Biffprisene opp 74 prosent på syv år

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at prisen på biff har steget med 74 prosent på syv år, skriver VG. Særlig entrecôte, indrefilet og ytrefilet har blitt kostbare – samtidig som tilgangen på disse delene er begrenset.

På Værby gård i Holmsbu driver Jakob Volent med over hundre storfe. Rundt 60 prosent av kjøttet selges videre til dagligvarebutikkene, mens resten går gjennom gårdens egen butikk.

Til tross for prisøkningen ute i butikkene beskriver han ikke storfeproduksjon som noen lukrativ virksomhet.

– Vi har ikke mer å gå på. Norsk storfekjøttpris har i europeisk sammenheng vært omtrent som ellers i Europa, og til tider lavere, sier Volent til VG.

– Skal vi ha en storfeproduksjon, så må jo prisen være der den er.

Kostnadene har nær doblet seg

Ifølge Volent skyldes prisveksten i hovedsak to forhold: Kraftig økte produksjonskostnader og et marked som fortsatt er villig til å betale stadig mer for de mest populære stykningsdelene.

Alt fra fôr og drivstoff til plast, maskiner og andre innsatsfaktorer har blitt dyrere. En pall med plast til rundballer kan ifølge VG koste opp mot 20.000 kroner, mens det koster rundt 1.000 kroner å produsere én rundball.

Volent anslår at de samlede produksjonskostnadene nærmest har doblet seg.

Samtidig fortsetter kundene å etterspørre entrecôte, indrefilet og ytrefilet, selv når prisene stiger.

– Uansett hvor høyt prisen settes, så selges det. Og det er begrenset tilgang på disse delene, sier han.

De mest ettertraktede stykningsdelene utgjør bare rundt fem prosent av et slakt. Dermed er det fysisk umulig å øke tilbudet av indrefilet eller entrecôte uten samtidig å produsere store mengder annet kjøtt.

Bonden får ikke hele prisøkningen

At biffprisen har steget med 74 prosent, betyr heller ikke at bondens inntekter har økt tilsvarende.

På Dyster gård i Ås forteller bonde og kjøtthandler Johan Bjørneby at oppgjøret til produsentene har utviklet seg langt svakere enn prisene forbrukerne møter.

– Det har vært en stor økning i kjøttprisene, og jeg forstår godt at forbrukerne synes kjøtt har blitt dyrt. Men som bonde kjenner jeg meg ikke igjen i det. Det bonden får for et slakt, er i samme periode steget mindre enn konsumprisindeksen, sier han til VG.

Også Dyster gård driver egen gårdsbutikk. Foreløpig gir den ikke overskudd.

– Vi får betalt lønninger og regninger, men det er ikke mer enn det. Det er et nullprosjekt per nå, sier Bjørneby.

Prisdebatten handler dermed ikke bare om bondens oppgjørspris, men også om foredling, skjæring, transport, distribusjon og marginene videre gjennom verdikjeden.

Bare én prosent er indrefilet

Begge bøndene mener norske forbrukere må bli flinkere til å bruke hele dyret.

Indrefileten utgjør bare litt over én prosent av et storfe. Likevel har mye av prisdebatten dreid seg nettopp om denne stykningsdelen.

– Det er ikke et stykke vi alle kan spise hele tiden, sier Bjørneby.

Volent peker på at store deler av dyret i dag ender som kjøttdeig, selv om flere av stykningsdelene kan fungere godt som biff dersom de skjæres, mørnes og tilberedes riktig.

Han trekker frem flanksteak, høyryggfilet, vegas strip, teres major, mørbrad og flatbiff som rimeligere alternativer til de klassiske biffstykkene.

Bjørneby anbefaler blant annet culotte, tritip, skirt steak og høyryggbiff.

– Med god mørning blir mange av disse stykkene gode biffer, sier han.

Utfordringen er at de mindre kjente stykningsdelene ikke alltid finner veien til dagligvarebutikkene. Bøndene mener både kjøttindustrien og resten av verdikjeden kan bli bedre til å ta vare på, markedsføre og selge dem separat.

For forbrukerne kan løsningen dermed være å se forbi indrefileten – og i større grad oppsøke gårdsbutikker, slaktere og butikker med et bredere utvalg av stykningsdeler.