Trump: Sosialdemokraten ingen vil snakke om

 Vestlige samfunn har aldri vært rikere enn i dag. Bruttonasjonalproduktet har vokst, inntektene har økt og formuene har eksplodert. Likevel opplever en hel generasjon at velstanden glipper. Ikke fordi de jobber mindre eller er mindre produktive, men fordi boligen – inngangsbilletten til økonomisk trygghet – har blitt uoppnåelig.

I sosialdemokratiets storhetstid etter krigen var rimelige boliger et overordnet mål. Ikke et biprodukt av markedet, men et eksplisitt samfunnsprosjekt. Sverige bygget millionprogrammet for å gi folk tak over hodet. I Norge brukte staten Husbanken, kommunal tomtepolitikk og regulert kreditt til å sikre at vanlige lønnsmottakere kunne eie sin egen bolig. Bolig var et velferdsgode, ikke et investeringsobjekt.

Et sted på veien forsvant dette målet. Ikke fordi problemet ble løst, men fordi det ble politisk mer bekvemt å skyve det under teppet. 

Da bolig ble formue – og politikken forsvant

Politikerne ble mer opptatt av internasjonale ambisjoner. Men boligprisene fortsatte å stige, år etter år. For dem som allerede var innenfor markedet, ble dette en gavepakke: økt formue, økt låneevne, mer kreditt. For dem som sto utenfor – særlig yngre generasjoner – ble bolig et bevegelig mål som alltid flyttet seg raskere enn lønningene. Bolig gikk fra å være en kostnad til å bli en formuesmaskin for noen, og en stadig høyere inngangsterskel for andre.

At boliger har blitt dyrere samtidig som samfunnet har blitt rikere, er en fallitterklæring for det rådende økonomiske systemet. Det må selv vi kapitalister erkjenne.

Som investor Peter Thiel en gang skrev til Facebook-gründer Mark Zuckerberg: Når unge mennesker møter skyhøye boligpriser og studiegjeld samtidig, starter de voksenlivet med negativ kapital og svake utsikter til å akkumulere eiendom. Uten eierskap i kapitalismen, mister kapitalismen sin legitimitet. For mange unge blir det da naturlig å søke svar i sosialisme. 

Denne innsikten fikk fornyet aktualitet under ordførervalget i New York i fjor høst, der sosialisten Zohran Mamdani vant på en løfte om å gjøre billigere boliger. 

Mamdani har neppe rett i hva som må gjøres, men han har rett i at noe må gjøres.

Trump ser problemet – og bryter tabuet

En som merket seg Mamdanis sensasjonelle seier, var Donald Trump. Til tross for sedvanlig sabelrasling i sosiale medier og pressen, hadde de to demagogene et forbløffende minnelig møte i Det hvite hus i november.

De siste dagene har Trump foreslått eller støttet en rekke inngrep i bank- og finanssektoren: rentetak på kredittkort, begrensninger på institusjonelle boligkjøp, statlige kjøp av boliglånsobligasjoner for å presse ned rentene, åpent press på sentralbanken og et uttalt mål om lavere energi- og levekostnader. Isolert sett er dette politikk som ligger nærmere Einar Gerhardsen og Olof Palme enn Reagan og Thatcher.

Hadde en europeisk sosialdemokrat lansert det samme, ville reaksjonen vært forutsigbar: endelig noen som tar levekostnader og finansmakt på alvor. Tenk om Jonas Gahr Støre tok en svipptur innom Norge mellom toppmøter med Zelenskyj og Macron og foreslo en omfattende tiltakspakke for å løse boligkrisen: «Vanlige boliger for vanlige folk» . Det liberale kommentariatet i Akersgaten ville lovpriset det som modig, riktig og viktig. 

Når Trump gjør det, møtes det med taushet – eller moralsk panikk.

Den glemte hverdagsøkonomien

Fellesnevneren i Trumps utspill er levekostnader. Bolig, kreditt, energi. Fundamentale temaer som i teorien burde være venstresidens hjertesaker. I praksis har store deler av europeisk sentrum–venstre overlatt disse områdene til markedet, og fraskrevet seg alt ansvar. 

Samtidig har de ført en innvandringspolitikk som øker presset på knappe boligmarkeder, og iverksatt et fantasifullt grønt skifte uten noen backup-plan til bortfallet av billig gassimport fra Russland. 

Barth Eide kan sette seg på toget til Ukraina og dele ut milliarder. Tilbake på perrongen står den europeiske arbeideren med lua i hånda.

Grove virkemidler – reelle problemer

Vi tror ikke nødvendigvis Trumps forslag om rentetak, politisk styring av sentralbanken eller forbud mot institusjonelle eiendomsinvestorer er kloke. Det er grove verktøy som fort kan få utilsiktede konsekvenser og virke mot sin hensikt.

Trumps kredittkortutspill er et godt eksempel. Et tak på 10 prosent rente er grovt, lite nyansert og økonomisk problematisk. Et slikt tak vil gjøre risikoprising vanskelig, presse subprime-kunder ut av det regulerte kredittmarkedet og svekke eller fjerne bonus- og belønningsprogrammer. Kreditten blir ikke billigere – den blir knappere.

Men samtidig avsløres et ubehagelig faktum: Dagens kredittkortøkonomi er bygget på kryssubsidiering. De svakeste betaler høye renter. De sterkeste får poeng, lounger og cashback. Når dette systemet forsvares som “effektivt”, er det i realiteten et forsvar for en regressiv modell der disiplinerte og velstående kunder nyter godt av de fattiges mislighold.

Hva ville Gerhardsen sagt?

Sett bort fra forslagenes meritter, er det likevel oppsiktsvekkende at det er Trump – av alle – som i dag kanaliserer Gerhardsen og Palme, mens Støre og Starmer, Merz og Macron tier.

Trump er ikke sosialdemokrat av overbevisning. Han er heller ikke en konsekvent økonomisk tenker. Men han er villig til å konfrontere levekostnadskrisen som Europas sosialdemokratiske ledere stikker hodet i sanden for. I møte med et finansielt system som har blitt stadig mer fjernt fra vanlige husholdningers virkelighet, er han villig til å bruke statsmakt på en måte europeiske sentrumspartier for lengst har sluttet med. 

Hva ville Gerhardsen sagt? Om han eller Palme hadde levd i dag, er det god grunn til å tro at de ville presentert lignende løsninger som Trump.

Det er ikke nødvendigvis et kompliment til Trump – især ikke fra oss. Men det er en dom over et politisk landskap som har glemt kontrakten med velgerne, til fordel for mer artige, og ansvarsløse internasjonale prosjekter. 

Det virkelige paradokset er derfor ikke at Trump fører politikk med sosialdemokratiske trekk. Det er at så få som kaller seg sosialdemokrater tør å gjøre det samme.