Gir Olsen rett – men advarer mot Norges oljepengebedøvelse

Debatten om Martin Bech Holtes diagnose av norsk økonomi har fått en ny mellomposisjon. I en kronikk i Aftenposten gir professor emeritus Rune Jørgen Sørensen og NTNU-professor emeritus Jørn Rattsø langt på vei Øystein Olsen og Eivind Thomassen rett i faktakritikken mot bestselgeren «Landet som ble for rikt».

Olsen og Thomassen viser i motboken «Vårt rike land» at Bech Holtes beskrivelse av en norsk økonomi i nærmest sammenhengende forfall etter 2013 er overdrevet, mener de to professorene. Norge har spart store deler av oljeformuen, beholdt sterke institusjoner og ligger fortsatt på et historisk høyt velstandsnivå.

Lavere produktivitetsvekst er dessuten ikke et særnorsk fenomen.

– Boken overbeviser om at Norge ikke har forfalt. Den overbeviser mindre om at Norge ikke trenger å endre seg, skriver Sørensen og Rattsø.

Den vanskeligere oljepengefellen

Professorene avviser dermed Bech Holtes mest dramatiske forfallspåstander, men mener Olsen og Thomassen undervurderer en mer subtil oljepengefelle.

Når staten kan møte stadig nye problemer med mer penger, blir kostnaden ved å vente lavere. Land som ikke har et oljefond, må velge mellom høyere skatter, lavere utgifter eller reelle omorganiseringer. Norge kan i større grad bevilge mer til alle formål samtidig.

Der andre land må reformere, kan Norge bemanne opp.

– Rikdom kjøper ikke bare tjenester. Den kan også kjøpe kompromisser og politisk fred, skriver de.

Det sentrale spørsmålet er derfor ikke bare om Norge har gjort det bedre enn Venezuela eller andre råvarerike land med svake institusjoner. Det er hvor godt Norge kunne ha gjort det med den samme oljeformuen, men en annen fordeling mellom offentlig og privat kapital og en mer reformorientert politikk.

Sørensen og Rattsø mener Olsen og Thomassen vinner en for enkel seier når de viser at Norge har unngått en klassisk ressursforbannelse. At utviklingen kunne vært langt verre, betyr ikke nødvendigvis at den ikke kunne vært bedre.

Pengene traff staten først

Professorene trekker frem Tempoutvalget under tidligere sentralbanksjef Hermod Skånland. Utvalget fryktet allerede i 1983 at et oljefond kunne utvikle seg til et «statsbudsjett nr. 2».

På ett område tok utvalget feil: Norge klarte å spare en stor del av oljeinntektene.

Men Sørensen og Rattsø spør om utvalget likevel traff på faren for at oljeinntektene skulle øke statens pengebruk og svekke presset for prioritering. Til tross for at Oljefondet har gitt staten et stadig større finansielt handlingsrom, har skattetrykket bare falt svakt siden årtusenskiftet.

De viser til den såkalte fluepapireffekten i offentlig økonomi: Penger som først tilfaller offentlige budsjetter, har en tendens til å bli værende der og gi sterkere utslag i offentlige utgifter enn tilsvarende inntektsøkninger hos innbyggerne.

Oljefondet har dermed gitt staten enorme inntekter uten den politiske kostnaden ved å kreve dem inn gjennom skatt.

Skolen viktigere enn fondets størrelse

Olsen og Thomassen fremhever i motboken at rundt tre fjerdedeler av Norges nasjonalformue er knyttet til fremtidig arbeid og produktivitet, snarere enn til Oljefondet.

Sørensen og Rattsø mener dette snarere styrker argumentet for reform.

De peker på fallende PISA-resultater, et svakt innslag av naturvitenskapelige og teknologiske fag og en høyere utdanningssektor som i stor grad er orientert mot offentlig sektor. Når Norge allerede har en høyt utdannet befolkning, blir kvaliteten på utdanningen viktigere enn antallet år på skolebenken.

– Oljefondet forteller oss hva tidligere generasjoner har spart. Skoleresultatene sier mer om hva kommende generasjoner skal leve av, skriver de.

Har råd til å kompensere

Professorene mener også «Vårt rike land» undervurderer tregheten i offentlig sektor.

De viser til store reformer innen blant annet sykehus, Nav, politi, domstoler, høyere utdanning, kommuner og regioner som har gitt mindre enn lovet. Innsideinteresser, geografi og kortsiktig politisk motstand gjør omfattende endringer krevende.

Sykefraværet er ett eksempel. Olsen og Thomassen erkjenner at sjenerøse ordninger trolig bidrar til det høye nivået, og at justeringer etter hvert vil tvinge seg frem. Men Sørensen og Rattsø spør hva som skjer dersom en rik stat kan dempe dette presset i flere tiår.

Kommunestrukturen er et annet. Mens Danmark reduserte antallet kommuner kraftig og Finland flyttet sentrale tjenester til større regionale enheter, har Norge i større grad beholdt en fragmentert struktur og kompensert med interkommunale ordninger, høyere bemanning og mer statlig detaljstyring.

Norge har, ifølge professorene, hatt bedre råd til å betale for en dyr struktur enn til å endre den.

Avviser både forfall og selvtilfredshet

Kronikken er dermed ingen full oppreisning for Bech Holte. Sørensen og Rattsø mener hans mest vidtrekkende påstander om norsk forfall fortjener å bli korrigert.

Men de avviser samtidig at faktakritikken mot Bech Holte kan brukes som bevis for at reformbehovet er lite.

Det flytter debatten fra spørsmålet om Norge faktisk har forfalt, til et vanskeligere spørsmål: Om oljeformuen har gjort det mulig å skjule ineffektivitet, kjøpe seg ut av konflikter og utsette nødvendige omstillinger.

– At Norge fortsatt er rikt og veldrevet, kan ikke i seg selv være et argument mot reform, skriver professorene.

Deres alternative diagnose er mindre dramatisk enn Bech Holtes, men ikke nødvendigvis mer beroligende:

Norge er ikke landet som ble for rikt. Det er landet som har råd til å vente – så lenge det varer.

Les også: Olsen slakter Bech Holtes Norge-fortelling: – Maga-aktig