Strasbourg-saken som kan redefinere debatten om norsk eierskap

Fredag ble en ny milepæl nådd i den langvarige konflikten om norsk formuesskatt på arbeidende kapital. Entreprenøren Lars Oscar Øvstegård og møbeleier Olaug Strand Brunstad signerte den formelle klagen som nå sendes til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Etter at saken ikke fikk realitetsbehandling i norske domstoler, flyttes konflikten nå til Europas høyeste menneskerettslige arena.

Mange vil oppfatte dette som enda et kapittel i den norske skattedebatten. Det er etter min vurdering en undervurdering av sakens betydning.

For det som nå løftes inn for Strasbourg handler ikke først og fremst om skattesatser. Det handler om forholdet mellom staten og eierskapet. Det handler om eiendomsrett, rettssikkerhet, konkurransenøytralitet og institusjonell tillit. Det handler om hvilke rammevilkår som skal gjelde for norsk kapital i en tid hvor Europa opplever økende geopolitisk, teknologisk og økonomisk usikkerhet.

Fra skattedebatt til institusjonell konflikt

Gjennom flere år har debatten om formuesskatten vært preget av politiske slagord og ideologiske fronter. Langt mindre oppmerksomhet har blitt viet de mer grunnleggende spørsmålene.

• Kan norske private eiere skattlegges på en måte som utenlandske eiere ikke blir?
• Kan staten opptre som regulator, skatteinnkrever og samtidig være en betydelig eier gjennom statlige selskaper uten at dette reiser spørsmål om konkurransenøytralitet?
• Og hvor går grensen mellom legitim beskatning og forskjellsbehandling?

Dette er spørsmål som strekker seg langt utover skattepolitikken. De berører grunnleggende forhold mellom borger, kapital og stat.

Historisk har Norges velstand ikke blitt skapt av staten alene. Den er skapt gjennom et samspill mellom private entreprenører, familiebedrifter, kapitalmarkeder, arbeidstakere og offentlige institusjoner. Når balansen mellom disse aktørene utfordres, handler det ikke lenger bare om skatt. Da handler det om samfunnets evne til å skape fremtidig verdiskaping.

Familiebedrifter er samfunnsinstitusjoner

I den offentlige debatten omtales familieeide selskaper ofte som private formuer.

Det er en forenkling.

Gjennom europeisk økonomisk historie har familieeide virksomheter fungert som samfunnsbærende institusjoner. De bygger lokalsamfunn, utvikler kompetansemiljøer, finansierer lærlingeordninger, støtter frivillighet og skaper arbeidsplasser gjennom generasjoner.

Brunstad-saken illustrerer nettopp dette.

Dette handler ikke bare om en familie eller en enkelt bedrift. Det handler om hvilke rammevilkår Norge ønsker å tilby de eiermiljøene som historisk har stått for en betydelig del av landets langsiktige verdiskaping.

Økonomen Joseph Schumpeter beskrev entreprenøren som den økonomiske utviklingens motor. Men entreprenører oppstår ikke i et vakuum. De er avhengige av investorer, eiere og kapitalmiljøer som er villige til å ta risiko over tid.

Når eierskapet svekkes, svekkes også entreprenørskapets økosystem.

Kapital følger tillit

En vanlig misforståelse i den norske debatten er at kapital først og fremst responderer på skattesatser.

Virkeligheten er langt mer kompleks.

Kapital søker forutsigbarhet.

Kapital søker stabile institusjoner.

Kapital søker tillit.

Gjennom historien har investorer vært villige til å betale betydelige skatter dersom spillereglene oppfattes som stabile, rettferdige og langsiktige.

Problemet oppstår når tilliten svekkes.

Da blir konsekvensene større enn den enkelte skatten. Investeringer flyttes. Kompetanse flyttes. Entreprenører etablerer virksomheter andre steder. Kapital allokeres til jurisdiksjoner som oppleves som mer forutsigbare.

Det er nettopp derfor investormiljøer følger Strasbourg-saken med interesse.

Den handler ikke bare om skatt.

Den handler om hvilke signaler Norge sender til dagens og morgendagens eiere.

Europa taper terreng

Saken kommer samtidig som Europa står overfor betydelige utfordringer.

Draghi-rapporten fra 2024 tegnet et alvorlig bilde av Europas konkurransekraft. Produktivitetsveksten er svak. Investeringene faller bak USA. Teknologiselskaper søker andre markeder. Kapitalen finner stadig oftere veien til jurisdiksjoner med sterkere vekst og høyere avkastning.

Mens USA tiltrekker seg kapital gjennom verdens mest utviklede kapitalmarkeder, investerer asiatiske økonomier massivt i teknologi, innovasjon og industriutvikling.

I denne konkurransen blir privat kapital stadig viktigere.

Ikke bare offentlig kapital.

Men risikokapital.

Vekstkapital.

Familiekapital.

Entreprenørskap.

Langsiktig industrielt eierskap.

For et lite land som Norge er dette særlig viktig. Vi kan ikke konkurrere på størrelse. Vi må konkurrere på kvaliteten i våre institusjoner.

Hirschmans advarsel

Den tysk-amerikanske økonomen Albert O. Hirschman beskrev hvordan mennesker reagerer når de opplever at institusjoner beveger seg i feil retning.

De kan protestere gjennom «voice».

De kan bli værende gjennom «loyalty».

Eller de kan forlate systemet gjennom «exit».

Sett i dette perspektivet er Strasbourg-saken interessant.

Lars Oscar Øvstegård og Olaug Strand Brunstad representerer «voice». De forsøker å utfordre systemet gjennom institusjonelle og juridiske kanaler.

Samtidig har Norge de siste årene opplevd en betydelig utflytting av kapitalsterke eiere og gründere. Dette representerer «exit».

Begge fenomenene bør tas på alvor.

For sterke samfunn kjennetegnes ikke ved at konflikter ikke oppstår.

De kjennetegnes ved at konfliktene håndteres på en måte som opprettholder tilliten mellom borgere, næringsliv og myndigheter.

Hvem skal eie Norge?

Den kanskje viktigste problemstillingen i denne debatten er samtidig den som diskuteres minst.

Hvis norske private eiere gradvis blir færre, hvem skal da eie norsk næringsliv?

Kapital forsvinner ikke.

Bedrifter trenger fortsatt eiere.

Spørsmålet er hvem disse eierne blir.

Internasjonale fond?

Statlige investeringsfond?

Utenlandske konsern?

Globale kapitalforvaltere?

Dette er ikke nødvendigvis negativt.

Men det representerer en annen eierskapsmodell enn den Norge historisk har bygget sin velstand på.

Når eierskapet flyttes, flyttes også beslutningene.

Kapitalallokeringen flyttes.

Kompetansen flyttes.

Og i mange tilfeller flyttes også makten.

En test av institusjonell tillit

Utfallet i Strasbourg er usikkert.

Menneskerettighetsdomstolen behandler få saker, og terskelen for å få medhold er høy.

Likevel har saken allerede fått betydning.

Den illustrerer at deler av norsk næringsliv opplever spørsmålene som så prinsipielle at de må prøves utenfor Norges grenser.

Det mest interessante spørsmålet Strasbourg-saken reiser, er derfor ikke om formuesskatten er høy eller lav.

Det avgjørende spørsmålet er hvilken type samfunn Norge ønsker å være de neste tiårene.

Skal Norge bygge videre på sterke private institusjoner, familieeierskap, entreprenørskap og langsiktig kapitaldannelse?

Eller skal vi gradvis bevege oss mot en modell hvor stadig større deler av næringslivet eies av staten, internasjonale fond eller utenlandske investorer?

Dette er ikke bare en skattedebatt.

Det er en debatt om eierskap, institusjoner, makt og fremtidig verdiskaping.

Strasbourg skal formelt vurdere en juridisk konflikt.

Men i realiteten illustrerer saken et langt større spørsmål:

Hvordan bevarer et lite land i Europas periferi de institusjonene som i generasjoner har skapt velstand, innovasjon og sosial stabilitet?

Det er nettopp derfor denne saken vil få betydning langt utover Lars Oscar Øvstegård, Olaug Strand Brunstad og formuesskatten.

Den handler om fremtidens norske eierskap.

Les mer: Formuesskatt, norsk eierskap og Høyesteretts nei