SSB: Du er rikere enn du føler deg

SSBs «Utsyn over norsk økonomi 2025» tegner et helhetlig bilde av en norsk økonomi som står relativt stødig i møte med økt geopolitisk uro, men samtidig står overfor tydelige strukturelle og politiske veivalg. Rapporten spenner fra globale handelsspenninger, forsvarsopprustning og konkurranseevne til husholdningenes økonomi, inflasjon og levekår. 

Et gjennomgående tema er hvordan eksterne sjokk – fra krig og proteksjonisme til energipriser – påvirker en liten, åpen økonomi, og hvordan dette slår ulikt ut på makro- og mikronivå. SSB anslår at BNP for Fastlands-Norge økte med 1,8 prosent i 2025, etter en tydelig oppgang fra midten av 2024. Samtidig peker SSB på at mange av de mest utbredte narrativene, særlig rundt «dyrtid» og økonomisk forverring for folk flest, ikke fullt ut støttes av dataene. 

«Det ser ut til å være sprik mellom utviklingen i objektive og subjektive økonomiske indikatorer», sier en av rapportforfatterne Audun Langørgen til NRK. 

Ingen dyrtid?

SSBs hovedpoeng er egentlig ganske enkelt: «dyrtid» som begrep passer dårlig hvis du ser på de harde dataene, ikke folks følelser.

For det første peker de på at inflasjonen etter 2021 ikke er historisk ekstrem. Ja, prisveksten steg til rundt 6–7 %, men det er langt unna nivåene fra klassiske dyrtidsperioder som etter første verdenskrig eller 1970-tallet, hvor inflasjonen var tosifret over lengre tid . Perioden fremstår derfor som relativt moderat og kortvarig i et historisk perspektiv.

For det andre viser de at prisveksten ikke har slått skjevt ut slik man kanskje skulle tro. Det er riktignok høy prisvekst på enkelte nødvendighetsgoder som mat, men samlet sett har husholdninger et blandet konsum. Resultatet er at inflasjonsulikheten er liten – lavinntektsgrupper har ikke systematisk hatt høyere prisvekst enn andre – såkalt cheapflation. Det undergraver narrativet om at «dyrtiden» særlig rammer de svakeste.

Høyere medianinntekt / høyere boligformue

Det viktigste poenget ligger likevel på inntektssiden. For realinntektene viser SSB at median inntekt etter skatt økte med 7,6 % fra 2015 til 2024 . Mer interessant er perioden som faktisk omtales som  «dyrtid»: fra 2022 til 2024 økte realinntekten med 5,6 % . Med andre ord: selv gjennom inflasjonstoppen steg kjøpekraften i gjennomsnitt.

Selv når man justerer for renteutgifter, er bildet mer nyansert: noen grupper (særlig høyt belånte boligeiere) har fått dårligere likviditet, men ikke nødvendigvis dårligere samlet økonomi.

Her kommer et av de mer kontraintuitive poengene: inflasjon hjelper låntakere. Når prisene stiger raskere enn renten, krymper realverdien av gjelden. I 2021–2022 var realrenten −3 % (og ca. −3,5 % etter skatt), noe som ga en betydelig «inflasjonsgevinst» for boligeier. Mange opplever høyere renteutgifter, men overser at gjelden samtidig blir lettere å bære i realverdi.

Til slutt forklarer SSB spriket mellom data og opplevelse. Folk rapporterer oftere at de sliter økonomisk, men det skyldes primært likviditet og psykologi: renteøkninger merkes umiddelbart, mens gevinster fra inflasjon er mindre synlige . I tillegg spiller usikkerhet og forventninger inn.

Kortversjonen av SSBs argument: Vi har hatt en periode med høyere priser, men ikke en klassisk dyrtid. Reelt sett har økonomien til folk flest holdt seg eller bedret seg – det er opplevelsen som har blitt dårligere, ikke nødvendigvis realiteten.

Statistisk skjønnmaling?

Vi skal ikke rett ut beskylde SSB for politisk partiskhet, og risikere å få E24s bedre vitende Torbjørn Røe Isaksen på nakken igjen. Men, SSB-forskerne plukker så visst sine kirsebær. 

I den grad Ola Nordmann er rikere enn for ti år siden, så er det kun så lenge han holder seg innenfor kongerikets grenser. Og så lenge vi aksepterer premisset om at sørlandsferie er et fullgodt substitutt for sydenferie. 

En av de mest slående observasjonene til Martin Bech Holte i Alternativt Statsbudsjett var at nordmenns forbruk på utenlandsferier har stått omtrent på stedet hvil fra 2013 til 2024, selv om samlet forbruk har økt med 17 prosent siden den gang. Samtidig har gjennomsnittskostnaden for en utenlandsferie økt med 80 prosent. Det betyr en nedgang i utenlandsopplevelser på 45 prosent.

Den avslørte preferansen er at nordmenn ville feriert nesten dobbelt så mye som vi gjør i utlandet, men ikke lenger har råd til det. 

Og mens høyere rentekostnader trekkes rett fra lommeboken, er høyere boligformuer av mer abstrakt natur (med mindre man tar ut verdien for å øke forbruk gjennom mer boligkreditt). Alternativet er å selge boligen. Men blir vi egentlig rikere som land av å selge boliger til hverandre for stadig høyere priser? 

Inter-generasjonell blindsone

Den likevel kanskje største svakheten i SSBs dyrtidsanalyse er at den behandler befolkningen som en blob, og i liten om noen grad retter søkelys på velstandsdistribusjonen på tvers av generasjonene. 

SSB påpeker riktignok at høyt belånte boligeiere fikk redusert realinntekt i 2021–2023. Men det trekkes ikke noe skille mellom boomergenerasjonen med nedbetalte boliglån, hytter og finansformuer (med sterk valutagevinst det siste tiåret for de som har sittet lastet i globale indeksfond), kontra yngre generasjoner som selv med en høy inntekt må forgjelde seg til over pipa for å ha råd til et lite krypinn. For de barnløse kommer heller ikke økte barnehagesubsidier stort til gode. 

I Financial Times påpeker John Burn-Murdoch at høyere lønn ikke nødvendigvis gir en følelse av å være rikere, fordi det som driver tilfredshet ikke er absolutt inntekt, men relativ posisjon. Unge voksne tjener riktignok mer enn tidligere generasjoner gjorde på samme alder, men de ligger lavere i det sosioøkonomiske hierarkiet relativt til forventningene sine. 

Utvidelsen av høyere utdanning har særlig bidratt til dette ved å gjøre en grad mer vanlig og dermed mindre verdifull i status og lønn. Resultatet er et «aspirasjonsgap»: flere har høye forventninger, men færre opplever å nå dem – noe som skaper utbredt misnøye til tross for objektiv inntektsvekst. Historikeren Peter Turchin beskriver dette fenomenet som «elite overprodutction», og viser i boken End Times til at det sjelden ender godt. Hint: enten den aspirerende eller den etablerte eliten må trimmes, gjerne gjennom vold og/eller revolusjon. 

Norge er neppe første land på listen for en så radikal kur. Men SSBs objektive bortforklaring av dyrtiden vil neppe overbevise alle de mange som subjektivt opplever den.