Equinors skam: Ansatte mister hørselen – sjefene nekter å lytte

Dette er først og fremst en kommentar, med utspring i flere kilder i Equinor vi har snakket med. 

I kveldens utgave av VG kommer det frem at en 40 år gammel frisk mann med navn Rune har fått ødelagt hørselen. Til døve ører har ledelsen ignorert og stått på sitt. Nå rulles det opp en potensiell skandale.

Når et av verdens mest lønnsomme energiselskaper – en gigant som bokstavelig talt spruter over av cash og leverer overskudd i hundremilliardersklassen – kutter svinger på sikkerheten til sine egne ansatte, handler det ikke lenger om uheldige omstendigheter. Det handler om en bedriftsintern skandale.

Nye opplysninger om at Equinor har undervurdert og sådd tvil om troverdigheten i de ansattes varsler, flytter saken over i en helt ny kategori. Dette er ikke lenger en sak om tekniske barnesykdommer på nye Italienske helikoptermodeller. Det er en knusende avsløring av en organisasjonskultur som har mistet bakkekontakten – og som har blitt døv for sine egne ansattes helse.

Menneske mot mikrobudsjett: En giftig silokultur

Når over 500 varsler om tinnitus, nedsatt hørsel, nummenhet og kvalme avfeies med at «målingene teoretisk sett ligger under grenseverdiene», må man stille det helt grunnleggende spørsmålet: Hva slags kultur er det som råder her?

I organisasjonsteorien kalles dette sub-optimalisering og silo-tenkning, men i praksis fremstår det som en giftig «papir-HMS-kultur».

Saken avdekker en dyp, organisatorisk kløft i Equinor:

På den ene siden folka på gulvet. Nordsjøarbeiderne som tar den faktiske risikoen, som står i støy og krevende arbeid hver eneste dag, og som risikerer å få livskvaliteten smadret på transportetappen til jobb. De rapporterer om blødende trommehinner og skarp pipelyd i stillheten om natten.

På den andre siden avdelingsledelsen på land. Mellomledere og budsjettansvarlige i logistikk- og driftsavdelingene som sitter trygt på sine kontorer og måles på snevre, kortsiktige KPI-er. For denne avdelingen handler alt om å holde helikopterrotasjonen i gang, unngå dyre kanselleringer, forsvare millioninvesteringen i de nye AW189- og AW139-maskinene og holde sitt eget avdelingsbudsjett i balanse.

Når en enkeltavdeling får lov til å operere i sin egen silo uten et helhetlig konsernansvar, blir resultatet absurd. Lederne for helikopterdriften sparer noen millioner på å nekte å sette flåten på bakken, mens de i prosessen påfører hele konsernet en uoverskuelig risiko. De har valgt å stole mer på sine egne teoretiske målinger i kontrollerte miljøer enn på kroppene til de menneskene som faktisk sitter i helikopteret.

Et enormt juridisk og finansielt skred i vente

At et selskap med utømmelige økonomiske ressurser velger en slik innstilling, er ikke bare moralsk bankrupt – det er bedriftsøkonomisk selvmord på lang sikt. Den kortsiktige "besparelsen" ved å holde maskinene i luften vil blekne mot det som nå venter.

1. Gigantisk erstatningsansvar og rettslig etterspill

Når det kan dokumenteres at Equinor har mottatt hundrevis av varsler, har overprøvd verneombudenes stans, og til og med tilbudt «alternativer» med nøyaktig de samme skadevirkningene, stiller selskapet seg i en ekstremt sårbar juridisk posisjon.

Dette handler ikke lenger om hendelige uhell. Dette tangerer grov uaktsomhet. Selskapet åpner dørene på vid gap for massive yrkesskadeerstatningssaker, gruppesøksmål og krav om oppreisning for tapt ervervsevne. Når 40-åringer må over på uføretrygd eller tilpasses andre jobber med ødelagt hørsel fordi Equinor ignorerte varslene, vil regningen fra rettsapparatet og forsikringsselskapene bli astronomisk.

2. Et katastrofalt omdømetap

Equinor bruker hundrevis av millioner kroner årlig på å fortelle offentligheten om sine høye etiske standarder, sin høyteknologiske presisjon og sitt kompromissløse fokus på at «sikkerheten kommer først». Dette narrativet er nå i ferd med å havere fullstendig.

Omdømmet som en attraktiv og trygg arbeidsgiver forvitrer når nåværende og fremtidige ingeniører og fagarbeidere ser hvordan selskapet behandler sine egne når helsen faktisk står på spill. Selskapet fremstår ikke som en ansvarlig samfunnsbygger, men som en kynisk gigant der de ansattes hørsel blir et akseptabelt svinn i logistikkmaskineriet.

Hva koster egentlig en ansatts hørsel?

Det mest opprørende i denne saken er kontrasten mellom Equinors enorme handlekraft når det gjelder profitt, og den totale mangelen på handlekraft når det gjelder å beskytte sine ansatte. Selskapet har råd til å sette hele helikopterflåten på bakken i morgen, leie inn alternative transportmidler uansett pris, og snu hver stein til problemene er løst. At de i stedet velger å kjempe mot verneombudene, så tvil om de ansattes troverdighet og flikke på desibelmålinger med noen få prosents reduksjon, er et symptom på at ledelseskulturen er alvorlig syk.

Equinor har ikke bare et helikopterproblem. De har åpenbart et ledelses- og kulturproblem av verste sort. Hvis konsernledelsen ikke trår til umiddelbart, rydder opp i silotenkningen og setter hensynet til de ansattes helse over avdelingsbudsjettene, vil denne saken bli stående igjen som et skrekkeksempel i norsk industrihistorie: Historien om da Equinor ble så rike og mektige at de sluttet å høre på sine egne folk.