Støres statsbudsjett erklærer krig mot hytteeierne

Når staten begynner å beskatte middelklassen som om den var rik, står demokratiet for fall. Professor Ole Gjems-Onstad advarer mot et kommende skattesjokk for hytteeiere – og det varslet handler om langt mer enn hytter. Det handler om tillit, makt og samfunnets moralske retning.

Et land på vei utfor stupet

Når staten behandler sin egen middelklasse som om den var rik, har landet mistet retningen. Når politikere snakker om å tette skattehull», men i praksis tømmer folks sparekontoer og presser familier til å selge hytta for å betale skatt – da er ikke dette lenger økonomisk politikk, men konfiskasjon.

Regjeringen forsøker å selge det inn som rettferdighet». I virkeligheten er det et skattepolitisk frontalangrep på den klassen som bærer landet – middelklassen. Den som har bygget velferdsstaten, finansiert den og holdt samfunnets hjul i gang.

Dette er ikke skatt på formue, men skatt på trygghet, arv og tilhørighet.»

— Professor Ole Gjems-Onstad, Nettavisen (2025)

I Nettavisen advarer Gjems-Onstad om at regjeringens nye verdsettingsmodell for fritidsboliger kan gi et skattesjokk for vanlige mennesker.

Den moralske og økonomiske kollapsen

Statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg hevder at endringen bare er en justering». Men bak teknokratisk språk skjuler det seg et faktum: Skattetrykket øker kraftig, og det er ikke milliardærene som rammes – det er middelklassen.

De virkelig rike har holdingselskaper og internasjonale strukturer.
Men læreren, håndverkeren og småbedriftseieren har alt sitt i Norge – og de betaler.
Det er denne ryggraden regjeringen nå svekker.

Dette er middelklassens varslede skatteopprør – ikke av grådighet, men av fortvilelse.

Et svik mot samfunnskontrakten

Demokratiet hviler på en enkel kontrakt: Staten beskytter borgerne, og borgerne støtter staten gjennom skatt.Når staten misbruker denne tilliten og beskatter uten rimelighet, brytes kontrakten.

Hytteeiere og middelklassefamilier beskattes nå for verdier de ikke har realisert, for eiendom de ikke tjener penger på, og for papirgevinster de aldri vil se kontant.
Dette er ikke evne-til-å-betale-prinsippet, men skattemessig tvangsrealisasjon.

Gjems-Onstad advarer om tvangssalg, dobbeltbeskatning og økt ulikhet, ettersom kommunene kan bruke de nye verdsettelsene som grunnlag for eiendomsskatt – og dermed tømme folks lommer to ganger for samme verdi.

Når middelklassen kveles, dør demokratiet

Sosiologen Seymour Martin Lipset (1959) viser i klassikeren Some Social Requisites of Democracy at økonomisk utvikling og en bred, uavhengig middelklasse er avgjørende for demokratiets fremvekst og stabilitet.

Barrington Moore (1966) fulgte opp og formulerte den kjente tesen:

No bourgeoisie, no democracy» (p. 418), på norsk ingen middelklasse, intet demokrati».

Moore viser at samfunn uten et selvstendig borgerskap eller middelklasse har falt i autoritære retninger.

Francis Fukuyama (2012; 2014) argumenterer i samme spor: Dersom middelklassen forvitrer, svekkes de institusjonelle forutsetningene for liberalt demokrati.
I The Future of History (2012) advarer han mot at demokratiske institusjoner vil forfalle dersom middelklassen mister økonomisk trygghet.

Middelklassen er ikke bare økonomiens motor – den er demokratiets bærende søyle.
Når den skvises med stadig nye skatter, svekkes både økonomien og samfunnets stabilitet.

OECD (2019) viser at middelklassens andel av befolkningen i vestlige land har falt fra 64 % til 61 %. Når regjeringen legger økt press på denne gruppen, risikerer den å gjenta feilene som har skapt sosial uro i Frankrike, Storbritannia og USA.

Politikk uten retning

Norge er ett av få land i Europa med formuesskatt. Nå økes også verdsettelsen av eiendom, og arveavgift diskuteres. Samtidig kuttes det reelt 3,5 % i forsknings- og innovasjonsmidler.

Hvordan kan et land forvente ny verdiskaping når kapital, kunnskap og arbeidende eierskap straffes med høyere skatt? Dette er ideologisk omfordeling forkledd som ansvarlighet.

Den farlige illusjonen om de rike»

Retorikken om å ta de rike» fungerer politisk – men rammer feil.
Milliardærene flytter. Det er middelklassen som står igjen og bærer byrden.
Når staten definerer dem som rike fordi de eier bolig eller hytte, avsløres ideologisk forvrengning: verdiskaperen blir gjort til fiende.

Dette er ikke velferdsstat, men statskapitalistisk kontroll – der staten styrer kapitalen og Innbyggerene blir tjener.

Økonomiske konsekvenser av middelklassens svekkelse

• Lavere vekst og svakere etterspørsel: Middelklassen står for mer enn halvparten av samlet konsum i OECD-land. Når kjøpekraften reduseres, faller veksten. (OECD Economic Outlook, 2023)
• Lavere innovasjon og investering: Kapital brukes til å overleve, ikke til å skape. OECD (2021) og IMF (2023) viser at en svekket middelklasse reduserer investeringer i utdanning og teknologi.
• Økt polarisering: Når skattesystemet oppleves som urettferdig, svekkes tilliten – og med den demokratiets legitimitet. (Rothstein & Teorell, 2008)
• Kapitalflukt: Kombinasjonen av formues- og utbytteskatt gjør at en del av landets beste forretningshjerner flytter».
• Svekket sosial mobilitet: Pew Research Center (2020) viser at middelklassens andel av samlet inntekt i USA har falt fra 62 % til 43 %.

Når middelklassen svekkes, svekkes demokratiet. Når demokratiet svekkes, mister samfunnet sin sjel.

Et demokratisk faresignal

Når kommuner kan øke eiendomsskatten på hytter der eierne ikke har stemmerett, er vi på vei bort fra kjernen i representativt demokrati. Skatt uten representasjon var gnisten til den amerikanske uavhengighetskrigen – nå ser vi det samme i moderne drakt: beskatning uten innflytelse.

Dette handler ikke om økonomi, men om makt. Venstresiden har lenge hatt et prosjekt: å gjøre staten til den dominerende økonomiske aktør. Når man ikke kan øke selskapsskatten uten å skade konkurranseevnen, går man løs på privat eierskap, arv og eiendom.

Staten vokser. Innbyggeren krymper. Dette er ideologisk kontroll gjennom beskatning, ikke rettferdighet.

Det moralske kompasset

Staten eksisterer ikke for å tappe innbyggerne, men for å beskytte dem.
Når staten glemmer hvem som bar den dit – middelklassen, arbeidstakeren og gründeren – mister den sitt moralske kompass.

Et samfunn som straffer verdiskaping, belønner tilpasning.
Et samfunn som belønner tilpasning, mister friheten.

Den økonomiske og moralske løsningen

Norge trenger en skattepolitikk som bygger opp, ikke river ned:

• Fjern formuesskatt på arbeidende kapital.
• Avvis enhver idé om arveavgift.
• Verdsett eiendom etter betalingsevne, ikke markedsverdi.
• Reduser utbytteskatt slik at kapital kan reinvesteres i norske arbeidsplasser.

Et samfunn som straffer verdiskaping, mister både verdier og verdighet.

Et land som beskatter sitt hjerte

Når staten vender seg mot middelklassen, vender den seg mot sitt eget hjerte.
Når trygghet kalles formue» og arv urettferdig», har staten mistet kompasset.Professor Ole Gjems-Onstad har rett: Dette er ikke en teknisk justering – det er et vendepunkt.
Et samfunn uten middelklasse er ikke et moderne demokrati, men et tomt skall – en stat som har glemt hvem den skal tjene.

Av Glenn Agung Hole,Førsteamanuensis i entreprenørskap, økonomi og ledelse ved Universitetet i Sørøst Norge | Geoøkonomisk spesialist & økonomisk skribent

Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens egne meninger, og reflekterer ikke nødvendigvis Investornytts syn.