med politisk turbulens.

Tar oppgjør med Blairs økonomiske arv

Der Blair i sitt essay argumenterer for at Labours problemer startet da partiet beveget seg bort fra New Labour etter 2007, mener Starmer at den egentlige kilden til dagens politiske misnøye ligger i finanskrisen i 2008 og et økonomisk system som sluttet å levere for store deler av befolkningen.

Et av de mest interessante avsnittene i Starmers tilsvar handler nettopp om de gruppene han mener ble glemt av både høyre- og venstresiden gjennom flere tiår.

– Omsorgsarbeidere, sjåfører, bygningsarbeidere, butikkansatte, renholdere og teknikere – arbeidere som ikke tilhørte den såkalte kunnskapsøkonomien – ble utelatt fra vår kollektive fortelling om ambisjoner, skriver han.

Dette er samtidig et av Starmers sterkeste argumenter mot Blairs analyse. Der Blair først og fremst fokuserer på vekst, teknologi og konkurranseevne, forsøker Starmer å forklare fremveksten av populisme gjennom spørsmål om verdighet, respekt og opplevelsen av å være ekskludert fra samfunnets fremgang.

Nytt Jerusalem – bygget på sand

Under overflaten ligger det også en langt mer fundamental kritikk. Starmer utfordrer ikke bare Blairs politiske konklusjoner, men selve premisset for New Labour-prosjektet. Der Blair og sentrum-venstre på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet trodde de hadde funnet en varig syntese mellom globalisering, finansialisering og sosialdemokrati, beskriver Starmer finanskrisen som beviset på at modellen ikke var bærekraftig. Det som den gang fremsto som et nytt økonomisk Jerusalem, viste seg i ettertid å hvile på gjeld, oppblåste aktivapriser og en stadig større avstand mellom storbyenes kunnskapsøkonomi og resten av landet.

I denne lesningen var ikke finanskrisen bare en uheldig ekstern hendelse som avsporet en velfungerende modell. Den var dommen over modellen. Brexit, populismen og velgeropprøret som fulgte blir dermed ikke fremstilt som årsaken til dagens problemer, men som symptomene på et system som allerede hadde begynt å slå sprekker lenge før velgerne gjorde opprør mot det.

AI-supermakt

Starmer avviser også Blairs påstand om at Storbritannia henger etter i AI-kappløpet.

Tvert imot hevder statsministeren at landet er i ferd med å etablere seg som en selvstendig AI-makt, og viser blant annet til investeringer i datasentre og positive uttalelser fra Nvidia-sjef Jensen Huang.

– Storbritannia er i ferd med å bli en AI-supermakt, skriver Starmer.

Han trekker frem nye datasentre i blant annet Essex, Northumberland og Leeds, samt økende investeringer fra internasjonale teknologiselskaper. Samtidig understreker han at Storbritannia ikke bare skal adoptere teknologien, men også forme regelverket rundt den. Målet er at landet skal bli en «rule-maker, not a rule-taker» i AI-økonomien.

Det er også her avstanden til Blair blir minst. Begge beskriver kunstig intelligens som den viktigste teknologiske omveltningen i vår tid. Forskjellen ligger først og fremst i diagnosen. Der Blair mener Storbritannia mangler en helhetlig strategi for å utnytte AI-revolusjonen, argumenterer Starmer for at denne strategien allerede er under implementering gjennom investeringer, industripolitikk, energipolitikk og reformer av offentlig sektor.

Mange mål – men hvor er planen?

Likevel illustrerer Starmers forsvar også mye av poenget Blair forsøker å få frem.

Gjennom nesten hele innlegget ramser statsministeren opp en lang liste med mål, programmer, reformer og resultater: AI, energi, migrasjon, helse, fattigdom, boligbygging, infrastruktur, lærlingeordninger, lokalutvikling, kriminalitet, forsvar, Europa, industri, arbeidstakerrettigheter og økonomisk vekst.

Problemet er at det er vanskelig å identifisere én overordnet idé som binder alt sammen.

Mens Blair argumenterer for at Storbritannia trenger et tydelig nasjonalt prosjekt – en strategi som tar utgangspunkt i AI-revolusjonen og landets plass i en ny verdensorden – fremstår Starmers forsvar i større grad som en katalog over pågående initiativer. 

Kritikerne vil derfor kunne hevde at statsministeren i forsøket på å tilbakevise Blair samtidig demonstrerer nettopp det Blair anklager ham for: en regjering som har mange mål, mange programmer og mange prioriteringer, men som fortsatt sliter med å formulere en samlet strategi for hvor landet faktisk skal være om ti eller tjue år.

Les også: Blair advarer Labour: – Dere leker med ild

Burnham går enda lenger enn Starmer

Mens Keir Starmer forsøker å nyansere Tony Blairs analyse, går Andy Burnham betydelig hardere til verks.

I et svar publisert i The Times torsdag argumenterer Greater Manchester-ordføreren for at Blair overser den viktigste politiske historien i moderne britisk politikk: det langvarige fallet i levestandarder etter finanskrisen i 2008.

Burnham, som nå stiller til parlamentsvalg i Makerfield og indirekte utfordrer Starmer om partilederjobben, mener de tradisjonelle sentrumspartiene har mistet velgere fordi de ble for tett knyttet til en globaliseringsmodell som til slutt kollapset. Han avviser samtidig Blairs forslag om mer deregulering og markedsreformer.

– Den viktigste årsaken til finanskrisen i 2008 var sviktende regulering. Hvordan kan da en ny bølge med deregulering være svaret på problemene vi har opplevd siden? spør Burnham.

Der Blair argumenterer for mindre regulering, billigere energi og en mer markedsorientert økonomi, tar Burnham til orde for det motsatte: sterkere offentlig styring, mer statlig koordinering og større lokal kontroll over transport, boligpolitikk, energi og utdanning. Han viser til erfaringene fra Greater Manchester, hvor han hevder offentlig intervensjon har gitt både høyere vekst og lavere fattigdom.

Burnham går også til et mer direkte oppgjør med arven etter både Thatcher og New Labour. Han argumenterer for at Labour-regjeringene på 1990- og 2000-tallet aldri brøt med den grunnleggende økonomiske kursen som ble etablert på 1980-tallet.

– Dette har gitt oss 40 år med nyliberalisme, og den enkle sannheten er at den ikke har vært snill mot lokalsamfunn som Makerfield og mange andre steder i Storbritannia, skriver han. Trickle-down-økonomi har, ifølge Burnham, vist seg å ikke «trickle down» særlig mye i det hele tatt.

Dermed fremstår den gryende Labour-debatten stadig tydeligere som en kamp om hvordan de siste 25 årene skal forstås. Blair mener partiet gikk galt da det forlot New Labour. Starmer mener finanskrisen avslørte svakhetene i modellen. Burnham går enda lenger og hevder at problemet var selve modellen.

For mye regulering, ikke for lite

Burnhams innlegg har samtidig utløst kraftige motreaksjoner fra markedsliberalt hold. Matthew Lesh i tenketanken Institute of Economic Affairs (IEA) hevder Burnham forstår velgernes frustrasjon, men mangler en troverdig plan for å løse Storbritannias problemer. Lesh avviser Burnhams påstand om at finanskrisen og levekostnadskrisen skyldes «40 år med nyliberalisme», og argumenterer i stedet for at mange av landets største problemer – særlig innen bolig, energi og infrastruktur – skyldes for mye regulering, ikke for lite.

Ifølge Lesh risikerer Burnhams oppskrift med mer statlig styring, sterkere regulering og større offentlig kontroll å gjøre Storbritannia fattigere snarere enn rikere. Han mener Burnham overser at økonomisk vekst først og fremst kommer fra å fjerne barrierer for investeringer, boligbygging og næringsliv – som nettopp var kjernen i Blairs argument.