Gulf-statene bygger fremtiden mens Europa famler

Verdensbanken varsler fallende råvarepriser og svakere etterspørsel de neste to årene. Mens Europa og Norge nøler i møte med strukturelle skift, investerer Gulf-statene tungt i teknologi, kunnskap og innovasjon. Kontrasten illustrerer hvem som bygger fremtiden – og hvem som risikerer å falle bak.

Verdens råvaremarkeder står foran en av de mest betydningsfulle strukturelle omstillingene siden tidlig 2000-tall. Den ferske rapporten Commodity Markets Outlook, October 2025 fra World Bank Group viser at råvareprisene nå går inn i sin fjerde sammenhengende nedgangsperiode, og at prisnivået i 2026 kan bli det laveste på seks år. Dette er ikke kun en prissyklus, men et vendepunkt i den globale økonomiens logikk.

Varsko for Norge

For råvareavhengige økonomier som Norge, og for investorer som posisjonerer kapital i en verden preget av økt geopolitisk fragmentering, fallende realvekst og teknologidrevne disrupsjoner, er dette et varsko. Men samtidig, for regioner som Gulf-statene, og særlig De forente arabiske emirater (UAE), representerer denne utviklingen et unikt handlingsrom. Mens Europa famler, bruker UAE situasjonen strategisk: de investerer i fremtiden.

Jeg skriver dette med ferske inntrykk fra Dubai og Abu Dhabi. I løpet av én uke deltok jeg på møter med akademikere, internasjonale investorer, innovasjonsmiljøer og teknologiledere fra hele verden. Uansett hvem jeg snakket med, gikk det igjen én forståelse: verden er i ferd med å skifte vekstmotorer, og de landene som handler nå – aggressivt, effektivt og visjonært – vil definere fremtidens økonomiske tyngdepunkt.

Kontrasten til Europa, og ikke minst Norge, er slående.

Et råvaremarked som avkjøles – og en global økonomi som restruktureres

World Bank anslår at råvareprisene totalt vil falle med 7 prosent i 2025 og ytterligere 7 prosent i 2026. Oljeprisene faller fra rundt 68 dollar fatet i 2025 til estimert 60 dollar i 2026, mens oljeoverskuddet globalt kan bli hele 65 prosent større enn i 2020. Samtidig synker prisene på ris og hvete, og energiprisene skal samlet falle 12 prosent i 2025 og ytterligere 10 prosent i 2026.

Mange vil lese dette som en naturlig korreksjon etter pandemiårenes priseksplosjon. Men det er langt mer enn som så. Når råvareprisene faller, samtidig som innsatsfaktorene i enkelte sektorer – som gjødsel – stiger kraftig, er det et tegn på strukturell ubalanse snarere enn en konjunkturell nedtur.

Vi er vitne til tre store globale skift:

1. Etterspørselen etter fossile energikilder flater ut

2. Digitalisering og dataintensitet øker materialbehovet i helt andre råvarer

3. Verdiskaping flyttes fra råvarer til kunnskap, innovasjon og teknologiske plattformer

Dette er kjernen i skiftet som World Bank peker på, men som mange land fortsatt ikke handler på.

Oljeprisfallet: når energimarkedet skifter retning

Verdensbanken peker på særlig én trend: en vedvarende svekkelse i global oljeetterspørsel, drevet av elbilvekst, energieffektivisering og en mer strukturelt svak kinesisk økonomi. Kina har siden 2003 vært verdens viktigste marginalkjøper av råvarer. Når Kina bremser, bremser hele råvaremarkedet.

Dette gjør oljeinvesteringer mindre trygge, mer volatilitetsutsatte og langt mer politisk sensitivt enn før. Oppstrøms-aktører får pressede marginer. Integrerte energiselskaper og raffierier kan stå bedre i konkurransen, men også de vil måtte håndtere en energiverden som transformerers i retning av lavere karbon, mer kunstig intelligens, mer datasenter-infrastruktur og høyere energibehov utenfor petroleum.

Og nettopp her opplevde jeg noe slående i samtalene i Dubai: De snakker ikke om hva oljeprisen er – de snakker om hva oljeprisen frigjør av muligheter.

For UAE er ikke olje en fremtid. Den er et finansielt fundament som skal gi landet mulighet til å bygge en heløkonomisk transformasjon:

• nye universiteter

• vitenskaps- og forskningsparker

• avanserte datasentre

• kunstig intelligens-laboratorier

• autonome transportsystemer

• finansielle frisoner for global kapital

• og en hypermoderne infrastruktur som tiltrekker seg verdens beste hoder

Mens oljeprisen faller, bygger de sin neste økonomi. I Europa diskuterer vi konsekvenser. I UAE diskuterer de muligheter.

Matvaremarkedene: Den skjulte marginfellen

World Bank anslår at matvareprisene faller med 6,1 prosent i 2025 og noe mindre i 2026. Dette høres positivt ut – men innsatsfaktorene peker i motsatt retning. Gjødselprisene stiger med hele 21 prosent i 2025, før de ventes å falle noe neste år. Dette dilemmaet skaper marginpress i hele matvarekjeden.

Men som alltid: der marginpress øker, øker også incentivene til innovasjon. Og i de mest teknologisk fremoverlente landene ser vi nå at matproduksjon blir et innovasjonsspørsmål, ikke et naturressursspørsmål.

Det er derfor ikke overraskende at UAE – et land som bokstavelig talt ikke har tradisjonelle jordbruksforutsetninger – investerer milliardsummer i:

• vertikale gårder

• saltvannsrensing og resirkulert vannbruk

• sensorteknologi og agritech

• automatiserte veksthus

• urbant landbruk

• alternative proteiner og bioteknologi

Det er en sann ironi: Europa diskuterer jordbruk i fortidens rammeverk, mens Gulf-statene bygger fremtidens matproduksjon.

Metallene som avslører hvor veksten faktisk kommer

Verdensbanken viser en markant divergens mellom edelmetaller og industrimetaller. Gull og sølv skyter i været fordi investorene søker trygghet i en geopolitisk ustabil verden. Industrimetaller – kobber, nikkel, aluminium – har svak etterspørsel på kort sikt.

Men på lengre sikt er bildet entydig: AI-infrastruktur, datasentre, batteriproduksjon, elektrifisering, forsvarsteknologi og avanserte transportsystemer blir ekstremt metallintensive i årene som kommer.

Under mitt opphold i UAE så jeg med egne øyne hvordan denne fremtidige etterspørselen allerede bygges inn i økonomiske planer: datasentre i gigaskala, nye AI-huber, autonome kjøretøysoner, logistikktransformasjon og infrastrukturprosjekter som krever enorme mengder metaller.

Europa ser på disse trendene som utfordringer. UAE ser på dem som globale markedsmuligheter.

Geopolitikk: Den usynlige motoren bak råvareprisene

Den mest undervurderte delen av Verdensbankens rapport er ikke tallene, men vurderingen av geopolitisk risiko. Vi befinner oss i en verden preget av:

• Suez- og Rødehavsforstyrrelser

• stormaktsrivalisering mellom USA og Kina

• energipolitisk fragmentering mellom regioner

• økt kompleksitet i forsyningskjeder

• og militær opprustning globalt

Dette betyr at råvarer ikke kun styres av tilbud og etterspørsel, men av strategiske, politiske og sikkerhetspolitiske vurderinger. Råvaremarkedene har blitt geopolitiske markeder.

UAE har forstått dette. De har plassert seg som en nøytral, trygg og høyt utviklet global handelsplattform, med stabilitet som nasjonalt varemerke. Derfor investerer globale aktører i Dubai og Abu Dhabi: fordi de vet at kapitalen er trygg, regelverket er forutsigbart, og konfliktrisikoen er lavere enn i mange vestlige jurisdiksjoner.

Dette er en viktig lærdom også for Norge. Det hjelper lite å være rik på naturressurser hvis du ikke er rik på politisk stabilitet, konkurransekraft og tiltrekningskraft.

Et strategisk veikryss: Europa står stille – Gulf-regionen beveger seg

Når man leser Verdensbankens rapport og samtidig ser hvordan UAE opererer i praksis, oppstår et ubehagelig, men nødvendig spørsmål: Hvorfor er det land uten naturressurser (bortsett fra olje) som nå bygger fremtidens økonomier – mens land med enorme ressurser sitter fast i politiske debatter om skatt og regulering?

Europa har begynt å sakke akterut i innovasjonskappløpet. Norge har gått fra å være en innovasjonsleder til å falle til 21. plass globalt.

UAE, Singapore, Saudi-Arabia, Qatar og Bahrain er på full fart inn i fremtidens økonomiske kart – og de bygger posisjonene nå:

• med kapital

• med utdanning

• med forskning

• med globale talentprogrammer

• med skattesystemer som tiltrekker, ikke straffer

• og med en politisk vilje som er nærmest fraværende i Europa

Når jeg satt i møter på universiteter og innovasjonssentre i Abu Dhabi, var det slående hvor globalt orientert landet er. Ikke "regionalt orientert", men globalt. Forskere fra Europa, Asia, Afrika og USA jobber sammen i moderne fasiliteter, finansiert av staten, industrien og private investorer i fellesskap.

Dette står i kontrast til Norge og Europa, der man på mange måter har gjort motsatt: vanskeligere rammevilkår, mer skatt, mer regulering, mer avskrekking av investorer, og stadig mindre internasjonal mobilitet for talent.

Fremtiden bygges ikke i råvaremarkedet – men i kunnskapsmarkedet

Verdensbankens rapport er klar: råvarer er i en nedadgående fase. Ikke nødvendigvis dramatisk, men strukturelt. Og der Europa og Norge bruker tiden på å forsvare gårsdagens skattesystemer og rammevilkår, bruker Gulf-regionen ressurser på å bygge fremtidens økonomier.

Jeg så et land i UAE som bruker oljeinntektene klokt: til å bygge kunnskapsøkonomi, tiltrekke global kompetanse, styrke forskningskapasitet, og utvikle et globalt attraktivt investeringsklima. Råvareprisene bekymrer dem ikke. For de har forstått noe fundamentalt:

Den neste økonomien vinnes ikke av de som har største råvareformue – men av de som bygger den største kunnskaps- og innovasjonsformuen.

Europa risikerer å se på – mens andre bygger.