– Frankrike står ved avgrunnen

Douglas Murray går til frontalangrep på forklaringene som presenterer opptøyene i Frankrike som en kamp for bedre skoler eller et nytt kapittel i landets stolte opprørstradisjon.

I spalten «France Stares Down the Abyss of History» i The Free Press advarer den britiske forfatteren og kommentatoren om at heller ikke en av Europas store kulturnasjoner er sikret mot å ødelegges innenfra.

– Det finnes ingen garanti for at fransk kultur og franske tradisjoner vil overleve stadige angrep fra misfornøyde krefter i landet, skriver Murray.

Spalten kommer etter en helg med omfattende vold, brannstiftelser og plyndring. AP meldte mandag at minst 2.400 mennesker var pågrepet, og at myndighetene anslo at minst 3.000 virksomheter var skadet eller plyndret. I Paris ble det innført portforbud rundt Place de la République og Les Halles natt til tirsdag.

I Limoges ble det historiske rådhuset satt i brann. Taket og klokketårnet kollapset, i scener som ifølge Reuters fikk innbyggere til å trekke paralleller til brannen i Notre-Dame.

Avviser forklaringen om skoleprotester

Murray mener franske opptøyer altfor lett blir pakket inn i historiske referanser til revolusjonen i 1789, oppstandene i 1848 eller studentopprøret og generalstreiken i 1968.

Slik han ser det, bidrar sammenligningene til å gi dagens ødeleggelser et romantisk skjær av opprør mot urett.

Han erkjenner at elever har deltatt i protestene. Men han mener voksne, erfarne bråkmakere tidlig overtok og drev volden videre. Blant miljøene han peker på, er ytre venstre, antikapitalister, klimaaktivister og propalestinske aktivister.

– De ansvarlige er ikke studenter som krever bedre matematikkundervisning, skriver han.

For Murray illustrerer brannen i Limoges og plyndringen av Galeries Lafayette i Paris hvor lite de voldelige handlingene har med bedre undervisning å gjøre.

– Franskmennene stemte aldri for dette

Murray knytter uroen til en innvandrings- og integreringspolitikk han mener har feilet gjennom flere tiår. Han hevder at landet har tatt imot mennesker uten lojalitet til Frankrike, samtidig som myndighetene har sviktet oppgaven med å opprettholde orden.

Men han reagerer også på skadefryden fra utenlandske kommentatorer som møter bildene av fortvilte butikkeiere med påstanden om at franskmennene selv har valgt dette.

– Den franske befolkningen stemte aldri for dette, skriver Murray.

Hans argument er at velgerne gjentatte ganger har støttet politikere som lovet kontroll over grensene, trygghet i gatene og vern mot den samfunnsoppløsningen mange har advart om. Ansvaret ligger etter hans syn hos ledere som ikke har holdt løftene.

Murray plasserer dagens uro i en lengre fortelling om vold og ekstremisme. Han trekker blant annet frem terrorangrepene mot Charlie Hebdo og Bataclan, samt drapet på læreren Samuel Paty.

I hans fremstilling har tragediene kommet så tett at samfunnet knapt rekker å bearbeide én før den neste inntreffer, uten at politikken endres tilstrekkelig.

Viser til generalenes advarsel om borgerkrig

Murray mener varsellampene har blinket lenge.

Han viser blant annet til oppropet fra tidligere franske generaler og andre militære i 2021, som advarte om at utviklingen kunne ende i borgerkrig dersom myndighetene ikke gjenvant kontrollen.

Murray beskriver reaksjonen som et eksempel på at makthaverne heller straffer budbringerne enn å ta advarslene på alvor.

Franske myndigheter begrunnet disiplinærsakene annerledes. I en redegjørelse til Senatet opplyste forsvarsdepartementet at det var innledet prosesser mot aktive militære og generaler med fortsatt militær tilknytning. Departementet viste til kravene om politisk nøytralitet og lojalitet, og mente oppropet brøt med disse prinsippene.

For Murray inngår episoden likevel i et bredere mønster: Advarsler om konsekvensene av mislykket integrering blir avvist, mens problemene fortsetter å vokse.

En gjeldstynget stat med enorme utgifter

Murray angriper også forestillingen om at uroen først og fremst skyldes at den franske staten bruker for lite penger.

Han viser til at offentlige utgifter allerede utgjør rundt 57 prosent av økonomien, og mener det er et paradoks at staten låner penger for å utdanne en generasjon som deretter protesterer mot utdanningen den får.

Tall fra det franske statistikkbyrået Insee viser at offentlige utgifter utgjorde 57,3 prosent av BNP i 2025. Den offentlige gjelden har siden økt ytterligere: Ved utgangen av andre kvartal 2026 var den 119 prosent av BNP, mot 115,7 prosent ved årsskiftet.

Bildet av skolefinansieringen er imidlertid sammensatt. OECDs siste oversikt viser at Frankrike brukte 4,5 prosent av BNP på offentlig finansiert utdanning fra grunnskole til høyere utdanning i 2023, mot et OECD-snitt på 4 prosent. Samtidig lå de offentlige utgiftene per elev på både barne- og ungdomstrinnet under OECD-gjennomsnittet. Et høyt samlet utgiftsnivå utelukker dermed ikke ressursmangel i deler av skolesystemet.

WSJ: Mélenchon øyner presidentpalasset

Mens Murray beskriver en dyp samfunnskrise, legger lederredaksjonen i Wall Street Journal vekt på maktkampen foran presidentvalget i 2027.

I lederen «Why France Is Burning» mener avisen at Jean-Luc Mélenchon og partiet La France insoumise ser en mulighet til å bruke protestene til å samle venstresiden.

Mélenchon deltok i demonstrasjonene i Paris i helgen. Han kritiserte politiets fremferd, samtidig som han fordømte plyndring og brannstiftelser.

WSJs hypotese er at mobiliseringen kan hjelpe Mélenchon videre fra presidentvalgets første runde til en mulig duell mot Marine Le Pen. Dersom uroen samtidig driver flere velgere bort fra sentrumspartiene, kan hele det politiske landskapet forskyves i retning av ytterfløyene.

Avisen beskriver Emmanuel Macron som sterkt svekket mot slutten av presidentperioden, med en blokkert reformagenda og en nasjonalforsamling fastlåst i budsjettstrid.

I denne situasjonen mener lederredaksjonen at både høyre- og venstresiden ser en sjelden mulighet til å overta Élysée-palasset.

Lemoine: – Dette er ikke et islamistisk opprør

Skribenten Philippe Lemoine advarer samtidig mot å behandle alle som deltar i volden, som del av ett ideologisk prosjekt.

I et lengre innlegg på X beskriver han en kombinasjon av økonomisk misnøye, politisk mobilisering og opportunistisk kriminalitet.

Han mener svak vekst, prisstigning og høye drivstoffpriser har skapt grobunn for protestene. Misnøyen forsterkes, skriver han, av at Macron har sittet ved makten i nesten ti år.

Lemoine mener også at venstreradikale grupper og unge med innvandrerbakgrunn har sluttet seg til demonstrasjonene for å drive hærverk og plyndring. Men han avviser at dette uten videre kan forstås som religiøst motivert mobilisering.

– Dette er ikke et «islamistisk opprør», skriver han.

Han beskriver mye av volden som opportunistisk og preget av en nihilistisk kultur, snarere enn av et sammenhengende politisk eller religiøst mål.

Lemoine utfordrer dessuten forestillingen om at franske demonstrasjoner alltid har vært voldelige. Han peker på at tradisjonelle fagforeningsdemonstrasjoner har vært organisert i samarbeid med myndighetene og med egne ordensvakter. Mer spontane mobiliseringer gjennom sosiale medier gjør det etter hans vurdering lettere for voldelige grupper å utnytte situasjonen.

Han tror uroen etter hvert vil ebbe ut, blant annet fordi volden svekker protestbevegelsens oppslutning. Men han mener problemene bak den vil ta år å løse: statsfinansene, økonomien, innvandringspolitikken og kapasiteten i rettsvesenet.

Murrays advarsel går enda lenger. For ham står selve forestillingen om Frankrikes bestandighet på spill: Landets historie, kultur og institusjoner er ingen garanti for at det som er bygget opp, vil bestå.