Fra The Art of the Deal til The Art of War

Donald Trump gikk til valg på å avslutte kriger, ikke starte nye. Likevel står han nå som presidenten som førte USA inn i en direkte krig mot Iran. Det åpenbare spørsmålet er hva Trumps strategi egentlig er. Foreløpig forblir det en gåte innhyllet i et mysterium inni et enigma. Har han en plan, eller improviserer han? Er dette Benjamin Netanyahus krig, slik historiker Graham Allison mener, som USA av politiske og alliansemessige grunner har blitt dratt inn i? Eller er det, som israelske Haviv Rettig Gur i The Free Press eller Investornytt-skribent Kjetil Reinholdt hevder, først og fremst USAs egen krig – et trekk i en større maktkamp med Kina? Er krigen et brudd på folkeretten – eller enda verre: en strategisk blunder?

Ser man gjennom kommentarene og essayene som har preget debatten de siste dagene, trer det fram minst seks ulike tolkninger av hva Trump driver med. Krigshistoriker Lawrence Freedman i Financial Times advarer om «en krig av utilsiktede konsekvenser»: Israel og USA kan oppnå mange militære mål, men likevel tape politisk dersom regimet i Teheran ikke kollapser rent, men etterlater et maktvakuum, flyktningstrømmer og regional ustabilitet. Midtøsten-historiker Eugene Rogan, også i FT, ser krigen som en regional brann som trekker Gulf-statene inn i en konflikt de verken ønsket eller samtykket til. Max Hastings i Bloomberg leser konflikten gjennom Irak, Afghanistan og to lærdommer fra Vietnam: ikke gå til krig uten en faktisk plan for å vinne, og ikke undervurder fiendens vilje, uansett hvor materielt underlegen han er. Richard Haass, igjen i FT, mener Trumps krig mot Iran er en «war of choice» og derfor før eller siden tvinges tilbake til de samme forhandlingsspørsmålene som kunne vært diskutert før bombene falt.

På den andre siden står haukene. Tidligere vise-marineminister Seth Cropsey beskriver Iran-krigen som en del av en bredere Trump-doktrine: USA slår ikke direkte mot Kina eller Russland, men mot eksponerte partnere i rivalblokken – Venezuela, Cuba, Iran – for å demonstrere avskrekking og svekke motpartens ytterkanter. 

Historiker Niall Ferguson går i samme retning: dette er ikke Irak 2003, sier han, fordi målet ikke er fullskala okkupasjon og nasjonsbygging, men «regime alteration» – å halshugge systemet, svekke dets voldsevne og få fram et nytt, mindre antiamerikansk maktsenter. Han mener Iran-krigen må forstås som et trekk i en ny kald krig mellom USA og Kina – og ikke er starten på tredje verdenskrig. 

Michael Doran ved Hudson Institute tror krigen sannsynligvis vil ende med en våpenhvile der regimet i Iran overlever. Derfor må Trump bruke krigen til å tvinge fram maksimal strategisk ettergivenhet fra Iran før han stopper kampene. Ikke før Iran aksepterer hele pakken: atomnedrustning, avvikling av missilprogrammet og slutt på finansiering av regionale proxyer.

Historiker Victor Davis Hanson hevder at mye av Vestens Iran-politikk i flere tiår har vært basert på en feilaktig antagelse om at Iran er en formidabel militær makt. I realiteten, skriver han, har regimet i Teheran stort sett unngått direkte konfrontasjon og i stedet operert gjennom proxyer – Hamas, Hezbollah og Houthiene – nettopp fordi dets egen militære kapasitet er langt svakere enn ryktet tilsier. Krigen kan derfor, ifølge Hanson, vise seg å avsløre at det iranske regimet «under sin harde overflate er råttent og svakt».

Alle disse tolkningene belyser noe sant, men ingen forklarer hele bildet alene.

USAs krig eller Israels?

Den første nøkkelen er å skille mellom Israels krig og USAs krig. Her er Graham Allison og Haviv Rettig Gur nærmest speilbilder av hverandre. Allison ser konflikten som «Bibis krig»: Netanyahu har presset på for oppgjør med Iran i årevis, og 7. oktober gjorde den israelske doktrinen om avskrekking politisk uholdbar. Fra dette perspektivet er Gaza, Hezbollah, Syria og til slutt Iran ledd i samme sekvens – kulminasjonen av Israels respons på 7. oktober. Gur avviser dette som for snevert. I hans lesning gikk USA til krig fordi Iran gjorde seg selv til «et kinesisk våpen»: kinesisk kjøp av iransk olje, kinesisk teknologisk og maritimt samarbeid, havner ved Hormuz og et iransk missil- og dronesystem som ikke bare truet Israel, men amerikansk handlefrihet i en fremtidig Taiwan-krise.

Gurs analyse er original, men den er også overdrevet. Iran er utvilsomt blitt viktigere i stormaktsrivaliseringen med Kina enn for få år siden. Men det betyr ikke automatisk at krigen primært er en anti-Kina-operasjon. Den enkleste forklaringen er ofte den beste: Israel ønsket denne krigen mer enn USA, men USA så strategiske fordeler i å bli med når den først kom. Det gjør ikke krigen enten helt israelsk eller helt amerikansk. Den ligger i skjæringspunktet mellom israelsk regional strategi og amerikansk global strategi.

Rubios forsnakkelse?

Et interessant glimt av denne dynamikken kom fra utenriksminister Marco Rubio selv. I et intervju 2. mars forklarte han at Washington «visste at det ville komme en israelsk aksjon», og at USA derfor valgte å slå til først mot iranske kapasiteter fordi et israelsk angrep uansett ville utløse gjengjeldelse mot amerikanske baser i regionen. «Hvis vi ikke hadde slått til først, ville vi ha lidd større tap», sa Rubio. Kommentaren – som mange tolket som en liten freudiansk glipp – antyder nettopp det hybride bildet: Israel var på vei mot et angrep uansett, mens USA valgte å gå inn aktivt for å forme krigen i sitt bilde og begrense kostnadene for egne styrker.

The Art of War – fra Sun Tzu til Don Trump

Det er her Trumps egentlige stil blir synlig. Han er verken George W. Bush eller Barack Obama. Han er ikke en idealist som vil bygge demokratier, men heller ikke en klassisk realist som nøyer seg med avgrenset balansepolitikk. Trump ser ut til å ha tre operative prinsipper.

For det første: maksimal vold, minimal varighet. Ferguson formulerer dette best når han sier at målet ikke er regime change, men regime alteration. Bombing uten boots on the ground, kort kampanje, tung vekt på luftmakt, sjøkontroll og signaleffekt.

For det andre: eskalering for å forbedre forhandlingsposisjonen. Her har Haass og Doran begge et poeng. Haass mener USA til slutt må tilbake til de samme spørsmålene som før krigen: hvor mye iransk atomprogram som kan tolereres, hvilke grenser som skal legges på missiler og proxyer, og hvilke sanksjonslettelser som eventuelt skal gis. Doran er enig i at krigen ender med en telefonsamtale mellom Trump og Netanyahu om våpenhvile, men han mener Trump må bruke krigen til å tvinge fram en maksimalistisk avtale før han stanser.

For det tredje: Trump vil beholde definisjonsmakten helt til slutt. Det er derfor hans målformuleringer skifter. Han vil aldri låse seg for tidlig til én metrikk for seier. Den samme elastisiteten som gjorde The Art of the Deal effektiv i forretninger, gjør The Art of War farlig i geopolitikken: motparten vet ikke helt hva som må til for å tilfredsstille ham, og hans egne støttespillere eller motstandere kan heller ikke enkelt holde ham ansvarlig for et klart definert sluttresultat.

«Tell me how this ends»

Nettopp der ligger også den største svakheten. Krig er ikke eiendomshandel. Freedman og Rogan har rett i at krig produserer følgevirkninger ingen kontrollerer fullt ut. Hastings har rett i at en motstander ikke trenger å vinne konvensjonelt for å overleve politisk. Og den mest nøkterne analysen av alle – fra Modern War Institute ved West Point – peker ikke på én stor teori, men seks avgjørende spørsmål: hvem styrer Iran etter Khamenei, vil befolkningen faktisk gjøre opprør, hva gjør Artesh (Irans regulære militære styrker), hvor lenge kan Iran opprettholde missil- og dronekampanjen, hvor store blir sivile tap, og hvordan reagerer regionale aktører. Den analysen er mindre elokvent enn Fergusons, men trolig mer nyttig.

Ikke minst gjenstår et mer grunnleggende spørsmål: Hva betyr egentlig seier? 

Tidligere israelsk ambassadør i Washington Michael Oren mener krigen allerede representerer en militær triumf – i Gaza, mot Hezbollah og mot Iran. Men han understreker samtidig at militære seire ikke automatisk blir strategiske seire. Hamas er svekket, men ikke helt borte. Hezbollah er redusert som direkte trussel, men fortsatt en faktor i Libanon. Og Iran er rammet, men ayatollah-regimet er ikke erstattet av noe stabilt og pro-vestlig alternativ. Oren er dermed nærmere Haass enn Cropsey: slagmarken kan vinnes, men sluttspillet er fortsatt uklart.

End Game

Så hva er de plausible sluttspillene?

Det første er den trumpianske seiersfortellingen: Iran er kraftig svekket, atom- og missilkapasitet degradert, proxy-nettverk delvis kvalt, og Trump erklærer at jobben er gjort. Regimet overlever, men ydmyket og mer forsiktig. Dette er Doran-scenariet, bare med færre garantier enn han ønsker.

Det andre er det ufullkomne kompromisset: krigen ender med en våpenhvile før total iransk kapitulasjon, og USA går tilbake til diplomati – i praksis slik Haass forutser.

Det tredje er den langstrakte utholdenhetskrigen: ikke fullskala amerikansk okkupasjon, men en seig konflikt preget av missiler, droner, shippingkrise, energisjokk og gradvis politisk slitasje. Dette er Freedman- og Rogan-scenariet – med uante utilsiktede konsekvenser.

Og så er det fjerde, som historiker og forfatter Eirik Kvindesland trakk frem da han gjestet Investornytts morgensending før krigens utbrudd: at det ikke finnes noe egentlig sluttspill, bare en ny fase i en lengre historisk prosess. Ikke «the endgame», men stadig nye iterasjoner av samme konflikt: militær svekkelse, politisk overlevelse, omgruppering, ny eskalering – rykk tilbake til start. 

La guerre est une affaire de hasard

Det er kanskje også den mest realistiske konklusjonen. Trump har sannsynligvis en strategi, men den er mindre en detaljert plan enn en modus operandi: slå hardt, hold tidsvinduet kort, press motparten tilbake til bordet og behold friheten til selv å definere når du har vunnet. Mens Moltke mente at alt må planlegges – selv om ingen plan overlever første kontakt med fienden – virker Trump å være mer inspirert av Napoleon: 20 prosent planlegging, resten avgjøres av øyeblikket.

Eller for å parafrasere Clausewitz: The Art of War er en fortsettelse av The Art of the Deal med andre midler. Men historien har en lei tendens til å gjøre narr av ledere som tror det er i deres egen makt å avgjøre når krigen er over.