Fra Washington Consensus til Himmelens mandat

Canadas statsminister Mark Carney brukte Davos-scenen denne uken til å levere et oppsiktsvekkende oppgjør med det han kalte den regelbaserte verdensordenens «behagelige fiksjon». Budskapet var krystallklart: verden står ikke midt i en overgang, men i et brudd – der stormakter i økende grad bruker handel, finans og integrasjon som maktmidler, mens multilaterale institusjoner tappes for reell kraft.

Talen ble holdt i forkant av USAs president Donald Trumps forsinkede ankomst til World Economic Forum i Davos, og ble møtt med stående applaus fra næringslivstopper og politiske ledere. Carney nevnte ikke Trump ved navn, men konteksten var umiskjennelig: tolltrusler, press mot allierte og økende stormaktsrivalisering har gjort gamle sikkerhets- og handelspolitiske antakelser uholdbare.

Et oppgjør med verdensordenens «fiksjon»

Kjernen i Carneys analyse var at den internasjonale ordenen slik den har blitt fremstilt siden 1990-tallet, alltid har vært delvis usann. Fortellingen om universelle regler, lik håndhevelse og stabil amerikansk hegemoni var nyttig – den leverte forutsigbarhet, åpne sjøruter og et finansielt anker – men fungerte også som et ritual som skjulte maktens asymmetrier.

Nå, mente Carney, er denne byttehandelen brutt. Integrasjon brukes som pressmiddel, ikke som fellesgode. Toll, finansinfrastruktur og forsyningskjeder er blitt våpen.

«Du kan ikke leve i løgnen om gjensidig gevinst gjennom integrasjon når integrasjon blir kilden til din underordning.», slo han fast.

Havel: slutten på å leve i løgnen

Retorisk forankret Carney budskapet eksplisitt i Václav Havel og essayet The Power of the Powerless. Havel beskrev hvordan makt i post-totalitære systemer ikke primært opprettholdes gjennom vold, men gjennom frivillig deltakelse i ritualer alle vet er tomme – det Havel kalte «å leve i en løgn».

Carneys mest ladede formulering var derfor oppfordringen om å «ta skiltene ned». Ikke bare å erkjenne at verdensordenens løfter er hulere enn før, men å slutte å opptre som om systemet fortsatt fungerer slik det er annonsert.

I Havels berømte eksempel henger en butikk­eier et lojalitetsslagord i vinduet, ikke fordi han tror på det, men fordi alle andre gjør det. Skiltet holder systemet i live. Når noen lar være å henge det opp, sprekker illusjonen.

Harari: fiksjoner som maktens bærebjelker

Samtidig peker Carneys språkbruk tydelig utover Havel. Beskrivelsen av verdensordenen som en «fiksjon» ligger tett opp mot tankegodset til Yuval Noah Harari, som har vist hvordan penger, nasjoner og institusjoner er intersubjektive forestillinger: De eksisterer og virker fordi alle handler som om de er sanne.

Der Harari analyserer hvordan slike fiksjoner oppstår og forsvinner, gjør Carney noe mer politisk risikabelt: han erklærer at fiksjonen ikke lenger bør opprettholdes.

Med Havels moralfilosofi og Hararis forståelse av fiksjoner som maktens bærebjelker, leverte Carney et sjeldent eksempel på en statsleder som både forklarer hvorfor verdensordenen har mistet sin legitimitet – og aktivt bidrar til å trekke den ut av ritualets sfære.

At dette ble sagt i Davos, selve høyborgen for «new world order»-snakk, gjør øyeblikket nesten klisjéfullendt.

Fra Washington Consensus til Tianming

Det mest kontroversielle – og analytisk interessante – ved Carneys tale er likevel det Arnaud Bertrand har pekt på: hvor tett Carneys beskrivelse av en ny verdensorden ligger opp mot Kinas retorikk.

Ifølge Bertrand er det slående samsvar mellom Carneys budskap og prinsippene som ligger til grunn for Xi Jinping sitt Global Governance Initiative (GGI), publisert høsten 2025. Kina etterlyser der reell suveren likhet, ikke retorisk; en verdensorden uten ideologiske blokker og lojalitetskrav; like anvendte internasjonale regler uten dobbelstandarder; et styrket FN som faktisk multilateralt forum; og en avvikling av «with us or against us»-logikken til fordel for fleksibelt samarbeid.

Dette er, i grove trekk, nøyaktig det Carney beskrev i Davos.

Poenget er ikke at Carney «går Kinas ærend», eller at han foreslår en Beijing-ledet verdensorden. Tvert imot advarer han eksplisitt mot hegemonier – uansett hvem de er. Men ved å strippe liberalismen for dens messianske ambisjon og insistere på suverenitet, likebehandling og koalisjoner fremfor blokker, nærmer Carney seg et syn på verdensordenen som i praksis overlapper med Kinas argument – om enn begrunnet i helt andre verdier.

Bertrands spissformulering fanger derfor noe reelt: Carney fremstår mindre som «Trudeau 2.0» og mer som en de Gaulle-skikkelse i en multipolar tid – eller en «mean liberal», som FTs kommentator Janan Ganesh har etterlyst. 

Mellommaktene og den tredje veien

Carneys svar på bruddet er ikke blokkpolitikk, men samarbeid mellom såkalte «middle powers». Land som Canada, sa han, har for lite tyngde til å forhandle alene med en hegemon, men kan vinne innflytelse gjennom koalisjoner, «variabel geometri» og delt kostnad for strategisk autonomi.

«If you’re not at the table, you’re on the menu», advarte han, samtidig som han tok avstand fra en verden av «festninger» der hvert land søker total selvforsyning. En slik verden, mente Carney, vil bli fattigere, mer ustabil og mindre bærekraftig.

Et semantisk brudd – med reelle konsekvenser

Carneys tale skiller seg fra klassisk Davos-retorikk ved at den ikke forsøker å redde status quo gjennom nye ord, men ved å erklære at de gamle ordene ikke lenger holder. Det er nettopp dette som gjør talen politisk potent – og potensielt destabiliserende.

Når en G7-leder offentlig sier at alle vet at fortellingen var delvis falsk, og at tiden er inne for å slutte å late som, flyttes verdensordenens krise fra det private til det felles bevisste. Det er et semantisk brudd – men også et maktpolitisk.

Og det er derfor talen allerede omtales som noe mer enn en Davos-advarsel: den er et signal om at selve rammen for vestlig legitimitet er i ferd med å bli omskrevet – i full offentlighet.

Det er ikke bare Klaus Schwab som mangler i Davos i år – også gårsdagens verdensorden er borte.