Hormuz-krisen kan sende Brent over 120 dollar – eller under 60

Den skiftende konflikten i Persiabukta fortsetter å begrense eksporten av olje og LNG
gjennom Hormuzstredet. Samtidig har den geografiske risikoen økt etter at den
iranskstøttede Houthi-bevegelsen i Jemen har rettet oppmerksomheten mot Saudi-

Arabias alternative eksportrute gjennom Bab el-Mandeb.

Rundt fire millioner fat av Saudi-Arabias daglige råoljeeksport er avhengig av
passasjen ved den sørlige inngangen til Rødehavet. Dermed er både Hormuz og Bab
el-Mandeb blitt sentrale flaskehalser for verdens energiforsyning.

Etter at USA og Iran inngikk en intensjonsavtale, fikk markedet et kort pusterom. Det
gjorde det mulig å starte opp deler av verdikjedene og bygge opp enkelte lagre. Den
fornyede uroen har imidlertid satt olje- og gassmarkedene tilbake i en svært utsatt
posisjon.

Ifølge en scenarioanalyse fra Wood Mackenzie står partene i praksis overfor et
binært valg: De kan la konflikten fortsette med stadig større økonomiske kostnader,
eller inngå en varig avtale som frigjør den begrensede energiforsyningen.

Vedvarende konflikt kan utløse resesjon

Dersom konflikten i Persiabukta og Rødehavet fortsetter gjennom sporadiske eller
vedvarende angrep, kan eksporten av råolje, oljeprodukter, LNG og andre råvarer
forbli begrenset i flere måneder.

I et slikt scenario anslår Wood Mackenzie at opptil 12 millioner fat væskeproduksjon
per dag kan bli stengt inne. Det tilsvarer rundt 12 prosent av den globale
produksjonen. I tillegg kan 86 millioner tonn LNG-produksjon, tilsvarende rundt 20
prosent av verdensmarkedet, bli utilgjengelig.

En langvarig nedstengning vil ikke bare redusere dagens eksportvolumer. Den kan
også skade produksjonsanlegg, reservoarer og logistikkjeder, noe som kan forsinke
normaliseringen selv etter at sjøveiene åpnes igjen.

De globale oljelagrene er fortsatt lave, selv etter en begrenset oppbygging i ukene
etter intensjonsavtalen. Nye forsyningsbortfall vil raskt føre til større lagertrekk i de
viktigste markedene.

Situasjonen ved Cushing i Oklahoma er særlig viktig. Det amerikanske
leveringspunktet for WTI-kontrakten ligger nær operasjonelle minimumsnivåer. Det
begrenser hvor mye amerikansk råolje som kan sendes til eksportmarkedet dersom
forsyningskrisen tiltar.

Brent kan passere tidligere pristopper

En ny periode med omfattende forsyningsbortfall vil komme samtidig som
oljeetterspørselen normalt topper seg mot slutten av sommeren på den nordlige
halvkule. Det skiller situasjonen fra tidligere prissjokk i konflikten.

Kina kan forsøke å dempe effekten ved å bruke strategiske oljelagre fremfor å kjøpe
dyr importolje. Det vil imidlertid bare utsette behovet for nye kjøp dersom konflikten
vedvarer.

I Wood Mackenzies negative scenario kan Brent først vende tilbake til pristoppene
rundt 120 dollar fatet fra mars og april, før prisen stiger videre. Til slutt vil markedet
måtte balanseres gjennom lavere etterspørsel – såkalt «demand destruction» – når
husholdninger og bedrifter ikke lenger tåler energikostnadene.

Konsekvensene vil også ramme LNG-markedet. Uten eksport fra Persiabukta kan
europeiske gasslagre gå inn i vinteren på farlig lave nivåer. Samtidig kan asiatiske
importører bli tvunget til å erstatte gass med kull når LNG-prisene når nivåer som
reduserer etterspørselen.

Høye energipriser kan ifølge scenarioet presse verdensøkonomien inn i en mild
resesjon i andre halvår 2026. Dersom prispresset varer mot slutten av året, øker
risikoen for en dypere global nedtur i 2027.

En avtale kan utløse et oljeprisfall

Det motsatte utfallet er en varig avtale mellom USA og Iran. Dersom eksportveiene
åpnes igjen, kan oljeprisen falle brått når investorer avvikler posisjoner som er
bygget på forventninger om høyere priser.

Markedet vil trolig forbli volatilt mens aktørene vurderer om avtalen holder, hvor
raskt produksjonen kan gjenopptas, og om tankskip, mannskap og
forsikringsselskaper igjen er villige til å operere i området.

Når strømmen av fartøy og energi normaliseres, kan de underliggende
markedsbalansene raskt bli bearish. Produksjonen kan komme tilbake raskere enn
etterspørselen, samtidig som land og selskaper forsøker å fylle opp strategiske og
kommersielle lagre.

Tilbudssiden kan dessuten bli vesentlig sterkere enn før konflikten. De forente
arabiske emirater står utenfor OPEC og er ikke lenger bundet av organisasjonens
produksjonsbegrensninger. En permanent opphevelse av amerikanske sanksjoner
mot iransk olje kan samtidig gi Iran tilgang til flere kjøpere og legge grunnlaget for
økt produksjon.

I dette scenarioet kan oljemarkedet gå fra underskudd til overskudd. Wood
Mackenzie mener Brent kan falle godt under 60 dollar fatet i løpet av 2027.

Et svekket OPEC+ vil da måtte kutte produksjonen raskt og koordinert. Dersom
produsentlandene i stedet velger å konkurrere om markedsandeler, kan prisfallet bli
enda større.

Politisk tidspress i Washington

Veien frem mot en avtale er likevel krevende. Iran vil trolig kreve lettelser i
sanksjonene og en løsning på atomspørsmålet som ligger nær innholdet i
atomavtalen fra 2015.

USA møter på sin side økende press fra handelspartnere som er avhengige av
importert olje og LNG. Den viktigste politiske belastningen kan likevel komme på
hjemmebane.

Med bare drøyt tre måneder igjen til det amerikanske mellomvalget kan en uløst
konflikt og bensinpriser på fire dollar per gallon eller mer bli en betydelig belastning
for Republikanerne.

Mellom de to ytterpunktene ligger et svært volatilt marked. Fortsatt konflikt kan
sende Brent tilbake over 120 dollar og forsterke nedgangen i verdensøkonomien. En
varig avtale kan derimot frigjøre så mye tilbud at OPEC+ raskt må kutte produksjonen
for å hindre et prisfall under 60 dollar. Det avgjørende er ikke når partene igjen
møtes, men når tankskipene faktisk vender tilbake til Hormuz og Bab el-Mandeb.