Markedet priser varig fred – Beirut viser noe helt annet

Etter et par uker på sidelinjen, med god grunn, har jeg på nytt funnet en egde som jeg tror man skal spille ganske tungt. 

Markedet har en tendens til å forelske seg i diplomatiske overskrifter, men dagens brutale angrep på Beirut er en iskald påminnelse om at det geopolitiske kartet sjelden stemmer overens med det faktiske terrenget. Det vi så i går – den såkalte fredsavtalen mellom USA og Iran – fremstår nå mer som en teoretisk øvelse enn en reell stabilisering av Midtøsten. For en oljetrader er gårsdagens prisfall ikke et tegn på varig fred, men snarere en sjelden kjøpsmulighet skapt av markedets kollektive naivitet.

Tredje hjul på vogna

Det fundamentale problemet med avtalen som ble inngått i Islamabad, er det gapende hullet der Israel skulle ha vært. Ved å utelate den mest aktive militære parten i regionen, har man skapt en våpenhvile som i realiteten kun binder hendene til de to stormaktene som aller minst ønsker en direkte krig, mens de faktiske stridighetene på bakken får eskalere ukontrollert. 

Når Israel nå retter tunge angrep mot Beirut, sender de et tydelig signal til både Washington og Teheran om at de følger våpenhvilens bokstav, men ikke dens ånd. Israel gikk med på stans i angrep mot Iran, men insisterte på unntak for mål i Libanon. 

For oljemarkedet betyr dette at den "krigspremien" som ble priset ut av fatet i går, må hentes inn igjen med renter og avdrag.

Vi må forvente at Iran føler seg tvunget til å svare. I Teherans øyne er et angrep på Beirut et direkte angrep på deres viktigste strategiske eiendel, Hizbollah. Hvis Iran forblir passive, risikerer de å miste hele sitt nettverk av allierte og sin posisjon som regional stormakt. Det er derfor stor sannsynlighet for at vi vil se et asymmetrisk svar i løpet av kort tid. Dette svaret vil neppe rettes mot amerikanske mål, for å unngå å bryte avtalen med Trump-administrasjonen direkte, men vil i stedet rettes mot Israel eller, mer kritisk for oss, mot energilogistikken i regionen.

Oljen priser varig fred, realiteten er to ukers våpenhvile

Det er her den virkelige oppsiden for oljeprisen ligger. Historien har lært oss at når Iran presses opp i et hjørne, er Hormuzstredet deres mest effektive verktøy. Enhver antydning til uro rundt denne ferdselsåren, hvor en femtedel av verdens olje passerer, vil sende prisene rett opp i tresifrede beløp. Markedet priset i går inn en gjenåpning og normalisering av skipstrafikken, men etter dagens eskalering i Libanon er denne optimismen snudd til ekstrem usikkerhet.

Å gå "long" i olje akkurat nå handler ikke bare om å vedde på krig, men om å posisjonere seg for en uunngåelig reprising av risiko. Vi står i en situasjon der tilbudssiden er ekstremt sårbar, lagrene er lave, og den diplomatiske løsningen som skulle berolige oss, har vist seg å være skjørere enn papiret den er skrevet på. 

Når røyken legger seg over Beirut og Teheran begynner å flytte på sine brikker, vil de som kjøpte olje på dagens bunnivå sitte med den mest logiske beskyttelsen mot det kaoset som nå ser ut til å utfolde seg. Dette er ikke tidspunktet for å stole på diplomatiet; det er tidspunktet for å følge de harde realitetene i Midtøstens maktspill.

Long olje

Jeg tror rett og slett at oljen skal opp 10-15 dollar ila uka igjen. Det er trist. Men dette holder ikke. 

Brent-spot på skjermen er "finansiell olje", mens en fysisk last er en spesifikk vare på et spesifikt sted til et spesifikt tidspunkt. Når differansen når 20-30 %, forteller markedet oss at det er en kritisk mangel på faktiske fat der oljen trengs, uavhengig av hva spekulantene på børsen tror prisen skal være om 30 dager.

Long olje, prøver jeg meg på nå. Stopp loss, sekvensiell 89,30.