Trump i imperiets gravlund

Donald Trumps krig i Iran begynner å ligne en klassisk tradingtabbe: når en kortsiktig trade blir til en langsiktig investering fordi kursen går feil vei – og tapene ikke kuttes.

I forkant av Trumps tale til nasjonen natt til skjærtorsdag hadde forventningene i markedene bygget seg opp for en nærstående nedtrapping av krigen. Den gang ei. 

I sin tordentale lovet Trump å bombe Iran tilbake til steinalderen de neste to-tre ukene, før krigen presumptivt kommer til sin slutt. Talen reiste imidlertid flere spørsmål enn den ga svar. 

Trump redegjorde mer for casus belli og krigens objektiver – å forhindre at et radikalt regime får atomvåpen til å volde stor skade mot Amerika og allierte. Men den forklaringen virket mer vikarierende enn overbevisende. Etter eget sigende hadde jo Trump avverget den iranske atomtrusselen da han bombet fire iranske kjernekraftanlegg i fjor sommer – eller hadde han ikke det likevel? Det store spørsmålet om gjenåpning av Hormuzstredet forblir ubesvart.

En urovekkende parallell kan trekkes til George W. Bushs famøse «Mission Accomplished»-tale ombord USS Abraham Lincoln 1. mai 2003. Trump hevder at USA vinner krigen. Men det rimer dårlig med overskrifter om amerikanske jagerfly som skytes ned fra luften over Iran, samtidig som fly treffes på bakken på Prins Sultan-basen i Saudi-Arabia. 

Irak 2.0?

Forsvarsminister Pete Hegseth har gjort sitt for å avvise enhver parallell til Irak. I en pressebriefing tidlig i operasjonen skrøt han av at Operation Epic Fury allerede hadde levert «twice the air power of shock and awe of Iraq in 2003, minus Paul Bremer and the Nation Building».

Den fornærmelsen kan fort bli stående som krigens mest ironiske setning.

For det var aldri slik at Paul Bremer og nation building var originalplanen i Irak heller. Washington ønsket å velte Saddam Hussein, knuse regimet, stoppe atomvåpenprogrammet (som ikke fantes) og la irakerne selv ta over. Tanken var ikke at amerikanerne skulle bli sittende i årevis og forsøke å bygge stat, administrasjon og liberalt demokrati fra bunnen. Nation building var ikke strategi. Det var ad hoc-responsen i vakuumet som oppstod i fraværet av en strategi.

Det er nettopp det som gjør Hegseths hån så farlig. Han snakker som om problemet i Irak var at amerikanerne valgte feil oppskrift. Som om feilen var Bremer. I realiteten kom Bremer inn fordi USA hadde knust det gamle regimet uten å ha kontroll på det som fulgte etterpå. Det er enkelt å latterliggjøre Bremer i ettertid. Men han fikk en håpløs jobb som var dømt til å mislykkes.

Og det er her parallellen til Iran blir ubehagelig presis.

Trump og Hegseth ønsker seg en kort krig. De ønsker seg ikke okkupasjon, ikke nation building og ikke permanent amerikansk tilstedeværelse. De ønsker seg et raskt og avgrenset slag som knuser Irans evne til å true USA, Israel og Gulf-statene. Problemet er at kriger sjelden respekterer intensjonene til dem som starter dem.

Aldri tapt et slag, aldri vunnet en krig

Historikeren Max Hastings oppsummerte lærdommen fra Vietnam i to tommelfingerregler: Du går ikke til krig uten å være villig til å vinne den. Og du må aldri undervurdere motstanderens utholdenhet og oppfinnsomhet, uansett hvor underlegen han virker.

Begge lærdommene er nå høyst relevante.

Hva betyr det egentlig å vinne i Iran? Er det å bombe atomprogrammet tilbake noen år? Å sikre Hormuzstredet? Å tvinge frem regimeendring? Å skape nok ødeleggelse til at Trump kan erklære seier og gå videre til neste nyhetssyklus?

Jo mer uklart svaret er, desto større er risikoen for at USA igjen havner i den klassiske amerikanske fellen: total militær dominans, men strategisk nederlag. USA vinner slagene. Men ikke krigene. Korea, Vietnam, Irak, Afghanistan.

Krigens tidspremium

Vali Nasr har beskrevet Irans logikk bedre enn de fleste. Teheran forsøker ikke å vinne krigen militært. De forsøker å gjøre den lang nok til at USA taper den politisk. 

USA er overlegne (men ikke suverene) i luften. Iran konkurrerer ikke der. Iran spiller på tid, olje, inflasjon, forsyningslinjer og politisk tålmodighet. De vet at Trump har hverken tid eller tålmodighet. De vet at Hormuz er et  choke point. De vet at det amerikanske samfunnet har lavere smertetoleranse, målt i bensinpriser og antall hjemvendte kister, enn prestestyret i Teheran – som har lidelse for folket som en av sine kjerneverdier. 

Det er derfor hele den amerikanske retorikken om den korte krigen er så avslørende. Når Washington insisterer på at dette skal være «uker, ikke måneder», er det ment som beroligelse. Men det fungerer også som et signal til motstanderen om hvor USAs egentlige akilleshæl ligger.

I Edens fotspor?

Lawrence Freedman har påpekt det åpenbare: USA er ofte bedre til å påføre skade enn til å oppnå politiske resultater. Iran er hardt rammet, men regimet står fortsatt. Hormuz er fortsatt stengt. En troverdig forhandlingsløsning er ikke i sikte. Jo flere ledere som drepes, jo færre er det også igjen å forhandle med.

Niall Ferguson har pekt på parallellen til 1956, da Storbritannia gikk sammen med Frankrike og Israel for å ta tilbake kontrollen over Suezkanalen og ydmyke Gamal Abdel Nasser. Militært var operasjonen langt fra mislykket. Politisk var den katastrofal. 

For den britiske statsministeren Anthony Eden ble det slutten. Få uker etter at operasjonen ble avbrutt under økonomisk og politisk press, var han ferdig. Suez ble ikke bare hans politiske undergang, men også en geopolitisk ydmykelse som banket spikeren i kisten for restene av det britiske imperiet. 

Det er lett å se konturene av noe lignende i Hormuz.

USA og Israel kan påføre Iran enorme militære tap. De kan ødelegge infrastruktur, ta ut ledere og dominere luftrommet. Men dersom Trump om noen uker erklærer seier og trapper ned, mens Iran fortsatt i praksis sitter med leverage over Hormuz, vil det være en verre situasjon enn status quo ante bellum – da olje og gass tross USAs fiendskap til Iran fløt fritt gjennom stredet. Det er ikke definisjonen på en seier, men på et tap. 

Det er her Fergusons poeng treffer. Stormakter taper ikke nødvendigvis når de slutter å vinne slag. De taper når de økonomiske og politiske kostnadene ved å fortsette begynner å løpe raskere enn de strategiske gevinstene. Tid er sjelden på hegemonens side når krigen driver oljepris, inflasjon og alliert misnøye oppover, samtidig som sluttspillet fortsatt er uklart.

Trumps trekktvang

Trump må fatte et valg, men han har bare dårlige handlingsalternativer – som blir stadig dårligere for hver dag som går. 

Han følge sitt instinkt når han møter motgang, og trekke seg raskt ut. Men da vil han risikere at Iran blir hans Suez. 

Eller han kan doble innsatsen og bli værende lenger enn planlagt. I så fall risikerer Trump et nytt Vietnam eller Irak. 

En rask amerikansk exit fra Hormuz vil unngå en total militær ydmykelse, men kan bli et øyeblikk der verden begynner å tvile på om USA fortsatt evner å omsette militær makt til varig politisk gevinst.

På den andre siden kan alternativet til amerikansk tilstedeværelse være et maktvakuum, regional anarki og nye, enda verre aktører. Irak lærte USA hva som kan vokse ut av ruinene når man velter et regime uten å kontrollere det som kommer etterpå. USA fikk fjernet Saddam, men fikk ISIS istedenfor. 

Det er dette som gjør Iran til Trumps strategiske mareritt. Han gikk til makten som mannen som skulle avslutte Bush-æraens evighetskriger. Nå kan han ironisk bli mannen som i all sin utålmodighet starter en ny. 

Trumps blindsone

Janan Ganesh skrev nylig at Trumps grunnfeil er at han tror alle har en pris. Alle kan presses. Alle kan kjøpes. Alle kan skremmes til forhandlingsbordet. Problemet er at Iran ikke først og fremst opererer etter pris. Regimet opererer etter religiøs overbevisning og historisk selvforståelse. Det som for Trump er en kost–nytte-vurdering, er for Teheran en eksistensiell kamp. Hvis den tolvte imam uansett ikke vender tilbake, hvilken grunn har ayatollaene til å velge en deal med Trump over armageddon?

Det gjør ikke Iran sterkere enn USA. Men det gjør dem langt vanskeligere å knekke enn Trump later til å ha trodd.

Trump går i fellen han selv advarte om

Det finnes en gammel sannhet i strategihistorien: Å kjenne fellen er ingen garanti for å unngå den. Napoleon visste hvordan det gikk med Karl XII i Russland. Hitler visste hvordan det gikk med Napoleon. Begge prøvde likevel.

Trump visste hvordan Irak endte. Likevel har han gått hodestups til krig mot Iran.

Vietnam var krigen USA ikke kunne vinne. Irak var krigen de ikke klarte å avslutte. Iran risikerer å bli begge deler.

Markedet ser Trumps bløff

Trump later som han har kontroll over situasjonen. Markedet begynner å forstå at han har satt seg fast i en hengemyr. En oljepris på 110 dollar fatet kan derfor være for lav. Det eneste som taler for at den ikke skal høyere, er hvis flaskehalsen i Hormuz leder til en global økonomisk nedbremsing. Om sentralbankene responderer på oljesjokket med renteøkninger, så vil resesjon være nærmest garantert.  

Det ville vært en giga-tabbe. Ja, stigende energipriser har gitt et byks i inflasjonen. Men det er et kvelertak på konsumentene, som dreper etterspørsel forøvrig i økonomien. I motsetning til den monetært drevne prisveksten i kjølvannet av pandemien, er det derfor denne gang god grunn til å tro at inflasjonssjokket denne gang faktisk er forbigående. 

Om ikke krigen er over i løpet av april, kommer presset på sentralbankene til å forflytte seg fra renteøkninger til rentekutt. 

Exit-strategi?

Det er et halvt år til mellomvalgene i USA. Trump ønsker både å sementere sitt politiske ettermæle. Scorekortet er aksjemarkedet. Ingen av delene er tjent med at krigen i Iran haler ut. For øyeblikket ser det ikke ut som Trump har noen ess i ermet. Men dette er ikke første gang han har vært malt opp i et hjørne, og likevel kommet seg unna plettfri. Fra kreditorer i Atlantic City til Robert Mueller-etterforskningen og Epstein Files, Trump har landet stående. Men med sin krig mot Iran kan han ha utfordret skjebnen en gang for mye.