Vi trenger ikke bare ungdomsklubber – vi trenger bordeller

Det skulle en tidligere konservativ MP og junior helseminister til for å pirke hull på en verkebyll det liberale kommentariatet lenge har hatt berøringsangst for. I et intervju med Times Radio diskuterte Edwina Currie planene om å plassere rundt 1.200 enslige menn ved en liten engelsk landsby. Da sa hun:

«The obvious thing that 1,200 young men are going to need in the middle of a village like Little Piddington is a brothel.»

Currie har en viss faglig tyngde på området. I fire år på 80-tallet var hun den senere statsministeren John Majors elskerinne, mens begge var gift med andre. Hun kjenner med andre ord bedre enn de fleste avstanden mellom den offentlige moralen og de private behovene.

Replikken ble møtt med latterliggjøring. Det er slik man vanligvis reagerer når noen sier høyt det alle andre har brukt store deler av sendingen på å formulere seg rundt. Programlederen innvendte at hun aldri noen gang ville satt ordet behøver ved siden av bordell. Men hun hadde ikke noe alternativ. 

For Currie hadde naturligvis rett.

Sengeplasser – uten aktivitetstilbud

Masseinnvandringen av menn i stridsdyktig alder fra Midtøsten og Afrika til vestlige samfunn er et av de mest ambisiøse sosialpolitiske eksperimentene i moderne historie. Det utfordrer den sosiale kontrakten på alle mulige måter. 

21.000 asylsøkere er for tiden huset i hoteller i Storbritannia. Britiske myndigheter vurderer å innkvartere rundt 3.750 av disse på tre tidligere militæranlegg: Barnham i Suffolk, Bicester i Oxfordshire og Linton-on-Ouse i North Yorkshire. Det er særlig snakk om enslige menn.

Ved Bicester-anlegget, mellom Piddington og Upper Arncott, er planen å etablere inntil 1.250 plasser for enslige mannlige asylsøkere. Piddington har til sammenligning rundt 350–400 innbyggere. Ved Linton-on-Ouse planlegges et anlegg for rundt 1.200 enslige menn ved en landsby med omtrent 600 innbyggere. De lokale kvinnene vil bli tallmessig underlegne med seks menn mot én kvinne.

Myndighetene har vurdert senger, sanitæranlegg, vakthold, strømforsyning, busstilbud og avløpskapasitet. Men et annet basalt behov er totalt neglisjert.

Det er en bemerkelsesverdig forglemmelse. Man kan ikke plassere mer enn tusen enslige menn på et nedlagt militæranlegg, gi dem et bordtennisbord og deretter opptre overrasket når enkelte behov viser seg å ligge utenfor aktivitetsplanen.

Ungdomsklubben har nådd sin grense

I Norge har vi lenge hatt en standardløsning når unge menn faller utenfor samfunnet: ungdomsklubben. Der finnes alt fra biljard, bordtennis, Playstation og brettspill til jobbsøkerkurs, temakvelder og leksehjelp. Andre klubber tilbyr dans, forming, tegning og teater. De skaper nettverk, demper kjedsomhet og gir ungdom et sted å være sammen med voksne som verken er politi, lærer eller saksbehandler.

Dette er utmerkede tiltak. En mann som spiller FIFA, kan ikke samtidig begå kriminalitet. I hvert fall ikke før kampen er ferdig. Men et sted mellom bordfotballen og bønnerommet møter integreringspolitikken sin naturlige grense. Ungdomsklubben kan tilby samhold og leiefilm. Den kan ikke tilby samleie.

Det kan bordellet.

Dette er den manglende brikken i den engelske så vel som den norske og europeiske inkluderingsmodellen. Vi har gjort bolig, helse, utdanning, språkopplæring, kulturtilbud og juridisk bistand til offentlige oppgaver. Men akkurat seksualiteten har vi overlatt til datingapper og det frie markedet. Det er en form for nyliberalisme som knapt burde være forenlig med den nordiske modellen.

74.727 registrerte voldtekter senere

Politiet i England og Wales registrerte 74.727 voldtektslovbrudd i tolvmånedersperioden frem til mars 2026. Det var fire prosent flere enn året før, og 260 prosent mer enn i 2014. I Polen har den registrerte utviklingen gått motsatt vei: Fra 2014 til 2024 falt antallet med rundt 11 prosent.

Et offentlig bordell vil naturligvis ikke eliminere all seksuell kriminalitet. Men det gjør heller ikke ungdomsklubben med gjengkriminaliteten, fritidskortet med utenforskapet eller sprøyterommet med narkotikamisbruket.

Offentlige bordeller bør markedsføres som en seksuell sikkerhetsventil: et regulert tilbud som reduserer frustrasjon, demper konfliktnivået og gir enslige menn en lovlig kanal for behov som i dag ikke er en del av mottaksapparatet. Bokstavelig talt et glidemiddel for integreringen.

To fluer i ett bordell

Ordningen kan samtidig løse et annet samfunnsproblem: unge kvinners stadig vanskeligere økonomiske situasjon.

En enslig sykepleier med gjennomsnittlig lønn har nå bare økonomi til å kjøpe én av 30 boliger i Oslo. For å komme inn på boligmarkedet trenger hun i praksis en rik mann, rike foreldre eller en parallellkarriere på OnlyFans.

Hvorfor skal inntektene fra denne parallellkarrieren sendes til en utenlandsk teknologiplattform – som staten har sitt svare strev med å kreve skattekroner fra?

Staten kan i stedet hente virksomheten hjem, organisere den gjennom kommunene og tilby tariffavtale, pensjonspoeng, sykepenger, yrkesskadeforsikring og ubekvemstillegg.

Det vil være næringspolitikk, kvinnepolitikk og integreringspolitikk i én og samme seng. De ansatte skal selvsagt ikke omtales som prostituerte. En mer tidsriktig stillingstittel er seksuell omsorgsarbeider – eventuelt brukerstyrt personlig nærhetsassistent.

Tjenesten bør finansieres av stat og kommune, mens brukerne får den gratis. Migranter med disponibel inntekt kan betale en liten, behovsprøvd egenandel. Ingen skal avvises på grunn av svak betalingsevne. Seksuell inkludering må være universell.

Behovsvurderingen kan foretas av en tverrfaglig nemnd bestående av fastlege, mottaksleder og NAV-veileder, kommunal integreringskonsulent, sexolog og en representant fra UDI eller IMDi. Faktorer som ventetid på asylsøknaden, sosial isolasjon, alder, sivilstatus og dokumentert underskudd på romantiske muligheter kan inngå i vedtaket. Og ikke minst, søkerens tilbøyelighet til å begå seksuell kriminalitet i fravær av forebyggende seksualtilbud. 

Brukerdosering bør individualiseres. Det er tross alt mennesker vi snakker om, ikke bare statistikk.

BPA-modellen ligger allerede klar

Norge trenger ikke finne opp en helt ny forvaltningsmodell. Vi har allerede brukerstyrt personlig assistanse. Prinsippet er at brukeren selv skal få innflytelse over hvem som yter tjenesten, når den gis og hvordan den organiseres. Dette kan enkelt overføres til bordellsektoren.

Migranten får et offentlig vedtak og et visst antall timer. Kommunen organiserer bemanningen. Staten dekker hoveddelen gjennom integreringstilskuddet. Arbeideren avlønnes etter offentlig sats, med tillegg for kveld, natt, helg, særskilt krevende brukere og ekstraordinær belastning. Det bør også utvikles egne kurs i interkulturell intimitet, konfliktdemping, hygiene og enkel mottaksarabisk.

Slik går vi fra tilfeldig prostitusjon og uregulert innhold på nettet til et profesjonalisert omsorgstilbud med HMS-håndbok og verneombud. Dette er hva sosialdemokratiet alltid har gjort best: tatt en uoversiktlig privat aktivitet, gitt den et direktorat og gjort den dyrere.

Ja, kostnaden for skattebetalerne blir høyere. Men de positive eksternalitetene i form av mindre utenforskap og seksuell kriminalitet vil trolig gi samfunnsøkonomiske gevinster på mange ganger investeringen.

Når frivilligheten ikke er nok

Den største utfordringen blir ikke etterspørselen. Den blir bemanningen. Det er mulig at tariff, pensjon og bedre muligheter for boliglån ikke vil være nok til å rekruttere tilstrekkelig mange seksuelle omsorgsarbeidere. Med flere tusen potensielle brukere bare ved de tre britiske anleggene kan presset raskt bli betydelig.

Ordningen bør naturligvis begynne frivillig. Men en samfunnskritisk velferdstjeneste kan ikke i lengden være avhengig av at nok mennesker føler et personlig kall. Vi baserer heller ikke Forsvaret, skatteinnkrevingen eller juryordningen utelukkende på spontan arbeidsglede.

Dersom frivillig rekruttering ikke dekker behovet, bør to modeller vurderes.

Den første er arbeid ved et offentlig bordell som samfunnsstraff eller alternativ til kortere fengselsstraffer. Det vil gi domfelte mulighet til å gjøre opp for seg gjennom konkret, integreringsfremmende omsorgsarbeid fremfor passivt opphold i fengsel. Dette kan for eksempel være særskilt aktuelt for OnlyFans-gründere som har betalt for lite skatt. 

Den andre er en nasjonal førstegangstjeneste for seksuell beredskap. Voksne borgere kan innkalles til sesjon, gjennomgå en egnethetsvurdering og delta i en loddtrekning. Tjenesteperioden kan begrenses til seks eller tolv måneder, med mulighet for repetisjonsøvelser i perioder med særlig høye ankomster.

Ordningen må selvsagt være formelt kjønnsnøytral. Menn må også kunne innkalles der brukerens seksuelle orientering tilsier det. Etterspørselen vil imidlertid avgjøre den praktiske bemanningssammensetningen.

Dette vil av enkelte bli omtalt som tvang. I offentlig sektor bør vi heller bruke begrepet samfunnsplikt eller tvungen frivillighet. Det er den samme frivilligheten som gjelder når dagpengemottakeren må delta på kurs, den arbeidsledige må ta anvist jobb, eller attenåringen får beskjed om å møte på sesjon. Friheten består i å velge riktig.

Tinder kan ikke bære integreringen alene

Behovet oppstår ikke i et demografisk vakuum. I tolvmånedersperioden frem til mars 2026 var 62 prosent av alle som søkte asyl i Storbritannia voksne menn. Blant dem som er registrert ankommet gjennom irregulære ruter siden 2018, har 71 prosent vært voksne menn.

I Norge ble det i 2025 levert 2.271 individuelle asylsøknader fra menn og 1.357 fra kvinner. Blant voksne var forholdet 1.624 menn mot 991 kvinner. Tallene omfatter ordinære asylsøknader og ikke ordningen med kollektiv beskyttelse.

Disse mennene kommer inn i et europeisk partnermarked med en rekke konkurranseulemper: svakere språk, mindre inntekt, lavere sosial status – og i snitt lavere kroppshøyde – færre nettverk og en svært ugunstig kjønnsbalanse i sin egen gruppe.

På toppen av dette kommer europeiske kvinners konservative partnervalg. En studie av nettdating i ni europeiske land fant at både majoritets- og minoritetsgrupper gjennomgående foretrakk partnere med samme etniske bakgrunn. Det eksisterer også et tydelig hierarki i hvem som foretrekkes. Dette er en klassisk markedssvikt.

Staten fører en politikk som øker tilbudet av enslige menn, mens etterspørselen etter dem ikke øker tilsvarende. Resultatet blir et voksende overskudd av seksuelt og romantisk marginaliserte menn.

I andre markeder ville staten grepet inn. Når det bygges for få boliger, tilbyr vi subsidier. Når det mangler strøm, bygger vi kraftverk. Når arbeidsmarkedet ikke etterspør kompetansen folk har, oppretter vi kurs.

Men når partnermarkedet ikke etterspør mennene staten har tatt imot, ber vi dem spille bordtennis.

Det holder ikke.

Integrering er for viktig til å overlates til kjærligheten

Integrering kan ikke være avhengig av at private kvinner tilfeldigvis forelsker seg i de riktige mennene. Kjærligheten er uregulert, uforutsigbar og sosialt skjevfordelt. Den tar ikke hensyn til bosettingsvedtak, ankomsttall eller kommunale integreringsmål. Kjærligheten er rett og slett like urettferdig som kapitalismen.

Det offentlige bordellet jevner derimot ut spillereglene, og gir like muligheter for alle. Etter behov, ikke etter evne. Ingen asylsøker skal måtte stå med lua i handa – på en mørk kveld i parken. 

Ingen kommune skal kunne skyve ansvaret over på nabokommunen. Alle deler av landet må ta sin del av den seksuelle dugnaden.

Alternativene er egentlig ganske enkle.

Europa kan redusere tilstrømmingen av enslige menn.

Europa kan håpe at Tinder og det lokale utelivet på mirakuløst vis absorberer et stadig større overskudd av marginaliserte menn fra Midtøsten. 

Eller Europa kan erkjenne at seksuell integrering er et offentlig ansvar.

Sagt rett ut: Hvis voksne europeiske kvinner ikke i større grad sprer bena for innvandrermenn – frivillig gjennom det private partnermarkedet eller gjennom statlig organisert, forpliktende frivillighet – vil ikke integreringen lykkes.

Velferdsstaten har løst vanskeligere oppgaver enn dette.