Er det noen voksne hjemme?

Det finnes stater som styres. Og så finnes det stater som improviseres. USA under Donald Trump ligner mindre på et demokrati i arbeid og mer på et enehvelde i affekt – der beslutninger tas på impuls, og konsekvenser overlates til andre å rydde opp i. Når verdens mektigste land styres som et realityshow uten manus og uten produsent, er det ikke bare underholdende. Det er direkte farlig. Også for verdensøkonomien.

Trump fremstår ikke som en president som leder, men som en gullkantet monark som reagerer. Toll brukes ikke som økonomisk virkemiddel, men som trussel. Allierte behandles som undersåtter, motstandere som ulydige leietakere. Handelskrigene ble solgt inn som «enkle å vinne». Ukrainakrigen også. Resultatet ble høyere priser, ustabile markeder og en stat som i praksis måtte subsidiere sine egne tapere. Økonomisk styrke, i denne logikken, betyr å slå først og håpe at noen andre kan regne etterpå.

Institusjonene undergraves

Midt i dette undergraves også de institusjonene som faktisk holder verden noenlunde sammen. NATO omtales som en byrde, FN som en prateklubb, og folkeretten som noe man kan forholde seg til når det passer dagsformen. Listen over normbrudd er nå så lang at den ikke lenger lar seg holde oversikt over. Det er ikke en strategi. Det er en ape bak rattet, i full fart, uten kart – men med hornet i bunnen.

Og det stopper ikke der. Ukrainas president skjelles ut offentlig. Danmark trues. Toll mot EU varsles som om det var en form for pedagogikk. Samtidig snakkes det varmt om «god kjemi» med Putin. Det etterlater Europa med et ærlig spørsmål: Hva skal man egentlig med fiender, når man har venner som USA?

Skulle Trump faktisk gå videre med Grønland-fantasien og samtidig klare å skape en dyp og varig krise mellom USA og EU, åpner det seg et nesten komisk sidespor. Da kan Canada plutselig bli bedt, mer eller mindre på sine knær, om å overta rollen som stabil gasseksportør til Europa – fordi USA igjen har klart å gjøre seg selv ubrukelig som partner. Det er nesten så Danmark burde gitt Grønland til Canada bare for å sabotere hele narrativet. Ikke som stor geopolitisk plan, men som et administrativt grep for å ødelegge for både Washington og Moskva på én gang. Noen ganger er den mest effektive motmakten ikke strategi, men ren absurditet.

Fred for VIP-klubben

Så kommer neste nivå av improvisasjon. Et slags Board of Peace lanseres, med inngangsbillett på én milliard dollar. Fred, men på VIP-nivå. Sitt eget FN med andre ord for betalende medlemmer. De som takker nei, får ikke moralsk kritikk – de får ekstra toll. Diplomati, nå også tilgjengelig bak betalingsmur.

Da Frankrikes president sa høflig nei, kom svaret kontant: trussel om 100 prosent straffetoll på vin og champagne. Hvis man først skal straffe politisk uenighet, kan man like gjerne begynne med bobler.

Finansmarkedene har for lengst sluttet å late som dette er under kontroll. Amerikanske statsobligasjonsfutures, dollaren og indeksfutures reagerte umiddelbart da japanske renter beveget seg noen få knepp opp. Ikke fordi noe dramatisk skjedde i Japan, men fordi hele systemet tydeligvis ikke tåler at virkeligheten banker forsiktig på døra.

Ikke nå i yen

Fryktelig mange har i årevis lånt nærmest gratis penger i yen og pumpet dem inn i alt mulig annet. Aksjer, eiendom, kreditt, krypto. Det så imponerende stabilt ut så lenge rentene i Japan lå klistret i kjelleren. Når de nå beveger seg oppover, selv forsiktig, er det ikke rart luften begynner å sive ut. Det er ikke et sjokk. Det er fysikk.

Når avkastningen i Japan stiger, rakner carry-handlene, kapital trekkes hjem, og USA mister den stille støtten fra billig global likviditet. Dette er ikke panikk. Det er en rolig, synkron påminnelse om hvor skjørt det hele er.

I dette vakuumet ligger det en mulighet som Kina – teoretisk – kunne utnyttet. De er blant de få som faktisk kan presse Russland i retning av forhandlinger. Hadde de valgt den rollen, kunne de skaffet seg betydelig goodwill, særlig i et Europa som i økende grad opplever seg truet, utskjelt og økonomisk presset av sin egen allierte. 

Tianxia

Når USA fremstår mer som bølle enn beskytter, begynner selv ubehagelige alternativer å se relativt stabile ut. Det er ikke et kompliment. Det er et varsko, men kan Kina bli vår neste store alliert?  Ikke fordi Kina er et bedre alternativ, men fordi USA har blitt et dårligere. Er Kina den voksen i rommet? Trolig ja.

Og så er det Norge. Igjen. Trump har flere ganger gitt uttrykk for at Norge må ta ansvar for Nobels fredspris, som om dette var et statlig virkemiddel. Det er det ikke. Likevel er det alltid Norge som sitter igjen med regningen når noen blir fornærmet.

Det finnes også en mer personlig dimensjon som er vanskelig å overse. Obama fikk fredsprisen. Det plager Trump. Ikke politisk, men symbolsk. I Trumps verdensbilde er priser rangeringer, ikke vurderinger. Når Obama ble løftet, ble Trump forbigått. Og når man ikke kan ta det ut på komiteen, historien eller seg selv, tar man det på et lite land langt nord som ikke engang deler ut prisen formelt.

Politisk dynamitt

Alt dette springer ut av et testament signert i Paris i 1895. Alfred Nobel bestemte at fredsprisen skulle deles ut av en komité valgt av det norske Stortinget. Han ga ingen begrunnelse. Ingen vet hvorfor. Likevel er det dette tilfeldige valget som i dag gjør Norge til diplomatisk støtdemper for stormakters frustrasjoner.

Så hvorfor er det fortsatt Norge som står i førersetet? Hvorfor ikke Paris? Byen der testamentet faktisk ble signert. I stedet fremstår Norges rolle litt som når fylkeskommunen får bestemme hvordan solparken utenfor kommunehuset skal se ut. Et sideoppdrag. Symbolsk. Fullstendig løsrevet fra den politiske virkeligheten det faktisk påvirker.

Fredsprisen har kostet før. Da fredsprisen gikk til en kinesisk dissident i 2010, svarte Kina med diplomatisk frost og handelsstans. Norsk laks ble plutselig geopolitisk kontroversiell. Inntrykket mange satt igjen med, var at norske myndigheter til slutt måtte beklage en beslutning de offisielt ikke hadde tatt – før fisken igjen fikk passere tollen.

Edelmetallenes advarsel

Markedene plukker opp dette før politikerne gjør det. Gull og sølv oppfører seg ikke hysterisk, men målrettet. Kryptomarkedet kjølner. Ikke i panikk, men i det man kan kalle en kollektiv justering av forventninger. Når risikoviljen forsvinner, er det alltid de mest spekulative hjørnene som mister varmen først. Det er ikke ideologi. Det er biologi.

Og så er det Japan igjen. Rentene der skal ikke opp mye før det virkelig merkes. Hele den globale finansarkitekturen har i årevis lent seg på japanske nullrenter som om de var en naturlov. Når dette gulvet heves bare litt, rakner carry-handlene, og amerikanske indekser får det. Ikke nødvendigvis dramatisk. Bare seigt. Ubehagelig. Likviditet først, forklaringer senere.

Er tiden inne for å sitte med mer cash og færre forklaringer? Kanskje. Ikke fordi verden nødvendigvis kollapser i morgen, men fordi systemet har blitt så avhengig av at ingenting endrer seg, at selv små justeringer føles eksistensielle. Når stabilitet forutsetter stillstand, er det sjelden stabilitet.  Sølvgruver har en god fremtid.

TACO redder freden?

Samtidig kan man ane TACO-tendenser hos Trump i de siste intervjuene. Harde utspill først, så antydninger om utsettelser, justeringer og omskrivinger når virkeligheten melder seg. Det er ikke beroligende. Det er volatilitet i menneskelig form.

Roten til mye av dette er enkel. Manglende forståelse for hvordan politikk, institusjoner og markeder faktisk henger sammen. Hos Trump som rå transaksjonalisme. Hos Norge som høytidelig idealisme uten sikkerhetsnett.

Grønland ble behandlet som eiendom. Venezuela som et sjakkbrett. Fred som et produkt. Norge som budbringeren som skal tas. Når ingen voksen er hjemme, brenner huset. Og når de voksne later som om de ikke bor der, er det som regel naboen som får regningen.

Når tillit forsvinner, flytter kapitalen seg. Uten å forklare seg, det bare skjer... 

Take care!