Pressemordet på den siste Frp-er

Kanskje trodde Frp-rådgiver Hårek Hansen at Woke var over, og at man nå kunne gå på pub og snakke rett fra levra blant likemenn. Der tok han grundig feil. Wokeismen er kanskje i retrett, sammenlignet med for noen år siden, men den kan fortsatt ende politiske karrierer. 

Lagelig til hoggs

En kan spore mer enn et snev av schadenfreude over Hansens fall. Som prominent medlem av «Facebook-Høgre» har han med humor tørrere enn tweed og sylskarp sarkasme ikke vært snau med slengbemerkninger og spydigheter til meningsmotstandere til både venstre og høyre. Når han nå har tråkket i salaten, burde det derfor ikke komme som noen overraskelse at hans presumptive meningsfeller er likeglade med å kaste ham til hyenene – som ikke er nådige, og glefser til. 

NRK bringer som vanlig inn Gaute B. Skjervø og Eivind Trædal som moralske overdommere, hver gang noen på høyresiden har sagt noe som ikke må sies. Espen Aas' patosfylte introduksjon til debatten levner liten tvil om at Hårek Hansen er skyldig – med dramaturgisk trykk på ordet rasisme. Minervas liberalkonservative redaktør Nils August Andresen lar på sedvanlig vis venstresiden definere premissene for debatten, og konkluderer for alle praktiske formål at både Hansen og Frp har et rasismeproblem. Selv iNyheters Ole Asbjørn Ness – som i sin tid stod bak innvandringsregnskapet i Finansavisen, som satt søkelys på og skiftet den offentlige debatten om ikke-vestlig innvandring som et statsfinansielt tapssluk – er nå mer interessert i semantikk enn økonomi og kaster velvillig Hansen under bussen. 

VGs Astrid Meland gjør som hun gjør best: relativiserer vekk problemstillingen med å si at de fleste Frp-ere, og for den saks skyld de fleste nordmenn, går i minus. Og mens et samstemt kommentariat skjender Hansen for hans negative stereotypisering av norsk-pakistanere, er det tydeligvis helt fint å generalisere grupper så lenge det er med positivt fortegn. Norsk-pakistanere er «samfunnsborgere som bidrar, jobber hardt og får Norge til å gå rundt», proklamerer Høyre-leder Ine Eriksen Søreide – et utsagn som er like faktuelt forkastelig som Hårek Hansens måtte være moralsk forkastelig. 

I Investornytt er vi mer opptatt av økonomi enn av semantikk. Vi skal derfor ikke mene så mye om Hårek Hansen er en rasist eller ikke, eller om den presseetiske debatten om hvorvidt det var rett eller galt av TV2 å publisere lydopptakene av Frp-rådgiveren. 

Vi ønsker heller å zoome noen hakk ut. For oss er det tre ting som er interessante: hva Hårek Hansen-affæren sier om de økonomiske og sosiale konsekvensene av masseinnvandring, takhøyden det kan diskuteres under, og hva det sier om det «nye» Frp. 

Semantikk over substans

For det første er Hansens utsagn egentlig ikke hverken særlig oppsiktsvekkende eller interessante, om de strippes ned til sin samfunnsøkonomiske essens. For all del, når budskapet serveres fra en brun bar i spenglerske termer, at «vellykkede hvite mennesker» burde få flere barn, så høres det en smule mer dystopisk ut enn når Erna Solberg på mer hjemmekoselig vis oppmuntrer nordmenn til å få opp de rekordlave fødselstallene. Erna ville nok ikke brukt de ordene. Men forskjellen ligger i semantikk, ikke substans. 

For enhver som har lest bøker som Douglas Murrays The Strange Death of Europe, eller fulgt med på befolkningsfremskrivninger, så er det lite nytt under solen her. Som Helge Lurås dokumenterer, er begrepet «minusvarianter» allment anvendt av SSB. Formodentlig er det der – ikke fra Hitler – Hårek Hansen har hentet det. 

Meland i VG har rett i at gjennomsnittsnordmannen gjennom livsløpet koster staten penger. Men gjennomsnittsnorsk-pakistaneren koster mye mer. Norsk-pakistanere som gruppe er underrepresentert i arbeidslivet og overrepresentert i kriminalitetsstatistikken. Ikke-vestlige innvandrere får flere barn enn nordmenn forøvrig, hvilket selvsagt gjør at innvandrerandelen av den samlede befolkningen stadig øker – slik den har gjort det siste halve århundret. For velgerne betyr det en ting over alt annet: høyere skatt. 

Kortbærende medlemmer av kommentariatet i Akersgata kan fortsette å affektere sjokk og forferdelse. Men utenfor medieboblen, blant «folk flest» er det ikke mange som reagerer med mer enn skuldertrekk på Hårek Hansens fyllatale. 

Woke er død – lenge leve woke

For det andre: i USA har rasiststempelet mistet sin injurierende kraft til å utdefinere debatten – en konsekvens av kontrarevolusjonen mot woke under Trump. Der nytter det ikke lenger å bare trekke rasistkortet for å vinne debatten på walkover. Du må prøve hardere. Hårek Hansens kommentar om at han ikke bryr seg om å bli kalt rasist, vitner (fylla til tross) om at han må ha trodd at pendelen har snudd like langt i Norge. 

Den gang ei. I Norge viser saken derimot at det fortsatt er karriereødeleggende å bli stemplet som rasist. Men ikke bare det. Saken viser også at den offentlige debatten blir helt opphengt i det semantiske – sa Hansen noe rasistisk, er han rasist, er hele partiet rasistisk? 

Hansen falt på nesten klisjeaktig maskulint vis, på en brun pub, i fylla. Men kanselleringen av ham er forankret i feminin konfliktdynamikk. Alt han sier skal tolkes i verste mening. Det blir ikke gjort noe forsøk på saklig debatt om de underliggende problemstillingene. Han har voldet stor emosjonell skade, og for det må han stilnes og straffes – aller helst sparkes. Som Helen Andrews skriver om i essayet The Great Feminization, er dette kvintessensiell wokeisme.

Partiet som vant velgerne, men tapte seg selv

For det tredje: Hårek Hansen vil nå etter alt å dømme få sparken. Eller i beste fall bli stuet inn på et kott innerst i partikontoret – for kun å hentes ut i helt særskilte situasjoner. 

Det er selvsagt kjedelig for Hansen. Mer interessant er hva det betyr for Frp i det større bildet. 

Frp har blitt landets største parti parallelt med en samfunnsutvikling som har beveget seg stadig lengre vekk fra partiets mål om lavere skatter og lavere innvandring. Samtidig har partiet blitt mer striglet og polert. Onde tunger vil kanskje si at Frp har blitt til Høyre. Under Arendalsuka spradet Sylvi Listhaug rundt med Hermès-skjerf og et ensemble av unge menn. Hvis partiet igjen får regjeringsmakt, vil det ikke bli ministerplass til Per Sandberg.

Frp har, som andre partier, fått stadig større innslag av broilere – med Simen Velle som fremst blant likemenn. Mens Carl I. Hagen aldri endret mening, har Velle aldri hatt den samme meningen to ganger – satt litt på spissen. 

Velle har politisk talent, men han mangler politisk kompass. Har han egentlig noen politisk overbevisning og faste prinsipper? Sitter han på Stortinget for å kjempe for lavere skatter, avgifter og innvandring? Eller som et springbrett til PR-bransjen? Derom kan de lærde strides.

Men om det er en som kan holde den unge broileren i ørene, og sørge for at han både møter opp i Stortingssalen, og ikke bare sier det velgerne vil høre, men faktisk gjør det velgerne vil, så er det trolig Hårek Hansen. Han er en av få i det moderne Fremskrittspartiet som forvalter Anders Lange og Carl I. Hagens politiske arv. 

Han er ikke bare en ekte Frp-er. Men den siste Frp-er. Og det er nok nettopp derfor så mange ser seg tjent med å få ham kansellert.