Når «The Plus» blir et minus for tilliten

Norge hviler på en usynlig uvurderlig kapital: Tillit. Vi gjorde i alle fall det. Men når statsministeren fungerer som reklameplakat for en partikollegas private fabrikk, mens vanlige bedrifter blør i dyrtiden, begynner fundamentet å sprekke. Dette handler om mer enn utemøbler – det handler om en elite som har sluttet å se hvor grensen går.

Det er lett å gå seg vill i regnskapstall, aksjonærlister og millioner. Men for vanlige folk som følger denne saken, er det én ting som stinker: Følelsen av at det finnes én kø for de med de rette vennene, og en helt annen kø for resten av oss. 

Salgskonsulent Støre

Det lukter sjelden godt når landets mektigste mann, Jonas Gahr Støre, opptrer som salgskonsulent for en partikollegas private bedrift. At Støre hyllet fabrikken i media – for så å se at de statlige milliongarantiene på 148 millioner trillet inn bare uker senere – er et skoleeksempel på vennetjenester i praksis. Det så ihverfall slik ut for samfunnet – det er det som er hele mitt poeng. 

Det kan godt være det hele var gjort i beste mening, men noen burde sagt STOPP. Det mangler tross alt ikke på høytlønnede politiske rådgivere rundt statsministeren. Når Støre gir sitt «segl» på riksdekkende TV, sender det et signal gjennom hele det statlige byråkratiet. Hvilken saksbehandler tør å stille kritiske kontrollspørsmål når sjefen over alle sjefer nettopp har kalt prosjektet «et eksempel til etterfølgelse»? Dette er gratisreklame verdt millioner, med en besk bismak av maktmisbruk.

Bukken og havresekken

Det mest provoserende er Jan Christian Vestres doble hatt. Han gikk fra å være mottaker av enorme summer fra statlige etater, til å bli øverste politiske sjef for de samme etatene som næringsminister. Det er i utgangspunktet positivt med bedriftsledere i politikken, men det krever en ryddighet som her er fraværende.

Selv om Vestre formelt «frøs» rollene sine, beholdt han retten til å stemme på generalforsamlinger og ha løpende dialog med ledelsen. Det blir som å hevde at man er en nøytral dommer, samtidig som man eier 70 % av det ene laget og har treneren på hurtigtast. Når Vestre-konsernet nå reforhandler gigantgjeld og permitterer 60 % av staben, sitter eieren selv ved Kongens bord. Det reiser spørsmål om habilitet som ikke kan viftes bort med en knapp e-post fra et taushetsbelagt Statsministerens kontor. Det er elendig håndtert.

Det blir som å hevde at man er en nøytral dommer, samtidig som man eier 70 % av det ene laget og har treneren på hurtigtast.

Integritetens skråplan

Ved Politihøyskolen og sannsynligvis mange andre skoler lærer man en fundamental lekse om integritet: 

Man trår sjelden over den store, røde linjen med vilje i ett jafs. I stedet kan man stå i fare for å flytte grensen ubevisst noen få millimeter av gangen. Man unner seg en liten frihet her, en liten vennetjeneste der – og fordi det går bra, slutter man å se at man er på avveie. Det er min diagnose av denne saken. 

Integritet er ikke noe man har delvis. Selve poenget med integritet er prinsippet om å aldri flytte den røde linjen, uansett hvor liten konsekvensen virker der og da. Når makteliten slutter å se at de sitter på begge sider av bordet, har integriteten allerede forvitret. Da har man mistet det viktigste verktøyet en leder besitter: Sin moralske dømmekraft. 

Dyrtid og dobbeltmoral

Dette skjer ikke i et vakuum. I 2026 står Norge i en tøff dyrtid. Renter og priser har bitt seg fast på et nivå som gjør at familier må snu på hver krone, og har historisk lav kjøpekraft. I en slik tid fungerer saken om The Plus som salt i et åpent sår.

Folk aksepterer ikke lenger at politiske tungvektere sjenker seg selv friheter eller smører hverandres prosjekter med 226 millioner offentlige kroner, mens vanlige bedrifter går over ende og arbeidsplasser forsvinner. Når man på toppen velger taushet fremfor åpenhet – slik SMK gjør ved å nekte å svare på kritiske spørsmål til Kapital – legitimerer man en kultur preget av lukkethet og ansvarsfraskrivelse.

For å illustrere hvor strengt habilitet vurderes i politiet. Jeg kunne ikke ha bierverv ved å eie aksjer i Investornytt AS og være aksjekommentator samtidig som jeg jobbet i politiet. 

Jeg måtte ta et valg. Når det er så strengt for statsansatte bør man i det minste forvente at man har gode kontrollmekanismer på toppen. Men for prinsene i Arbeiderpartiet gjelder visst ikke de samme reglene som for vanlige folk. 

Kultur er det ledere gjør, ikke hva de sier. Hvis de på toppen tillater at grensene viskes ut, vil de forsvinne helt lenger ned i systemet. Og det er en pris Norge ikke har råd til å betale.