Murray: Trump har gått i «Irans felle»

Den midlertidige avtalen mellom USA og Iran skal stanse krigshandlingene, åpne Hormuzstredet og legge grunnlaget for en endelig avtale innen 60 dager. Men kommentator Douglas Murray mener president Donald Trump har gått i en persisk felle ved å gi Teheran tid, penger og strategisk pusterom. Historiker Niall Ferguson deler mye av skepsisen, men advarer mot å konkludere for tidlig med at avtalen er en amerikansk kapitulasjon.

Gir Iran lettelser tidlig

Avtalen, som er omtalt som et 14-punkts memorandum of understanding, innebærer blant annet at USA skal begynne å avvikle sin marineblokade, at Iran skal bidra til trygg skipsfart gjennom Hormuzstredet, og at partene skal forhandle frem en endelig avtale innen 60 dager.

Den legger også opp til en gjenoppbyggings- og utviklingsplan for Iran på minst 300 milliarder dollar (som det er uklart hvor vil komme fra, definitivt ikke fra amerikanske skattebetalere, ifølge visepresident J.D. Vance), lettelser i oljeeksporten, tilgang til fryste iranske midler og en videre prosess om Irans anrikede materiale og atomprogram.

For Murray er dette kjernen i problemet. I The Free Press skriver han at avtalen gir det iranske regimet store økonomiske fordeler tidlig i prosessen, mot løfter om at Iran skal slutte med en atferd regimet ifølge ham har drevet med i flere tiår.

Tre hovedinnvendinger

Murray peker særlig på tre forhold.

Det første er Hormuzstredet. Han mener det er naivt å bygge avtalen på at Iran nå skal sikre fri ferdsel i et farvann regimet lenge har brukt som pressmiddel mot Vesten.

Det andre er pengene. Murray sammenligner den varslede pengestrømmen med frigivelsen av iranske midler under atomavtalen JCPOA i 2015, en ordning Trump selv gjentatte ganger har kritisert.

Det tredje er atomspørsmålet. Murray mener Iran tidligere har løyet om sine atomambisjoner, og at et nytt løfte om ikke å gjenoppta et våpenprogram derfor har begrenset verdi.

Hans konklusjon er at Trump risikerer å gjenta feilen han selv anklaget Obama-administrasjonen for: å gi Iran økonomisk handlingsrom uten å sikre en varig stans i regimets atom- og sikkerhetspolitiske ambisjoner.

Ferguson advarer mot forhastet dom

Ferguson er langt fra ukritisk. I en kommentar, også i The Free Press, beskriver avtaleteksten som svakere enn Trumps opprinnelige krigsmål og mener gulrøttene til Iran fremstår større, og pressmidlene svakere, enn under JCPOA.

Samtidig mener han at det er for tidlig å kalle avtalen en amerikansk overgivelse. Hans hovedpoeng er at utfallet av kriger og fredsavtaler ikke avgjøres av teksten alene, men av hva som skjer etterpå: håndheving, regional maktbalanse, Irans indre stabilitet og uforutsette konsekvenser.

Murray ser avtalen som en strategisk gavepakke til Teheran. Ferguson ser en dårlig avtaletekst, men holder døren åpen for at Trump likevel kan komme bedre ut enn kritikerne tror dersom Iran overvåkes tett, avtalen håndheves hardt, og regimet viser seg mer sårbart enn det ser ut.

Også IAEA-sjef Rafael Grossi har pekt på at de praktiske detaljene nå blir avgjørende. Han ønsket avtalen velkommen, men understreket at det tekniske arbeidet med inspeksjoner, tilgang og kontroll først begynner nå.

WSJ: Spørsmålet er om Iran vil være en normal stat

I en lederartikkel tar The Wall Street Journal opp et bredere spørsmål: om Trump-administrasjonen bygger avtalen på en riktig vurdering av det iranske regimet.

Avisen viser til visepresident J.D. Vance, som har sagt at avtalen etablerer en ramme der Iran kan behandles som et normalt land dersom regimet oppfører seg som et normalt land. WSJ skriver at Iran siden revolusjonen i 1979 ikke har vist vilje til å opptre på den måten.

Lederen viser til Henry Kissingers formulering om at Iran må velge om landet vil være «en nasjon eller en sak». Ifølge avisen har regimet i 47 år valgt revolusjon, regional maktpolitikk og støtte til militante grupper fremfor normalisering.

WSJ trekker frem tidligere amerikanske forsøk på tilnærming til Teheran, fra Jimmy Carter og Ronald Reagan til Barack Obama og Joe Biden. Avisens poeng er at amerikanske presidenter flere ganger har forsøkt å teste om Iran kunne bringes inn i et mer normalt forhold til Vesten, uten at regimets grunnleggende opptreden har endret seg.

Avisen stiller også spørsmål ved Vances påstand om at noe «fundamentalt» har endret seg i Teheran etter de israelske og amerikanske angrepene. Dersom Iran virkelig har valgt en ny kurs, skriver WSJ, burde det vise seg raskt i de kommende forhandlingene om atomprogrammet.