Rettferdighet for eliten. Mer skatt for deg

Norsk skattedebatt er blitt et moralsk skuespill der «rettferdighet» brukes selektivt. Hver gang formuesskatten økes, hver gang boligverdier skrus opp, og hver gang privat kapital presses hardere, serveres det samme moralske budskapet: De som har mye, må bidra mer. Det høres både rimelig og ansvarlig ut. Problemet er bare at denne fortellingen hviler på en snever – og politisk bekvem – definisjon av hva «å ha mye» faktisk betyr.

Høy skatt for vanlige folk, null skatt for partieliten

For samtidig som bolig, hytter, aksjer og arbeidende kapital i private selskaper verdsettes stadig hardere, finnes det en enorm formue i Norge som konsekvent holdes utenfor både beskatning og debatt: pensjonsformuene i toppen av offentlig sektor og i internasjonale toppverv. Det er her rettferdigheten slutter å være et prinsipp – og blir et politisk privilegium.

Finansminister Jens Stoltenberg har gjentatte ganger forsvart økt formuesskatt på bolig med henvisning til rettferdighet. Nye verdsettelsesmodeller skal, ifølge regjeringen, gi en mer korrekt og rettferdig formuesbeskatning. Bolig er formue, og formue skal beskattes. Logikken er tilsynelatende uangripelig. Men den kollapser fullstendig i møte med virkeligheten – for den samme logikken gjelder ikke for pensjon.

Politikernes gullpensjon

Pensjonsrettigheter, uansett størrelse, sikkerhet eller utbetalingsprofil, verdsettes til null i formuesskatten. Begrunnelsen er teknisk: Pensjon er ikke «disponibel formue». Økonomisk er dette et argument uten substans. Pensjon er utsatt lønn. Det er akkumulert kapital. Det er fremtidige kontantstrømmer, ofte livsvarige, indeksregulerte og i mange tilfeller statsgaranterte. For svært mange representerer disse rettighetene langt større økonomisk trygghet enn både bolig og aksjer. Likevel behandles de som om de ikke eksisterer.

Forskjellen er ikke økonomisk. Den er politisk.

Privat kapital er risikokapital. Den kan falle i verdi, forsvinne i kriser, spises opp av inflasjon eller slås i stykker av reguleringer. Arbeidende kapital i et selskap kan ikke uten videre tas ut uten å skade drift, investeringer og arbeidsplasser. En bolig er ofte høyt belånt og gir begrenset kontantstrøm. Likevel beskattes disse verdiene fullt ut. Pensjonsrettigheter i toppen av systemet er det motsatte: trygge, forutsigbare og i praksis frikoblet markedsrisiko. Likevel skjermes de fullstendig.

Når reven vokter hønsehuset

Resultatet er et dypt asymmetrisk skattesystem der to personer med tilnærmet identisk økonomisk trygghet behandles fundamentalt forskjellig. En privatperson som har bygget opp verdier gjennom bolig, aksjer eller selskap, møter skatt i alle ledd. Først inntektsskatt. Deretter skatt på avkastning. Så formuesskatt under oppbygging. Og til slutt skatt ved uttak. En offentlig toppleder eller internasjonal embetsmann med svært gunstige pensjonsordninger slipper hele denne belastningen. Ingen formuesskatt. Ingen verdsettelse. Ingen løpende beskatning av kapitalen som bygges opp.

Dette er ikke en utilsiktet bivirkning. Det er et bevisst designvalg. Skattesystemet er bygget av dem som selv befinner seg på innsiden av de ordningene som skjermes.

Statistisk sentralbyrå har selv dokumentert at pensjonsformuene i Norge er ekstremt skjevt fordelt. De øverste ti prosentene sitter på en uforholdsmessig stor andel av den samlede pensjonskapitalen, mens de nederste femti prosentene har langt lavere rettigheter. Likevel er det nettopp disse pensjonsformuene i toppen som fullstendig holdes utenfor formuesskatten. Jo mer kapital som bygges opp gjennom statlige og institusjonelle ordninger, desto mindre synlig blir den i skattesystemet.

Vi har med andre ord skapt en økonomi der den største og tryggeste formuen er den som ikke synes – og dermed ikke beskattes. Det er ikke ulikhet i klassisk forstand. Det er institusjonalisert usynlighet.

Forskjell på Jens Stoltenberg og Jørgen Hattemaker 

For den som jobber i privat sektor, finnes det ingen tilsvarende usynlighet. En rørlegger, butikkmedarbeider, gründer eller selvstendig næringsdrivende som ønsker å sikre sin alderdom, må gjøre det gjennom fullt beskattet sparing. Bolig, aksjer eller bankinnskudd gir ingen verdsettelsesrabatt. Hele oppbyggingen skjer med kontinuerlig skattetrykk. Når den samme personen senere får høre at boligbeskatningen må økes av hensyn til rettferdighet, samtidig som pensjonsformuer på titalls millioner kroner verdsettes til null, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor tilliten til systemet svekkes.

Forsvaret for denne asymmetrien er alltid det samme: Pensjon er ikke disponibel før den utbetales. Men dette argumentet brukes aldri konsekvent. Aksjer i et privat selskap er heller ikke nødvendigvis disponible. Arbeidende kapital er ofte bundet. Utleieboliger er belånt. Likevel beskattes disse verdiene som om de var kontanter på konto. Når politikken blir politisk ubehagelig, kalles den teknisk. Når den rammer andre, kalles den rettferdig.

Favorisering av statens egne

Det egentlige skillet i norsk skattepolitikk går derfor ikke mellom høy og lav formue, men mellom privat og institusjonell kapital. Kapital bygget gjennom staten skjermes. Kapital bygget utenfor staten beskattes. Dette er ikke omfordeling i klassisk forstand. Det er maktpolitikk.

Når politikere snakker om at «de brede skuldrene må bære mer», er det verdt å stille spørsmålet: Hvilke skuldre er det egentlig snakk om? For i praksis er det de som tar risiko, investerer, bygger selskaper og skaper arbeidsplasser som bærer en stadig større del av byrden. De som har valgt tryggheten i systemet, skjermes. Over tid skaper dette ikke bare økonomiske skjevheter, men også kulturelle. Risiko straffes. Forsiktighet belønnes. Eierskap problematiseres. Avhengighet institusjonaliseres.

Dette er ikke bærekraftig – verken økonomisk eller samfunnsmessig.

Kapitalen fordrives

Et skattesystem som systematisk straffer privat kapitaloppbygging, undergraver investeringer, entreprenørskap og langsiktig verdiskaping. Når eiere tvinges til å betale formuesskatt på verdier som ikke gir kontantstrøm, svekkes selskapenes evne til å investere, vokse og ansette. Samtidig flyttes kapital gradvis ut av landet eller inn i mindre produktive strukturer – ikke fordi det er rasjonelt, men fordi det er skattemessig nødvendig.

Det paradoksale er at staten samtidig sitter på en samlet pensjonsforpliktelse som, ifølge SSB og OECD, er flere ganger større enn Norges BNP. Dersom disse verdiene hadde vært behandlet på samme måte som privat formue, ville hele debatten om formuesskatt sett fundamentalt annerledes ut. I stedet velger man å late som om denne kapitalen ikke eksisterer – samtidig som man moraliserer over privat eierskap.

Forskjellsbehandling pakketert som rettferdight

Dette bringer oss til kjernen av problemet: Norsk skattepolitikk mangler prinsipiell konsistens. Man kan enten erkjenne at all akkumulert kapital gir økonomisk trygghet og dermed representerer skatteevne – uavhengig av om den er privat eller offentlig. Eller man kan erkjenne at formuesskatten er et grovt og lite presist instrument som rammer vilkårlig. Det man ikke kan gjøre, er å kombinere de to posisjonene og samtidig hevde moralsk overlegenhet.

Når rettferdighet brukes som begrunnelse for å øke skattene for vanlige husholdninger, men aldri anvendes på dem som har størst økonomisk trygghet gjennom statlige ordninger, mister begrepet all verdi. Da er det ikke lenger et prinsipp, men et maktspråk.

Et skattesystem som konsekvent beskytter dem som har vært med på å utforme det, mens regningen sendes til dem som tar risiko, investerer og skaper arbeidsplasser, vil før eller siden miste sin legitimitet. Tillit er ikke noe man kan vedta seg til. Den bygges gjennom konsistens, forutsigbarhet og opplevd rettferdighet.

Når rettferdighet kun gjelder andre, bør man ikke bli overrasket når tilliten forvitrer. Og når tilliten forvitrer, er det ikke bare skattesystemet som svekkes – det er hele samfunnskontrakten.