Velferd, luksusproblemene, og stemmer som stilner!

Skattelistene kom igjen, som jula på kjerringa, og som hvert år gikk Norge inn i en kollektiv feiring av økonomisk rangering. Vår egen nasjonale skryteliste, forkledd som offentlig innsyn. Oppmerksomheten rettes umiddelbart mot hvem som har mest, hvem som har skutt raskest oppover inntektstabellen, og hvem som har økt sin private formue. Men listene forteller ikke hvem som klarer kunststykket å være både rik og singel på samme tid.

I en vennegjeng spurte jeg, halvt i spøk, hvorfor vi ikke bare lager listen «Dette er de rikeste single under 50 år». Reaksjonen kom som forventet: latter. For skattelistene brukes i dette landet ikke først og fremst som samfunnsdata, men som underholdning, sosial kapital og en årlig påminnelse om hvem som anses som «vinnere» i økonomiens pyramide.

Men parallelt finnes det en liste som aldri publiseres, og som ville fortalt en langt mer relevant historie om Norge på 2020-tallet: listen over dem som har minst. Den listen passer dårlig inn i nasjonens selvfortelling, og derfor holder vi den skjult. Ikke fordi den mangler navn eller tall, men fordi den mangler publikumsappell. Ingen ønsker en skryteliste over samfunnets nederste økonomiske sjikt. Ingen vil være på den listen heller, ikke vi i hvert fall, som gjerne ønsker å være på den øverste. Ikke den single heller, på singellisten, fordi ideal-listen gjerne har et solid ekteskap i bunn.

Desember gjør denne kontrasten enda tydeligere. Det er julaften i desember, den store familiedagen. Mens en stor del av befolkningen planlegger juleferie, gourmetmåltider og gaveutdelinger, finnes det en annen virkelighet som følger med i det skjulte. I den virkeligheten feirer 350 000 nordmenn jul alene. Over en halv million lever i vedvarende lavinntekt. Over 100 000 barn vokser opp i familier uten økonomisk stabilitet. Ifølge SIFO må mellom 15 og 20 prosent av husholdningene prioritere bort enten mat eller redusere strømforbruket – et valg som ikke burde eksistere i en velutviklet økonomi med en årlig skryteliste og en fantasirik stat.

Kontrasten til landets luksusproblemer er slående. Mens enkelte uttrykker bekymring for økte reisekostnader eller tapte elbilfordeler, står andre i reelle eksistensielle utfordringer. Vi har utviklet et av verdens mest privilegerte i-landsfenomener: mennesker som opplever nedjustert komfort som et stort tap, mens de som mangler det mest grunnleggende blir stadig flere.

Norge liker ikke å snakke om egen fattigdom. Det forstyrrer selvbildet og passer dårlig inn i historien om oss selv som økonomisk forbilde. Ferdig snakket. Men Norge blir fattigere – ikke staten. Matkøer, barn som faller utenfor, og kommuner som må kutte i nødvendige sosiale tjenester, er ikke en del av fortellingen vi ønsker å vise frem for resten av verden. Likevel er dette realiteten: Kommuner må kutte i psykisk helse, skole, hjemmetjenester og eldreomsorg. Ikke fordi tjenestene er «ineffektive», men fordi budsjettrammene krymper år for år. Det er en grense for hvor smart man kan bruke kommunale penger. Vi blir stadig flere – med stadig lavere budsjetter.

Staten kutter for dem som trenger mest, og redskapet er kommunene. Mange norske kommuner drives i dag på budsjettvilkår som ville vært bekymringsfulle i langt mindre velstående land. Mens staten håver inn penger til statskassen, begrenses overføringene til kommune og fylkeskommune, som samtidig skal dekke stadig flere oppgaver. Uten budsjettdekning. Smarte penger blir stadig mindre penger.

Samtidig fremstår Norge internasjonalt som et symbol på generøsitet. Over 55 milliarder kroner i årlig bistand gjør oss til et av verdens mest solidariske land, og det er i seg selv positivt. Men det sier også noe når EU ber oss stille som garantist for et EU-lån, uten at vi engang er medlem av EU, samtidig som det samme EU vurderer å ilegge oss ekstra toll. Dette skaper en tydelig intern asymmetri: Vi er villige til å bidra globalt, men har langt høyere terskel for å erkjenne og adressere fattigdom lokalt. Vi hjelper verdens mest utsatte, samtidig som vi overser dem som bor i nabokommunen. De som trenger tjenester for å leve et verdig liv.

Rikdom er ikke problemet. Absolutt ikke. Rikdom i alle former er en ressurs og en nasjonal drivkraft. Problemet oppstår når en økonomisk trygg majoritet antar at velferdsmodellen er like solid som før, og dermed overser signalene om at den er under press. Luksusproblemene får stadig større plass i offentligheten, mens de reelle problemene stilner. Dette er ikke først og fremst et økonomisk feilgrep, men et moralsk faresignal. Så moralsk at de rike flytter når de må betale det lille ekstra.

Skattelistene forteller hvem som har mest. Levekårstallene forteller hvem som mister mest. Likevel bruker vi langt mer tid på å analysere de rikestes formuer enn på å se dem som har minst – de som gruer seg til jul fordi de ikke kan oppfylle samfunnets forventninger, og de som rammes hardest når kommunebudsjettene kuttes ned til et nivå som knapt sikrer grunnleggende tjenester. Vi applauderer toppene, men overser stillheten på bunnen. Vi klikker på artikler om luksusbiler og store boligkjøp, men vender oss bort fra mennesker som fryser fordi strømmen er for dyr.

Alle vil ha en Porsche. Naturligvis, vi bor i Norge. Men på den andre siden av det glansede Norge finnes virkeligheten: Hvor mange sykepleiere må det til for å kjøpe en normal bolig i Oslo? Snart tre sykepleiere per familie, om trenden fortsetter. Det er den interne fasiten.

Gro Harlem Brundtland sa at «det er typisk norsk å være god» i det herrens år 1992. Ja, det stemmer i dag også. For man har kanskje ikke råd til syv varme måltider i uken, men til Syden skal man. Det er et annet budsjett, liksom, kalt «kredittkort». Et budsjett med limit. Men ferie skal man ha, fordi man fortjener det. Og ja, man fortjener ferie. Litt sol. Men det er rett og slett for jævlig at ikke alle i et av verdens rikeste land har råd til det samme.

Dette er satiren Norge aldri helt har våget å formulere, fordi den ikke handler om dem som taper – men om oss som ikke gjør det. Vår stolthet gjør det vanskelig å erkjenne at selv et av verdens rikeste land har en voksende gruppe mennesker som lever langt utenfor velstandens rekkevidde.

Et land som ønsker å være et økonomisk forbilde, må ta dette innover seg: Kommunene må ha trygg økonomi og kapasitet til å ivareta sine svakeste innbyggere, sikre skolegang og en verdig eldreomsorg for dem som bygde landet før oss. Staten trenger ikke å være så innmari rik – den kan godt gi mer til de fattige og la de rike beholde mer. Et statlig «Robin Hood»-foretak hadde ikke vært helt feil, selv i Norge.

Hvis ikke risikerer Norge å bli et land som er rikt på papiret og fattig der det virkelig betyr noe. La oss ikke bli som et USA, der én prosent eier nesten alt, og vanlige arbeidende mennesker må ha to jobber for å klare seg. De som betaler skatten. Men det er sikkert ikke et problem i Norge – de rike flytter jo bare. Da er det de fattige som blir igjen og må betale mer skatt. Husk de rike er ikke bare rike, de er rike på ressurser, og ressursene drar, og det har vi råd til.

Det er snart jul. Tenk på dine nærmeste. Men også på dem over og under deg økonomisk. Jeg tror det er de som trenger det mest, de som er mest usynlige og ensomme. De som er stille.

Kåre Willoch sa en gang at Norge kunne styres uten kalkulator, men da måtte man være god i hoderegning. Det er sant, men tror begge deler mangler i Norge for tiden. 

Jonas, nå må du våkne! Det er din vakt, enn så lenge.

Disclaimer: Skribenten er ikke på noen av årets lister – verken på topp eller i bunn.