Det Afrika minnet meg om – og det Norge risikerer å glemme

Det finnes land som mangler kapital, men produserer entreprenører. Og det finnes land som har kapital i overflod, men som gradvis produserer færre entreprenører.

De siste månedene har jeg hatt møter med universiteter, forskningsmiljøer og entreprenørskapsaktører i Tanzania og DR Kongo. Samtalene handlet om forskning, innovasjon og næringsutvikling. Det mest interessante jeg tok med meg hjem handlet imidlertid ikke om Afrika.

Det handlet om Norge.

For ja – det er fortsatt mulig for Norge å lære av andre, og bli påminnet det som en gang bygde AS Norge, og det var ikke virkemiddelapparatet som mange tror. 

Kanskje har vi i Vesten begynt å overvurdere betydningen av finanskapital og samtidig undervurdere betydningen av institusjonell kapital.

I store deler av den økonomiske debatten diskuteres utvikling som et spørsmål om investeringer, kapitaltilgang, subsidier, støtteordninger og offentlige virkemidler. Som om velstand først og fremst handler om penger.

Men økonomisk historie forteller en annen historie.

Verden er full av land med betydelige naturressurser, store kapitalstrømmer og omfattende offentlige investeringer som likevel ikke klarer å skape varig velstand. Samtidig finnes det samfunn som med begrensede ressurser har utviklet sterke økonomier, robuste institusjoner og høy produktivitet.

Hvorfor nasjoner lykkes

Dersom kapital alene var forklaringen, ville dette vært vanskelig å forstå. Spørsmålet har opptatt økonomer i flere hundre år. Fra Adam Smith til moderne vekstteoretikere har man forsøkt å forstå hvorfor enkelte samfunn lykkes bedre enn andre. Den neoklassiske tradisjonen fremhevet kapitalakkumulasjon og produktivitet. Senere løftet økonomer som Paul Romer frem kunnskap, teknologi og humankapital som drivere for økonomisk vekst.

Alle disse perspektivene bidrar med viktige forklaringer.

Men de forklarer ikke hvorfor de samme ressursene kan gi fundamentalt forskjellige resultater.

Det var nettopp her den institusjonelle økonomien representerte et paradigmeskifte.

Den nobelprisvinnende økonomen Douglass North argumenterte for at institusjoner reduserer usikkerhet og transaksjonskostnader, og dermed gjør økonomisk samhandling mulig. Senere videreutviklet Daron Acemoglu og James A. Robinson denne forståelsen gjennom teorien om inkluderende institusjoner. Samfunn som beskytter eiendomsrett, premierer innovasjon og åpner for entreprenørskap, utvikler over tid sterkere økonomier enn samfunn hvor institusjonene hemmer verdiskaping.

Likevel mener jeg at noe fortsatt mangler i debatten.

Institusjonell kapital

Vi snakker om finanskapital. Vi snakker om humankapital. Vi snakker om sosial kapital. Men vi snakker for lite om institusjonell kapital.

Gjennom arbeidet med Institutional Capital Project har vi argumentert for at institusjonell kapital representerer den akkumulerte beholdningen av tillit, ansvar, lederskap, entreprenørskap, normer, kunnskapsoverføring og samfunnsmessig koordinering som gjør produktiv verdiskaping mulig over tid.

Institusjonell kapital er ikke en konsekvens av velstand. Den er ofte årsaken til velstand. Den fungerer som en multiplikator på alle andre kapitalformer. Dette ble særlig tydelig gjennom møtene med entreprenørskapsmiljøene i Afrika.

«Nød lærer naken kvinne å spinne»

Det finnes et gammelt norsk ordtak som sier at «nød lærer naken kvinne å spinne». Bak den folkelige formuleringen ligger en innsikt som både økonomisk historie og entreprenørskapsteori bekrefter.

Knapphet er ikke bare en begrensning. Knapphet er ofte en innovasjonsmekanisme. Når ressursene er få, tvinges mennesker til å utvikle nye løsninger. De må organisere seg smartere. De må bruke ressursene mer effektivt. De må eksperimentere.

Derfor ser man ofte noe paradoksalt. Der kapitalen er knappest, finner man ofte de sterkeste entreprenørielle impulsene. Der utfordringene er størst, finner man ofte den mest kreative problemløsningen. Der nødvendigheten er størst, finner man ofte den sterkeste innovasjonen. Dette harmonerer bemerkelsesverdig godt med innsiktene fra den østerrikske økonomiske tradisjonen.

For Ludwig von Mises var entreprenøren den sentrale økonomiske aktøren fordi entreprenøren oppdager muligheter andre ennå ikke har sett. For Friedrich Hayek var markedet først og fremst en oppdagelsesprosess hvor spredt kunnskap kontinuerlig omsettes til økonomisk verdi.

Det er vanskelig å besøke entreprenørmiljøer i Tanzania eller DR Kongo uten å se disse teoriene utspille seg i praksis. Løsningene oppstår sjelden i offentlige strategidokumenter. De oppstår hos mennesker som kjenner problemene. Hos mennesker som må løse dem. Hos mennesker som ikke har råd til å vente.

Knapphet avler kreativitet

Dette bringer oss også til Joseph Schumpeter og hans teori om kreativ destruksjon. Schumpeter beskrev hvordan økonomisk utvikling drives frem av entreprenører som utfordrer etablerte strukturer og introduserer nye kombinasjoner av ressurser. Historisk har mange av de viktigste innovasjonene oppstått nettopp som svar på knapphet, usikkerhet og nødvendighet.

Afrika minner oss om denne sammenhengen. Ikke fordi kontinentet mangler utfordringer. Men fordi mange entreprenører der demonstrerer hvordan institusjonell kapital kan kompensere for begrenset finanskapital. Kanskje er det nettopp her den største lærdommen ligger.

I store deler av Vesten har vi gradvis begynt å betrakte velstand som noe som administreres. I mange av miljøene jeg møtte i Afrika ble velstand fortsatt betraktet som noe som må skapes. Forskjellen kan virke semantisk. I realiteten er den institusjonell.

Det ene perspektivet produserer forvaltere. Det andre produserer entreprenører. Over tid får samfunnene svært forskjellige resultater. Dette minner påfallende om Norges egen historie.

Kulturen som gjorde Norge rikt

Oljen gjorde ikke Norge rikt fordi oljen eksisterte. Oljen gjorde Norge rikt fordi den møtte et samfunn som allerede hadde høy tillit, sterke institusjoner, entreprenørskap, lokalt ansvar og en kultur for langsiktig eierskap. Oljen skapte ikke institusjonene. Institusjonene gjorde det mulig å forvalte oljen.

I denne sammenhengen fremstår Hans Nielsen Hauge som en av de viktigste økonomiske skikkelsene i norsk historie. Hauge bygget ikke bare virksomheter. Han bygget mennesker. Han bygget nettverk. Han bygget tillit. Han bygget lederskap. Han bygget institusjonell kapital.

For investorer burde dette være en viktig påminnelse. Vi snakker stadig om kapitalflukt. Langt sjeldnere snakker vi om institusjonsflukt. For når entreprenører, investorer og talentfulle mennesker gradvis mister troen på institusjonene, følger kapitalen etter. Finanskapital er mobil. Institusjonell kapital er langt vanskeligere å bygge opp igjen når den først er svekket. Derfor handler den viktigste investeringshistorien i et samfunn ofte ikke om renter, oljepris eller kvartalsresultater. Den handler om hvorvidt samfunnet fortsatt produserer mennesker som er villige til å ta risiko, bygge virksomheter og skape verdier.

Bygger vi landet? Eller lever vi av arven?

Da jeg reiste hjem fra Afrika, var det derfor ikke først og fremst Afrika jeg tenkte på. Jeg tenkte på Norge. Jeg tenkte på Hans Nielsen Hauge. Jeg tenkte på de institusjonene som gjorde det mulig for et fattig land i Europas utkant å bygge en av verdens mest vellykkede økonomier.

Og jeg stilte meg et enkelt spørsmål: Bygger vi fortsatt den samme institusjonelle kapitalen som våre forfedre bygde – eller lever vi i stadig større grad på kapital de allerede har skapt?

Historien viser at samfunn sjelden går tom for penger først. De går tom for entreprenører. De går tom for ansvar. De går tom for institusjoner som produserer nye verdiskapere. Det var dette Afrika minnet meg om. Og det er kanskje den viktigste investeringshistorien Norge står overfor i dag.