Følger opp prisbelønt flyktningbok – ser det fra fiskernes side

Forfatter og menneskerettsaktivist Kristina Quintano går sterkt ut allerede i tittelen på sin nye bok: Fisker eller liksvøper?»

– Dette er dessverre helt bokstavelig, sier hun til NTB om tittelen på boken.

– Jeg har møtt fiskere som fortvilet sier at de ikke lenger vet om de er fiskere eller liksvøpere. Når fiskere får menneskelevninger i garnet sitt slites de mellom å kaste kroppsdelene tilbake på havet og late som ingenting, eller å svøpe dem inn i sine egne garn og ta dem med tilbake til land.

Utgivelsen følger opp fjorårstittelen Smugler eller grenselos?», der hun lot leserne bli med på menneskesmuglernes operasjoner. Boken innbrakte henne Bokhandelens sakprosapris.

Quintano sier hun har valgt å brekke ned og nærmest oversette for leserne hva som faktisk skjer på bakken», når hun vil vise konsekvensen av Europas asylpolitikk for de ulike menneskene som lever langs en fluktrute.

– Smuglerne har jo ofte aktivt valgt å være en del av fluktruten, det har ikke fiskerne. Fiskere som redder mennesker i havsnød blir kriminalisert for menneskesmugling, de får ofte ikke lagt til i sine egne havner om de har flyktninger om bord. De blir tvunget til å ta umenneskelige avgjørelser om å redde liv – eller å overse nødanrop, skriver Quintano i en epost til NTB.

Der forteller hun om hardbarka sjømenn som snakker lite om følelser og brukte tid på å åpne seg.

– Så er det som å åpne en kran. De har nesten ikke snakket med noen om sorgen, traumene, tydelige tegn på ptsd og fortvilelse over at EU og ikke minst Frontex overlater til fiskerne å være i frontlinjen av flyktningenes krise.

Hun mener de er takknemlige for å endelig få snakke ut. Mange har opplyst de ikke engang snakker med sine ektefeller fordi ingen kan forstå. De er ikke sinte, ifølge Quintano, bare dønn fortvilet».

– Jeg er overbevist om at mye av grunnen til at jeg har fått alle historiene er fordi de føler at jeg faktisk vet hva det vil si å stå med et dødt barn i armene for så å legge det i en ukjent grav, sier Quintano, som har dokumentert flyktningkrisen i 25 år og drevet redningsarbeid. Om det er mulig å forstå, sier hun:

– Jeg tror ikke vanlige mennesker kan forestille seg hva det gjør med et menneske at de hver gang de setter ut på sin daglige jobb lurer på om de skal se et lik flyte forbi.

Kristina Quintano forteller at hun følte seg mer utrygg da hun jobbet med boken om fiskerne enn da hun skrev om menneskesmuglerne, også fordi hun ønsket å belyse hvor korrupt og full av slavedrift store deler av fiskerbransjen er».

– Dette var en bok der jeg fikk langt flere advarsler om å holde meg unna enn da jeg skrev om smuglere.

Men hun holdt seg ikke unna – og 21. august utkommer Fisker eller liksvøper?». Quintano, som sier hun har stor kjærlighet til vann og hav, tar også fatt i hva klimakrise og overfiske gjør.

– Alt henger sammen med alt. Raseringen av jorden gjør at mennesker flytter på seg, klimakriser er et faktum for millioner av mennesker, sier hun.

Samtidig har hun bevart troen på at det nytter. Hun skriver bøker, holder foredrag og er med i debatter, og oppdaterer utrettelig Facebook-siden Budbringeren fra Helvete» – nå senest om de 27 som omkom i et forlis utenfor Lampedusa 13. august.

– Mitt publikum skriker etter informasjon. Hvorfor leser vi ikke om dette i avisene?» sier de når jeg forteller at 13.000 mennesker druknet i Middelhavet og Atlanterhavet i 2024, sier hun og mener mediene svikter.

– Vi mennesker er kapable til det utroligste og de fleste har store empatimuskler. Drivkraften min er den samme som når jeg underviser mine elever, sier Qintano, som egentlig er ungdomsskolelærer:

– Det er å forklare og vise hvordan ting henger sammen slik at mennesker, i dette tilfellet leserne, kan ta sine egne avgjørelser. Jeg har et sterkt behov for å rette opp misforståelser om det som skjer langs en fluktrute.

I fjor fikk Kristina Quintano både Brageprisen og Kulturdepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur for boken Flukt. 11 ungdommers historier om reisen, frykten og håpet».

– Ungdoms empatimuskel er ennå ikke kriseutmattet, de ser fremdeles helheten, sier hun om å skrive for denne målgruppen.

På spørsmål om hun tror også voksne kan vekkes, svarer Quintano at hun ofte tenker at det bare er kunsten som kan redde oss nå.

– Når vi har kommet dit hvor vi ser på at barn blir slaktet ned i tusentalls og lar spedbarn sulte i hjel er jeg ikke sikker på om vi fortjener å reddes. Men ja, jeg tror voksne kan vekkes. Vi voksne må jobbe hardt nå for å holde den globaliserte likegyldigheten unna, men det kan gå. Det må jeg tro på, ellers hadde jeg ikke maktet å være budbringer fra helvete hver eneste dag.

(NTB)