Sanchez' svik

Det finnes ingen geografisk grunn til at titusener plutselig skal legge på svøm fra Marokko til Ceuta. Eksklaven er landfast med Marokko. Joda, på land står gjerder, porter og vakter. Men årsaken til at hordene valgte vannveien, er vanskelig å misforstå: Spanias høyesterett slo fast at svømmere ikke kan møtes med den samme umiddelbare grenseavvisningen som dem som forserer fysiske sperringer. De må inn i ordinær saksbehandling, med identifikasjon, advokat og mulighet til å fremme beskyttelseskrav.

De færreste av de nær 60.000 migrantene som tok seg inn til Ceuta torsdag kan trolig sitere dom 814/2026. El País fant flere som ikke ante hva dommen dreier seg om. Det motbeviser ingenting. Bikuben leser ikke høyesterettsavgjørelser; den leser utfall. Én kommer over og blir ikke sendt rett tilbake. Videoen går viralt. Titusener følger. Svermintelligensen reagerer på endrede incentiver lenge før media rekker å forklare dem.

Vi så det samme ved Storskog i 2015. Rundt 5.500 asylsøkere kom over russergrensen på sykkel, ikke fordi Finnmark innbød til sykkelferie, men fordi fotgjengere ikke fikk krysse, mens en sykkel gjorde dem til trafikanter. Sykkelen ble forlatt straks den administrative funksjonen var oppfylt. Ceutas svømmere følger den samme logikken, bare i våtdrakt.

Datter av migrasjonen

Bakteppet er også Sánchez-regjeringens ekstraordinære regularisering av ikke-dokumenterte innvandrere. Regjeringen antydet først rundt 500.000 mulige mottakere. Det offisielle sluttallet ble 1.174.978 søknader. De nye Ceuta-ankomstene kvalifiserer ikke: Fristen gikk ut 30. juni, og ordningen krevde opphold i Spania før 1. januar. Men presedensen er giftig. Når ulovlig opphold én gang omgjøres til lovlig status i masseskala, er det rasjonelt å anta at også følgende ulovlige ankomster vil belønnes med fremtidige amnestier.

Den alternative forklaringen er geopolitisk. Sánchez’ møtte Algeries president tidligere denne måneden og varslet en «ny fase» i Spanias forhold til Marokkos erkerival. Det kan ha provosert Marokko til å ha unnlatt å stoppe – eller aktivt fasilitert – flyktningstrømmen. Det er ikke bevist, men 2021 gir en ubehagelig presedens: Etter at Spania tok imot Vest Sahara-lederen Brahim Ghali til sykehusbehandling, ble grensekontrollen på marokkansk side lempet, og rundt 8.000 mennesker tok seg inn i Ceuta på to døgn.

I april frontet Sánchez sammen med Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva og Open Society Foundations-leder Alex Soros en ny Global Progressive Mobilisation i Barcelona. Der erklærte Sánchez at Spania er «datter av migrasjonen». Nå møter slagordene virkeligheten.

Spania ut av Schengen?

Sveriges statsminister Ulf Kristersson krever at Spania raskt gjenvinner kontrollen og oppfyller sine Schengen-forpliktelser. Han advarer uttrykkelig mot å gjenta sosialdemokratenes svenske 2015-feil, «der et nei ikke er et nei», og varsler nødvendige tiltak dersom svensk sikkerhet eller migrasjon påvirkes. Ursula von der Leyen kaller bildene «uakseptable», krever at kryssingene stanser, at returene skjer raskt, og varsler støtte gjennom blant annet Frontex og direkte kontakt med Marokko. Fra Jonas Gahr Støre er det foreløpig stille. Han følger formodentlig situasjonen nøye. (Oppdatert: Norges justisminister Astri Aas-Hansen kaller situasjonen urovekkende).

Jean Raspails The Camp of the Saints beskrev nettopp dette: En politisk elite som gjør moralsk selvskryt til statsdoktrine, helt til staten ikke lenger makter å beskytte sitt eget territorium – og setter livene til sine egne borgere i fare. 

«Visst fanden skal der skytes med skarpt»

«Visst fanden skal der skytes med skarpt», sa Birger Eriksen da Blücher seilet inn i Drøbakssundet. Det var en selvfølgelighet i 1940-tallets moralske univers. I det moderne Europa har høy moral evolvert til full handlingslammelse. Men det kommer til et punkt der godhet mot den andre glir over i ondskap mot sine egne.

Ceutas 84.000 spanske innbyggere har også rett til liv, sikkerhet og orden. Når grensen kollapser, volden øker og butikkene må barrikaderes av politiet, mens horder av sultne migranter venter på sitt snitt til å plyndre varehyllene, er humanitær posering bare ansvarsfraskrivelse. Griper ikke Sánchez inn med reell militær makt, gir han Gad Saad rett: Europa lider av suicidal empati.

Det moralske dilemmaet er reelt. Samtidig er den ubehagelige sannheten at flyktningstrømmen kunne vært avskrekket og avverget om Spania hadde skutt med skarpt – trolig ville skremselsskudd vært nok. Nå er det for sent. Migrantene vet at det er fritt frem. Det vil koste mange av dem – minst 57 allerede – livet. Det vil koste Spania herredømmet over Ceuta. Det vil koste Europa kontrollen over spydspissen mot illegal masseinnvandring fra Afrika. 

Det er Sánchez’ svik.