Demokratiet splitter oss – over posemat

Har du kranglet om politikk rundt middagsbordet i det siste? I Norge går vi til valg som om vi bestiller fra en gourmetmeny. Vi drømmer om indrefilet, men får servert to poseretter: tomatsuppe med makaroni eller gryterett. Ingen av dem smaker egentlig godt. Likevel lar vi oss splitte, som om vi forsvarte hver vår Michelin-rett.

På menyen står det riktignok flere partier, men i bunn og grunn velger vi nå mellom to sider.

Veldig mange velgere på både høyre- og venstresiden er skuffet over dagens regjering. Lengselen etter en radikal endring vokser.

Derfor stemmer vi ofte ikke på det som faktisk står på bordet, men på det vi håper det kan bli. Vi finner noen saker vi brenner for, og fester dem til et parti vi tror representerer oss. Resten skyver vi til side, selv om vi egentlig kan være dypt uenige med noen aspekter. Vi drømmer om indrefilet, men får servert ferdigposer.

Derfor kan den samme personen havne på både ytterste venstre og høyre i en valgomat. Alt avhenger av hvordan spørsmålene stilles. For det handler kanskje ikke om realitetene på tallerkenen, men om ønsketenkningen vi legger oppå.

Polariseringen

Og likevel splittes vi. Rundt middagsbordet hjemme. På bilturen med venner. I kommentarfeltene. På Arendalsuka. Vi dømmer hverandre, fronter blir harde, og fellesskapet rives opp over en meny som i bunn og grunn er ganske middelmådig. Uansett hvilken side du er på.

Hvorfor skjer det? Kanskje fordi vi er så desperate etter endring. Desperate etter å bli sett. Når suppen er lunken og gryta smaker flatt, lengter vi etter noe mer. Så vi overbeviser oss selv om at mitt måltid kan bli gourmet». Og dermed blir vi stående steilt på hver vår side.

Men politikk er i bunn og grunn kompromisser. Lover justeres, ambisjoner barberes, reformer blir vannet ut. Resultatet er sjelden et festmåltid, mer som en rett som holder oss akkurat mette. Men ikke mer. Middelmådighet er ikke bare smaken, det er en del av det norske demokratiets natur.

Stormkjøkkenet à la Trump

I kontrast kan vi se til USA og Donald Trump. Der er politikken kaotisk og kontroversiell, men ingen kan ta fra ham handlekraft. Han bytter ut kokker på sekundet, kaster gamle oppskrifter og serverer stormkjøkkenets chilistroganoff rett på bordet. Smaken slår deg i bakken. Noen elsker det. Andre får akutt mageknip.

For mange er det et skrekkeksempel. For andre et forfriskende bevis på at endring faktisk er mulig, bare man handler brutalt og målrettet.

Demokratiets dilemma

Og her sitter vi rundt bordet med to litt kjedelige, men relativt trygge alterinativer som gjør at vi akkurat overlever en stund til. Mens amerikansk stormkjøkken brenner ned hele restauranten for å bygge nytt.

Indrefileten kommer mest sannsynlig aldri på bordet, med mindre noe radikalt skjer. Demokratiet serverer bare ultraprosesserte ferdigposer. Spørsmålet i dette er er ikke hva du drømmer om, men hva du er villig til å svelge av det som faktisk blir servert.

Så neste gang du havner i en politisk diskusjon med en du er glad i, spør gjerne: Er det virkelig verdt å polarisere denne relasjonen over posemat?

Ingen grunn til å kaste tallerkenen i veggen for det.

Vi spiser uansett den samme menyen de neste fire årene.

Godt valg.