Nyhetsbrev

En triumf for amerikansk kapitalisme – en alarmbjelle for Europa

SpaceX-noteringen viser amerikansk kapitalisme på sitt mest potente: enorme ambisjoner, dype kapitalmarkeder og en gründer som igjen tvinger resten av verden til å forholde seg til det han har bygget. Anthropic-saken viste baksiden av den samme teknologimakten: Suveren er den som bestemmer hvem som får tilgang til modellene. På den andre siden av Atlanteren renner timeglasset ut for et kontinent som fortsatt forsøker å regulere seg til teknologisk suverenitet.

SpaceX-ledere og ansatte feirer foran Nasdaq MarketSite i New York under sluttklokken for børsnoteringen.
SpaceX-ledere og ansatte feirer under Nasdaqs åpningsseremoni i New York i forbindelse med selskapets børsnotering fredag 12. juni.
Publisert

Fredagens børsnotering av SpaceX var en eksamen for et nervøst aksjemarked. Den ble bestått med bravur. Selskapet hentet 75 milliarder dollar i tidenes største amerikanske børsnotering, til en IPO-kurs på 135 dollar per aksje. Da handelen stengte fredag, sto aksjen i 160,95 dollar. Det tilsvarer en oppgang på 19,22 prosent fra emisjonskursen, og verdsetter selskapet til 2,1 billioner dollar.  Det som startet med en science fiction-nerds bomtur til Russland for å kjøpe gamle sovjetiske raketter, er i dag blant verdens ti mest verdifulle virksomhet. 

Resultatet var samtidig historisk på et mer personlig nivå. Elon Musk ble, på papiret, verdens første person med en formue på over 1.000 milliarder dollar. Børsnoteringen løftet nettoformuen hans til rundt 1,1 billion dollar, hvor størstedelen nå ligger i SpaceX-aksjer. Det er et nesten absurd tall. Det er ikke mange år siden analytikere som spådde billionverdsettelser for de ledende teknologiselskapene ble latterliggjort. Men amerikanske kapitalmarkeder har igjen vist evnen til å finansiere og skalere ambisjoner som resten av verden ofte først ler av, deretter regulerer, og til slutt forsøker å kopiere.

Fredagens børsnotering av SpaceX var en eksamen for et nervøst aksjemarked. Den ble bestått med bravur. Selskapet hentet 75 milliarder dollar i tidenes største amerikanske børsnotering, til en IPO-kurs på 135 dollar per aksje. Da handelen stengte fredag, sto aksjen i 160,95 dollar. Det tilsvarer en oppgang på 19,22 prosent fra emisjonskursen, og verdsetter selskapet til 2,1 billioner dollar.  Det som startet med en science fiction-nerds bomtur til Russland for å kjøpe gamle sovjetiske raketter, er i dag blant verdens ti mest verdifulle virksomhet. 

Resultatet var samtidig historisk på et mer personlig nivå. Elon Musk ble, på papiret, verdens første person med en formue på over 1.000 milliarder dollar. Børsnoteringen løftet nettoformuen hans til rundt 1,1 billion dollar, hvor størstedelen nå ligger i SpaceX-aksjer. Det er et nesten absurd tall. Det er ikke mange år siden analytikere som spådde billionverdsettelser for de ledende teknologiselskapene ble latterliggjort. Men amerikanske kapitalmarkeder har igjen vist evnen til å finansiere og skalere ambisjoner som resten av verden ofte først ler av, deretter regulerer, og til slutt forsøker å kopiere.

Den norske dekningen av Musk har som alltid en annen slagside. VG illustrerte spennet godt i helgen: Martin Bech Holte mener Vesten bør prise seg lykkelig over gründere som Musk, mens professor Bent Sofus Tranøy (USA-ekspert fra sitt sete på Universitetet i Innlandet) beskriver ham som en James Bond-superskurk og et uttrykk for absurd global kapitalisme.

Musk representerer åpenbart en maktkonsentrasjon som bør diskuteres. Han er en politisk aktør, en medieaktør og en mogul i samme person. Men det er en analytisk feil å starte og stoppe ved misunnelsen eller ubehaget. Hadde en kinesisk gründer børsnotert et romfarts-, satellitt- og AI-selskap til over to billioner dollar, ville europeiske kommentatorer kalt det en strategisk alarm. Når det skjer i USA, blir det ofte først en moralsk fortelling om én manns rikdom. Et mer interessant perspektiv for professorer i økonomi, er hvordan norske selskaper som Telenor skal konkurrere mot et selskap som med satellittbaserte Starlink kan levere 10x av internetthastigheten statens gamle telemonopol tilbyr i enkelte grisgrendte strøk.

Suveren er den som bestemmer over modellene

Fredag fikk vi også en påminnelse om risikoen som følger med å overlate vår kunstige intelligens til andre. Anthropic suspenderte tilgangen til sine mest avanserte Fable 5- og Mythos 5-modeller etter at amerikanske myndigheter, med henvisning til nasjonal sikkerhet, beordret selskapet til å stanse tilgang for utenlandske statsborgere — også personer som befinner seg i USA, inkludert Anthropics egne utenlandske ansatte. Fordi selskapet ikke praktisk kunne skille disse brukerne ut på en trygg måte, ble modellene skrudd av for alle kunder.

Bakgrunnen skal være en mulig «jailbreak» av Fable 5, altså en metode for å omgå sikkerhetsmekanismer og få modellen til å bidra med sårbarhetsfunn i programvare. Anthropic mener selv at myndighetene overreagerer, og skriver at de bare har fått verbal dokumentasjon på en smal og ikke-universell omgåelse. David Sacks, Trumps AI-rådgiver, har fremstilt saken motsatt: Ifølge ham ba administrasjonen Dario Amodei om å fikse problemet eller trekke modellen, og Anthropic nektet. Uansett hvem som har rett i den tekniske vurderingen, er presedensen viktigere enn detaljen. USA har beveget seg fra eksportkontroll på AI-brikker til noe som ligner eksportkontroll på modellkapabilitet.

Europa akterutseilt

Det er nettopp denne utviklingen det fremtidsscenariet Europe 2031 setter på spissen. I den mye delte teksten maler en gruppe av europeiske ventureinvestorer og AI-forskere et blekt scenario for hva som kan skje dersom Europa ikke får opp farten i AI-kappløpet.

Diagnosen av dagens Europa er brutal: for lite compute, for lite risikovillig kapital, for treg energibygging, for fragmenterte markeder, for stor tro på at regulering i seg selv er suverenitet. I scenariet havner Europa til slutt mellom amerikansk kognitiv AI og kinesisk fysisk AI — mellom Silicon Valleys modeller og Kinas roboter. Det vil bety Europas undergang. Økonomisk akterutseilt og politisk på sidelinjen, med verdier som ikke kan forsvares og velferdsstater som ikke lenger kan finansieres. 

Amodeis advarsel

Samtidig som feiden mellom Trump-administrasjonen og Anthropic tar en ny vending, fortsetter Dario Amodei i siste essay, Policy on the AI Exponential, å mase om strengere AI-regulering. Han sammenligner møtet mellom AI og politikk med hobbitene i Ringenes herre som prøver å vekke Treskjegg: teknologien beveger seg eksponentielt, institusjonene beveger seg i komitéfart. Amodei skriver at modeller på fire år har gått fra knapt å kunne skrive sammenhengende kode til å skrive mesteparten av koden i ledende AI-selskaper. Dersom skalering fortsetter et år eller to til, kan vi få det han kaller «a country of geniuses in a datacenter».

Amodei vil ha tvungen tredjepartstesting av frontier-modeller, mulighet for å stoppe utrulling ved uakseptabel risiko, sterkere sikring av modellvekter, rapporteringsplikt for sikkerhetshendelser, nye skatte- og arbeidsmarkedspolitiske mekanismer, raskere godkjenningsløp for AI-drevet medisin og en demokratisk koalisjon som koordinerer chips, sikkerhet, forsvar og deling av gevinster. Er han motivert av effektiv altruistisk omtanke for menneskeheten? Eller et snikete forsøk på regulatorisk fangst? Derom strides de lærde. Det som er sikkert er at ingen tidligere har kombinert rollen som dommedagsprofet, slik Anthropic-gründeren gjør, parallelt med at han promoterer en børsnotering i billionklassen

Statlig kontroll over AI-midlene

Bernie Sanders har et enkelt svar på problemstillingene Amodei tar opp. Den sosialistiske senatoren vil gi offentligheten en 50 prosents eierandel i de største AI-selskapene. Han får sympati fra uventet hold. Til og med Sacks innrømmer at det er lett å forstå hvorfor tanken resonnerer, samtidig som han advarer mot «Central Government AI» og en sammensmelting av stat og modellmakt. Det er AI-debattens nye akse: Ikke bare akselerasjon mot regulering, men privat oligarki mot statlig kontroll.

Modellkollaps: Blir AI dummere?

Midt i all AI-hypen og profetiene om massearbeidsløshet kan et teknisk paper om AI-modeller leses som en liten trøst. The Curse of Recursion: Training on Generated Data Makes Models Forget viser hvordan modeller som trenes på modellgenerert innhold over tid kan miste de sjeldne, rare og informative halene i datadistribusjonen av menneskeprodusert innhold. Kun det gjennomsnittlige blir igjen. Det menneskelige blir katastrofalt forglemt. Resultatet: «model collapse».

Dette viser at det ikke er uunngåelig enveiskjøring mot kunstig superintelligens. Modellene kan også bli dummere. Det kan gi nytt håp for arbeidstagere som frykter å bli gjort overflødige. Ekte menneskelig erfaring, dømmekraft og kløkt kan vise seg å bli mer verdifullt, ikke mindre, når nettet fylles av stokastiske papegøyer som lærer av hverandres hallusinasjoner.

Saylors nye alkymi

En aktivaklasse som har havnet helt i skyggen av AI-revolusjonen er kryptovaluta. Det betyr ikke at menigheten har mistet troen, men de trenger et nytt narrativ. I uken som gikk overvar vi Bitcoin Corporate Day i Praha. Der handlet den neste store bitcoinfortellingen lite om betalinger, personvern eller et nytt pengesystem. Den handlet om digital kreditt. Michael Saylor vil gjøre bitcoins volatilitet om til jevn kontantstrøm for investorer som ikke tåler voldsomme kurssvingninger. Det er elegant finansiell ingeniørkunst så lenge grafen går opp og til høyre. Når bitcoinprisen stuper, er spørsmålet hvem som bærer kostnadsbyrden – og om kapitalstrukturen overlever lenge nok til neste krise og neste runde med pengetrykking.

Lenker: 

https://www.investornytt.no/bors/denne-mikrocapen-kan-doble-seg-raskt/535481

https://www.investornytt.no/nyheter/henter-300-millioner-og-sikrer-drift-ut-2030/535138

https://www.investornytt.no/nyheter/sensor-fungerte-feilfritt-i-seks-maneder/535075

https://www.investornytt.no/krypto/hellig-gral-pa-kreditt/535380

Bjeffet frem av Labrador