Nobelpris til økonomene bak sentralbankenes kriseverktøy

De amerikanske økonomene Robert E. Hall ved Stanford University og Michael Woodford ved Columbia University ble mandag tildelt Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel. De deler prissummen på 12 millioner svenske kroner likt.

Kungliga Vetenskapsakademien begrunner tildelingen med deres bidrag til «det mikroøkonomiske grunnlaget for makroøkonomisk stabilisering». Bak formuleringen ligger spørsmålet: Hvordan kan myndighetene dempe arbeidsledighet og inflasjon uten å gjøre vondt verre?

– Prisvinnernes arbeid har gitt oss et solid teoretisk grunnlag for modellene som nå brukes av sentralbanker og regjeringer verden over, sier komitéleder John Hassler i pressemeldingen.

Da de gamle modellene sviktet

Bakgrunnen er 1970-tallets oljekriser. Prisene steg samtidig som veksten bremset og arbeidsledigheten økte. Det utfordret modeller som bygget på forholdsvis stabile historiske sammenhenger mellom blant annet inflasjon, ledighet og forbruk.

Problemet var at slike sammenhenger kunne endre seg når politikken endret seg. Husholdninger og bedrifter tilpasser beslutningene sine til det de forventer at myndighetene vil gjøre.

Hall og Woodford var blant forskerne som bygget et nytt rammeverk nedenfra: Økonomien måtte forstås som summen av enkeltmenneskers og bedrifters valg. Slik fikk keynesiansk stabiliseringspolitikk et nytt fundament.

Hall viste hvorfor nyheten kommer først

I en banebrytende artikkel fra 1978 gjorde Hall en kjent idé empirisk testbar: Forbruket avhenger også av forventet fremtidig inntekt. Folk forsøker å fordele forbruket over tid, fremfor å la det svinge like mye som lønnsutbetalingene.

Et eksempel: En arbeidstaker får vite at jobben forsvinner om tre måneder. Familien kan begynne å spare allerede nå, selv om lønnen fortsatt kommer som før. Tilpasningen skjer når fremtidsutsiktene endres.

Halls gjennombrudd var å snu forskningsspørsmålet. Dersom dagens forbruk allerede gjenspeiler det husholdningen vet om fremtiden, skal kjente opplysninger ha liten evne til å forutsi neste endring. Ny, relevant informasjon blir avgjørende. I den enkle modellen blir endringer i forbruket dermed uforutsigbare. I amerikanske forbruksdata fant han betydelig støtte for hypotesen, selv om den ikke traff fullt ut.

For politikere betyr dette at et varslet skattekutt kan påvirke forbruket før det trer i kraft. Et midlertidig tilskudd kan i stor grad bli spart, mens en varig forbedring av inntektsutsiktene kan gi større utslag.

Men ikke alle kan handle slik. En familie uten sparepenger eller lånemuligheter kan måtte vente på utbetalingen, selv om den planlegger fremover. Halls forskning ga et sammenligningsgrunnlag for å identifisere slike forskjeller. Hvem som får pengene, blir derfor viktig for hvor kraftig finanspolitikken virker.

Woodford forklarte hvorfor ordene teller

Woodford samlet og videreutviklet den nykeynesianske modellen, blant annet i boken Interest and Prices fra 2003. Den kobler husholdningenes forbruk til bedriftenes prissetting og sentralbankens renter.

Et avgjørende poeng er at priser tilpasses tregt. Bedrifter endrer ikke prislisten øyeblikkelig hver gang kostnader eller etterspørsel endres. Dermed kan sviktende etterspørsel slå ut i lavere produksjon og færre ansatte.

Samtidig ser bedriftene fremover. Når de setter priser som skal gjelde en stund, teller forventningene til fremtidige kostnader og konkurrentenes priser.

Også husholdninger og investorer ser lenger enn til dagens styringsrente. Troverdige signaler om at rentene vil holdes lave fremover, kan trekke ned rentene på lengre lån allerede nå. Derfor blir sentralbankens kommunikasjon en del av pengepolitikken.

For investorer forklarer rammeverket hvorfor signaler om den videre rentebanen kan være viktige selv når selve rentebeslutningen er ventet. Det er endringer i forventningene som kan flytte økonomiske beslutninger.

Hvorfor svak vekst kan kreve høyere rente

Modellen belyser også et tilsynelatende paradoks: Renten kan måtte økes mens økonomien svekkes. Dyrere energi kan redusere hvor mye økonomien kan produsere. Hvis etterspørselen faller mindre enn produksjonsmulighetene, kan prispresset øke likevel.

Da kan det være behov for å dempe etterspørselen. Men et tilbudssjokk gir ingen automatisk oppskrift på renteheving: Sentralbanken må avveie inflasjonen mot belastningen på produksjon og sysselsetting.

Modellene er heller ikke en garanti mot kriser. Senere forskning har utvidet dem med blant annet forskjeller mellom husholdninger og trege lønninger. Den enkleste modellen kan også overvurdere effekten av løfter om renter langt frem i tid.

Prisvinnernes bidrag gir et bedre grunnlag for å undersøke hva politikken gjør, når den virker og hvem den treffer. Det fjerner ikke behovet for skjønn.