Forklarer iPhonen fødselskrisen?

En mye delt artikkel av dataguru John Burn-Murdoch i Financial Times peker på at den globale kollapsen i fødselstall ikke lenger først og fremst handler om økonomi, men om smarttelefoner. 

I over to tredjedeler av verdens land er fødselsraten nå under reproduksjonsnivået på 2,1, og utviklingen skjer langt raskere enn både FN og forskere tidligere anslo. I en tredjedel er fødselsraten nærmere 0 enn 1 barn per kvinne. 

Burn-Murdoch viser til forskning som kobler smarttelefonens gjennombrudd til kraftig fall i sosial omgang, parforhold og familieetablering – særlig blant unge uten høy utdanning. Samtidig argumenterer artikkelen for at boligmarked, økende ensomhet og digitale idealer forsterker utviklingen, og at problemet ikke nødvendigvis er at folk ikke ønsker barn, men at stadig færre klarer å finne stabile partnere og bygge familier i moderne samfunn.

Ikke alle kjøper forklaringen at iPhone har skylden for fertilitetskrisen, og viser til at fødselsratene har vært i en nedadgående trend siden 1800-tallet. 

Knekket i kurven

Burn-Murdoch studerer imidlertid utviklingen på mer granulært nivå. Poenget hans er at den allerede fallende kurven har fått en ytterligere knekk ned siden rundt 2010-15.

Frem til rundt 2010 kunne fertilitetsnedgangen i stor grad forklares med klassiske modernitetsfaktorer: urbanisering, høyere utdanning, senere familieetablering, kvinners inntog i arbeidslivet og dyrere boligmarkeder. I mange vestlige land falt ekteskapstallene samtidig som stadig flere unge ble boende hjemme lenger eller utsatte etablering på grunn av økonomisk usikkerhet og høye boligpriser. 

Burn-Murdoch peker på at mangel på stabile boliger ofte fungerer som en barriere mot andre langsiktige forpliktelser, som samboerskap og barn. Men denne forklaringen begynner å bryte sammen etter 2010. I Norden falt fertiliteten videre til tross for økonomisk stabilitet og at flere unge faktisk bodde alene fremfor hos foreldre eller i kollektiv. Samtidig viser forskning at antall barn blant kvinner som faktisk får barn, holder seg relativt stabilt. Det store skiftet er heller at en stadig større andel aldri får barn i det hele tatt.

Connecting people – not reproducing people

Det er her smarttelefonen kommer inn som forklaringsmodell. Burn-Murdoch viser til forskning som finner at fødselstallene falt først og raskest i områdene som tidlig fikk tilgang til høyhastighets mobildata og smarttelefoner. 

I USA, Storbritannia og Australia begynte fertiliteten blant unge å falle markant fra rundt 2007 – omtrent samtidig som smarttelefonen fikk masseutbredelse. Apples iPhone ble lansert i nettopp 2007. Den samme dynamikken dukket senere opp i andre land i takt med mobilrevolusjonen. 

Demografen Lyman Stone peker på at det å finne en partner krever omfattende sosial filtrering i den virkelige verden, og at mindre fysisk sosial omgang gjør det langt vanskeligere å finne stabile forhold. Samtidig forankrer sosiale medier forventningene våre i kunstige idealer snarere enn i virkelige mennesker. Resultatet er ikke nødvendigvis at folk ønsker færre barn, men at færre mennesker finner partnere, etablerer forhold og bygger familier. Fertilitetskrisen handler dermed i økende grad om ensomhet, fragmentering og digital atomisering – ikke bare økonomi.

Sosiale medier og «cultural leapfrogging»

Et stykke utenfor akademia beskriver looksmaxxing-influenceren Clavicular datingmarkedet som globalisert og algoritmestyrt på en måte som dramatisk endrer konkurranseforholdene, særlig for unge menn. Der man tidligere konkurrerte innenfor et lokalt sosialt miljø, konkurrerer man nå mot «hele verden» via Instagram og datingapper.

Som han uttrykker det: gjennomsnittlige menn konkurrerer ikke bare mot de mest attraktive mennene i nærområdet, men mot profesjonelle idrettsutøvere, kjendiser og høystatusprofiler som kan kontakte kvinner direkte via sosiale medier, og fly dem til eksotiske destinasjoner på kort varsel. 

Dette bygger videre på en bredere debatt rundt datingappenes ekstreme konsentrasjonseffekter. Flere analyser av Tinder og lignende plattformer har vist en svært skjev fordeling av oppmerksomhet, der en liten andel menn mottar majoriteten av likes og matcher, mens mange menn nærmest blir usynlige i algoritmen. 

Dette overlapper med det Stanford-forskeren Alice Evans omtaler som «cultural leapfrogging». Gjennom Instagram, TikTok og globale sosiale medier eksponeres unge kvinner i mer tradisjonelle samfunn plutselig for helt andre livsstiler, forventninger og relasjonsnormer enn de lokale kulturene historisk har tilbudt. Resultatet er at forventningene til partner, status og livskvalitet endres langt raskere enn menn, arbeidsmarkeder og sosiale strukturer klarer å tilpasse seg. 

Burn-Murdoch peker på at dette kan bidra til å forklare hvorfor fertiliteten har kollapset spesielt raskt i deler av Latin-Amerika, Midtøsten og enkelte utviklingsøkonomier – altså samfunn som tidligere ble antatt å ligge flere tiår bak Vesten i den demografiske overgangen.

Akselerator, ikke årsak

Jesús Fernández-Villaverde, professor i økonomi ved University of Pennsylvania, mener Burn-Murdoch overvurderer smarttelefonens rolle som årsak til fertilitetskollapsen. Han argumenterer for at smarttelefoner først og fremst fungerer som en akselerator for langt dypere modernitetskrefter som allerede var i spill: urbanisering, sekularisering, utdanningskappløp, dyre boliger, oppløsning av tradisjonelle sosiale nettverk og et arbeidsmarked hvor kvinners forhandlingsmakt har økt kraftig. 

Fernández-Villaverde peker på at fertiliteten begynte å falle lenge før smarttelefonen eksisterte, og at flere land – som Japan og Italia – allerede var langt under reproduksjonsnivå på 1990-tallet. Hans poeng er at smarttelefonen ikke skapte utviklingen, men dramatisk økte hastigheten på spredningen av moderne sosiale normer og livsstiler. Det som tidligere tok 25 år, kan nå skje på 10. 

Han beskriver derfor sosiale medier som en “turbo” på moderniteten snarere enn selve motoren bak fertilitetsfallet. Samtidig mener han dagens moderne samfunn, organisert rundt rasjonelle storskala-systemer og formalisert kunnskap med høyt utdanningspress og individualisering, i sin nåværende form er grunnleggende uforenlige med stabile fødselstall på reproduksjonsnivå.